Den Enkle Sannhet

Nr 7, årg 12: november-desember 1995

Nedlastbar

Sider ved evangeliet

Takker for et blad som på en velskrevet måte får fram budskapet både i den historiske og den evangeliske delen av Bibelen, til hjelp for alle usikre eller bibelukyndige.

I.R. Norge

Den nye forståelsen

Jeg har forstått det slik at dere har skiftet mening om sabbaten (lørdag) som helligdag og noen andre ting.
Jeg ville veldig gjerne få vite konkret hvilke punkter dere har skiftet mening på og hvorfor. Jeg vet hva dere stod for før. Nå vet jeg ikke lenger. Programmene på tv er også slutt.

E.T.M. Norge

Vi henviser til følgende artikler i Den Enkle Sannhet for oktober 1995: Lovprisningens høytider (side 3) og Sabbatshvilen i Kristus (side 10).
Guds Verdensvide Kirke har også produsert noen studieark som kommer nærmere inn på bakgrunnen til den nye forståelsen. Vi holder på å oversette materialet til norsk. Skriv gjerne etter nærmere opplysninger.
Som du korrekt påpeker, produserer vi ikke lenger tv-programmet Morgendagens Verden.

Ønskes slettet

Bladet Den Enkle Sannhet, som blir sendt til min mor, sies opp, da hun er alvorlig syk av kreft, og hun kan ikke lese eller skrive nu, og har ingen nytte av bladet lenger.
Dette også av hensyn til postkontoret som får så mye ekstra arbeid med videresendinger til meg, som er hennes datter.

Navn holdt tilbake Norge

Etter å ha mottatt mist fire av Deres blader, vil jeg be om at Dere stopper forsendelse. Jeg er ikke interessert!
Dessuten ber jeg om at De sletter mitt navn og min adresse i Deres kunde-, medlems- eller abonnentregister, jf forskriftene til personregisterloven § 2-1.

Navn holdt tilbake Norge

Vi respekterer ditt standpunkt og sletter herved navnet ditt fra registeret vårt.
Det kan hende at man mottar et par forsendelser til etter sletting, siden adresselappene skrives ut på forhånd. For dette ber vi om forståelse.

Ivrig leser

I to blader fra 1990 som jeg kom over ved en ryddesjau, så jeg disse tilbudene, og mitt spørsmål er enkelt: Har dere fremdeles bladet Den Enkle Sannhet og diverse annen litteratur?
Jeg er en søkende sjel som «sluker» alt om emnet, og deres blader virker veldig lettleste og forståelige. Er det mulig å bli abonnent?
Siden jeg leser veldig mye, så blir jeg kjempeglad hvis det er mulig å motta eldre nummer av bladene også.

M.T. Norge

Vi har ført deg opp som abonnent. Som du ser, eksisterer bladet fremdeles på norsk, selv om noen andre språkutgaver, deriblant den britiske utgaven, or tiden ikke utgis. Når det gjelder annen litteratur, har vi bare følgende hefter på lager: Hva er frelse? og Dette er levende tro. Når det eventuelt blir flere, vil vi tilby dem i bladet.
Når det gjelder eldre numre av bladet, har vi som regel ikke mange til overs, men vi sender deg det vi har fra 1995.

DET gjør oss vondt å måtte fortelle at vårsjefredaktør Joseph W. Tkach etter en fire måneder lang kamp med kreft, døde 23 september i Pasadena i California i en alder av 68 år.

Vi minnes og ærer Joseph Tkach som en mann som viste at han elsket sitt fedreland ved å tjene i den amerikanske flåte under 2. verdenskrig. Men framfor alt ærer vi ham som en kristen soldat, en mann som modig fulgte Jesus, uansett hva det måtte koste.

Joseph Tkach var en kristen tjener som trodde på en ren gudsdyrkelse. Han så til de fattige og farløse, de svake og syke, de invalide og de hjemløse. Det går mange historier om hans personlige handlinger av godhet mot individer i nød.

En av yndlingshymnene hans var Amazing Grace. Og han viste den hymnen i praksis i sitt eget liv. Han gjorde seg ydmyk for Gud. Han fulgte den mindre brukte vei, den trange og smale vei som leder til evig liv. Som en Kristi disippel plasserte han seg under Den hellige skrifts autoritet.

Joseph Tkach visste at Jesus er vår styrke og vår hvile. Han skammet seg ikke over Jesus Kristus. Han skammet seg ikke over evangeliet.

Selv om han tapte kampen med kreften, visste han at han allerede hadde seiret. I sitt siste brev til Guds Verdensvide Kirkes medlemmer og medarbeidere skrev han: «Uansett hva Gud har for planer for meg, vet jeg at jeg er trygg i hans hender.»

Vi ved staben for Den Enkle Sannhet vil aldri glemme hans eksempel på å vandre i tro, ikke i beskuelse. Han var overbevist om at Jesus er Herre, og likesom apostelen Paulus aktet han alt annet for tap, for at han kunne vinne Kristus. Minnet om Joseph W. Tkach brenner klart i vårt hjerte og vårt sinn.

ETTER en mange års kamp med fysiske problemer måtte vår venn Clayton Steeps sterke hjerte til slutt gi opp. Clayton var med på staben i over 15 år.

Clayton bidro til bladet med sin særlige blanding av skaperevne og innsikt. Han vil bli husket for sin tålmodighet, kjærlighet og utholdenhet.

Clayton var en sann kristen soldat. Etter at han pådro seg polio i en alder av 10 år, måtte han kjempe med helseproblemer resten av livet. Han holdt likevel ut sin jordiske kamp i tålmodighet og tro mens han tjente Gud og forkynte evangeliet om Jesus Kristus.

Clayton Steep var et lys for oss alle. Vi vil savne ham stort.

Greg Albrecht, redaktør

Denne månedens lederartikkel er et gjenopptrykk til minne om avdøde Joseph W. Tkach, tidligere ledende pastor for Guds Verdensvide Kirke og sjefredaktør for Den Enkle Sannhet. Denne lederen ble første gang trykt i 1993, november-desember-nummeret av Den Enkle Sannhet.

HVIS Gud er så god, hvorfor kommer han da ikke ned hit og gjør noe med all denne kriminaliteten og krigen og fattigdommen? Dette er et rimelig spørsmål som mange stiller seg på denne tiden av året. Det er en hel del lidelse i verden. Det er alvorlige problemer i mange land og i våre egne nærmiljøer. Mennesker skades, og mennesker trenger1 hjelp.

Hvor er Gud i all denne smerten? Forstår ikke Gud? Bryr ikke Gud seg?

Faktum er, Gud kom faktisk ned hit og gjorde noe med menneskenes lidelse. Det han gjorde, var nettopp det menneskene trengte mest, og er så sannelig den virkelige løsningen på menneskenes lidelse. Han gjorde det på den mest usannsynlige og uventede måten. Han gjorde det ikke med hærer eller raffinerte våpen. Han gjorde det ikke med særlige visdomsord eller nye fortrøstningsfulle livsfilosofier.

Han gjorde det ved å bli en av oss. Han gjorde det ved å bli født i ringe kår av en jomfru i et okkupert land. Han gjorde det ved å finne ut ved selvsyn hva det betyr å bli utnyttet, å bli latterliggjort, å bli diskriminert mot, å bli løyet om, å bli hatet, å bli mishandlet og å bli myrdet.

Han opplevde lidelse akkurat slik som vi gjør - som en av oss. Han vet hvordan det er å bli forrådt, å bli spyttet på, å bli sviktet når han var i nød. Han vet hva det vil si å være alene. Han kjenner vår smerte. Han forstår, og han har omsorg.

Gud ble en av oss for å frelse oss fra oss selv. Vi er syndere. Synd skader. Den skader synderen, og den skader dem omkring synderen. Mest av alt skiller den oss fra Gud, den Gud som skapte oss og elsker oss.

Men det er en løsning. Gud framskaffet denne løsningen for oss ved å sende sin Sønn for å bli Gud i kjødet - for å leve og dø for oss slik at vår trelldom under synden kan få sin ende. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære,» byr Jesus Kristus oss, han som er Gud i kjødet, «og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matteus 11:28-29).

Ved troen på ham som frelser oss, blir vi i stand til å se lenger enn dette livet, til livet i den tidsalderen som skal komme. Hvis vi tror, blir vi oppvakt til å sitte med Kristus i himmelske sfærer (Efeserne 2:6). Hvis vi tror, eier vi virkelig, livsforvandlende håp fordi Gud ved Kristus beviste dybden i sin kjærlighet for de menneskene han skapte. Selv om vi lider nå, vet vi at så sikkert som vi tar del i hans lidelse, vil vi også ta del i hans evige arv.

Jesu fødsel var et mirakel av enestående betydning for menneskeheten. Det bragte virkelig lys inn i denne mørke verden og begynte dette enestående livet som skulle ende i hans offerdød og etterfølgende oppstandelse til frelse for alle dem som skulle tro. Å fornekte dette er å vandre i døden selv mens vi ennå lever. Å tro dette er begynnelsen på evig liv.

Det er for enkelt å betrakte Jesus som ikke mye mer enn barnet i krybben - det fra fødselsscenene ved juletider. Men Jesus ble ikke i svøp for alltid. Jesus fra Nasaret var Guds Sønn. Han ble født, han vokste opp, han forkynte det glade budskap, de beste nyhetene noen i det hele tatt kunne få høre, og han døde på korset og ble gjenoppreist slik at du kan få i orden ditt forhold med Gud. Han er den rettferdige Dommer for hele menneskeheten, både de levende og de døde, og han kommer tilbake igjen.

Ikke bare nynn på julemelodiene. Tro det glade budskapet! Hvem du enn er, kan du få forlatelse for dine synder. Du kan leve et nytt liv i Jesus Kristus. Du kan få det håpet som overgår alt håp, håpet om evig liv i Guds rike.

Ikke vend ryggen til den frelsen Gud tilbyr deg. Din Forløser lever! Lytt til Peters råd: Det er på tide å omvende deg og tro på evangeliet!

Joseph W Tkach

Sjefredaktør

«Jeg har funnet det!» proklamerte plutselig en mengde klistremerker på støtfangere for noen år siden. De viste til at man hadde oppdaget Gud - oppdaget et nytt liv i Kristus.

De fleste som leste klistremerkene, viet budskapet bare flyktig oppmerksomhet. Noen ble irritert. De begynte med sine egne klistremerker på støtfangere: «Jeg har aldri mistet det!»

Sannheten er imidlertid at vi alle har mistet det - hvis «det» betyr det intime og personlige forholdet kristne kan ha til Gud.

Vi hadde dette forholdet, og vi mistet det gjennom våre første foreldre, Adam og Eva. Gud skapte dem i sitt bilde for at de skulle gjenspeile hans karakter og hans rettferdighet.

Det endelige formålet med at de og alle deres etterkommere ble til, var for at de skulle gjenspeile Guds herlighet for alltid og dermed ta del i Guds umålelige glede.

Menneskene ble skapt for å være i kontakt med Gud - i et intimt forhold til ham. Dyp og varig glede kommer bare ved personlig å kjenne ham.

Våre første foreldre hadde den personlige kontakten med Gud. Han kommuniserte med dem. Adam og Eva og deres etterkommere kunne ha beholdt dette forholdet og nytt alle de fordeler og gleder som hørte med til det. Hvor forskjellig hadde ikke menneskets historie vært om de hadde gjort det!

Men dessverre var menneskehetens opphold i paradis kortvarig. En opprørsk løgnånd kom inn i bildet. Satan forførte Adam og Eva og sa til dem at hvis de var ulydige mot Gud, ville de få enda større lykke enn den de hadde.

Adam og Eva spiste av den forbudne frukten. De ble forført og falt i en tilstand av synd. De gjorde et valg som forandret alt.

Fremmedgjort fra Gud

Synd går imot Guds rettferdighet og hellighet og strider mot alt Gud står for. Synd skaper elendighet, lidelse og sorg. Gud ser ikke gjennom fingrene med synd. Han går ikke på akkord med og sameksisterer ikke med synd.

Straks Adam og Eva åpnet døren til synd og opprør, gjorde de seg fremmede for Gud. De byttet rettferdighet og hellighet mot synd og ondskap.

Og det var ikke bare Adam og Eva som syndet. Deres barn og alle deres etterkommere fulgte i deres fotspor.

Derfor skrev Paulus i Romerne 3: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (vers 10); «Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (vers 12); og «alle har syndet og står uten ære for Gud» (vers 23).

Vi har alle en syndig natur som gjør oss åndelig fremmede for Gud. Vi er syndige. Ikke noen side av vår natur er uplettet av synd. Inntil syndens grep blir brutt, har det fullstendig herredømmet over oss. Synd er mer det vi er enn det vi gjør.

Synden danner en mur som skiller oss fra samfunnet med Gud og fra de uuttømmelige rikdommene av hans velsignelser i Kristus.

Synden skiller ikke bare mennesker fra Gud i dette liv. Dens straff - evig død - skiller syndere fra Gud for alltid.

For at vi skal kunne bli forlikt med Gud, måtte synden fjernes. Barrieren måtte brytes ned så vi kunne finne ham.

Derfor kom Gud i menneskeskikkelse i Jesus Kristus. Så sterkt ønsket Gud at vi skulle bli forlikt med ham at han sørget for at syndens straff skulle sones i vårt sted.

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv,» sier Johannes 3:16 enkelt, men veltalende.

Da Jesus ble naglet til korset, «led [han] døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Hebreerne 2:9). Fordi Jesus sonte straffen, kan vi nå få syndsforlatelse.

«I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand» (Efeserne 1:7-8).

Veien tilbake

Det er Guds største ønske for oss at vi skal finne veien tilbake til ham - finne ham.

For en vantro tilhørerskare talte Paulus om Guds ønske om at folk «skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss» (Apostlenes gjerninger 17:27). Så sterkt ønsker Gud at vi skal finne ham at han i Jesus Kristus betalte den endelige prisen for å gjøre det mulig.

Men hvor er Gud, slik at syndere kan gripe etter ham og finne ham? Han er faktisk overalt. Han er, som vi har lest, «ikke langt borte fra en eneste av oss».

Vi mennesker har mistet kontakten med Gud, men han har ikke mistet oss av sporet. Han vet alt om oss. «Eller kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Fyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren» (Jeremia 23:24).

Gud er nær. Han er ved siden av den sykes seng. Han er i cellen til den ensomme fangen. Han er like tilgjengelig for oss når vi er på toppen som når vi når bunnen.

Uansett vår status eller tilstand, trenger vi bare å gripe ut etter ham i omvendelse.

Når vi tar imot og oppriktig tror på Jesus Kristus og omvender oss fra våre synder, får vi syndsforlatelse. Det som hindret oss i å ha et gledelig forhold til Gud, blir fjernet. Vår første fødsel gjorde oss ikke til åndelig fullstendige mennesker. Derfor sa Jesus at vi må bli «født på ny» (Johannes 3:3). «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2 Korinter 5:17).

Gud har formet oss for å oppleve tilfredsstillelsen ved stadig økende kunnskap om ham. Men uten Den Hellige Ånd føler en person seg ufullstendig. Han eller hun føler en indre tomhet, en lengsel etter oppfyllelse. Vi trenger alle et varig forhold til Gud. Og vi bør ha det.

Men utenom Kristus har folk prøvd å fylle tomheten som er skapt ved Den Hellige Ånds fravær, med mindre, verdige erstatninger, blant annet sensuelle gleder, materielle eiendeler, berømmelse og verdslige beskjeftigelser. Dtte gir på sitt beste midlertidig oppkvikkelse. Men det er nettopp det: midlertidig.

C.S. Lewis har sagt:

«Vi er halvhjertede skapninger som tuller med drikk og sex og ærgjerrighet mens uendelig glede tilbys oss, i likhet med et uvitende barn som ønsker å fortsette å lage sølekaker i en slum fordi det ikke kan forestille seg hva et tilbud om en ferie ved havet betyr. Vi blir altfor lett fornøyd» (The Weight of Glory and Other Addresses, side 2, vår gjengivelse på norsk).

Istedenfor de sølekakene vi lager for å tilfredsstille våre indre lengsler, tilbyr Gud oss uendelig glede, varig glede. Hvorfor slå oss til ro med noe mindre når vi ikke behøver det?

Et gledelig forhold

Når en person blir en kristen, går vedkommende inn i et intimt forhold. Man blir et Guds barn, en ny Guds skapning. Kristne som har kommet inn i dette forholdet, har i sannhet «funnet» Gud.

De har det som er viktigst i livet. Intet annet er av grunnleggende betydning for glede.

Ikke rikdom, ikke berømmelse, ikke nytelse, ikke engang helse. Selv om den slags kommer i tillegg til vår lykke i Kristus, kan de ikke i seg selv gi varig tilfredshet.

Det som betyr mest er den glede som kommer av å være tilgitt, av å være forlikt med Gud gjennom
Kristus og av enhet med ham.

I en av sine liknelser om Guds rike snakket Jesus om gleden ved å finne Gud. Han sa: «Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren» (Matteus 13:44).

Jesus forkynte ikke at man må selge alle sine jordiske eiendeler for å bli en kristen. Poenget i liknelsen er at oppdagelsen av Guds rike gir større glede enn noe annet i verden.

Og den første gleden en nyomvendt kristen får, er bare begynnelsen! Å finne Gud er ikke bare som å finne en gullmynt. Det er mer som å finne en uuttømmelig gullgruve.

Det må et helt liv til for å trekke rikdommene ut av denne gruven. Jo mer du graver i den, desto mer ren overflod gir den.

Når vi finner Gud, begynner vi å finne mening i livet. Og vi går i gang med den viktigste jakten av dem alle - å lære å kjenne Gud.

J.I. Packer uttrykker det godt i Knowing God: «Det som gjør livet verdt å leve, er å ha stort nok objektiv, noe som fanger vår fantasi og legger beslag på vår troskap, og dette har den kristne på en måte som ingen andre mennesker har. For hva er et større, mer opphøyet og mer fengslende mål enn å kjenne Gud?» (side 34, vår gjengivelse på norsk).

Vi ble kjent med Gud på to måter, og begge er grunnleggende. Den ene er å bli kjent med Bibelen, som beskriver Guds handlinger, ønsker og følelser. Det andre er å lære å stole på ham ved å gjøre hans vilje.

Resultatet er et levende, voksende forhold til Gud, og dette danner grunnlaget for et meningsfylt liv her og nå. Men det går ut over dette. Det er grunnlaget for vårt håp om udødelighet.

Jesus ba for sine etterfølgere til sin far og sa: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Johannes 17:3).

Du vet kanskje om Gud, men en forsikring om evig liv kommer av å kjenne ham. Og det første skrittet er å finne ham.

- KAN du lese det?

Turisten ved siden av meg pekte på en stor sølvstjerne med den latinske inskripsjonen «Hic de virgine Maria Jesus Christus natus est».

- Jeg skal forsøke, svarte jeg. Ved å anvende alle mine magre latinkunnskaper, forsøkte jeg en oversettelse: «Her ble Jesus Kristus født av jomfru Maria.»

- Hva mener du? spurte mannen.

- Tror du det er sant?

Det var mitt første besøk til Det hellige land, og jeg sto i Fødselsgrotten i Betlehem. Fødselskirken, som likner en festning, er bygd over denne grotten eller hulen hvor Jesus ifølge tradisjonen ble født. En sølvstjerne innlagt i marmorgulvet sies å avmerke det nøyaktige stedet for den guddommelige fødselen.

Jeg svarte at jeg trodde at Jesus ble unnfanget på mirakuløst vis, men jeg tvilte på at sølvstjernen virkelig avmerket det stedet hvor fødselen fant sted.

Mannen var agnostiker og bemerket at Jesus trolig ble født utenfor ekteskapet, og at evangelieberetningene var et forsøk på å skjule det pinlige faktumet. Han spekulerte på at evangelieskribentene ganske enkelt hadde lånt temaet med overnaturlige fødsler fra gammel hedensk mytologi.

Senere diskuterte vi emnet inngående mens vi vandret på den brolagte Krybbeplassen utenfor den gamle kirken.

Beretninger om Jesu barndom

Jeg forklarte at begrepet jomfrufødsel refererer til at Jesus skulle unnfanges av en jomfru, altså troen på at Maria unnfanget Jesus som resultat av en mirakuløs gjerning av Den Hellige Ånd, uten at en menneskefar var involvert.

Læren om at Maria var Jesu eneste naturlige forelder blir klart uttrykt i to skriftsteder i Det nye testamentet, nemlig i Matteus 1:18-25 og Lukas 1:26-38. De framstiller Jesu overnaturlige unnfangelse som et historisk faktum.

Matteus forteller: «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor, Maria, var trolovet med Josef, men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd... Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud» (Matteus 1:18, 22-23).

Lukas forteller hvordan Maria reagerte på denne erklæringen om jomfrufødselen som engelen Gabriel kom med: «Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn» (Lukas 1:34-35).

De to skribentene tar forskjellig utgangspunkt for historien. Matteus' evangelium ble skrevet for en jødisk-kristen leserkrets som var opptatt av hvordan gammeltestamentlige profetier om Messias hadde blitt oppfylt.

Lukas, som var en hedningekristen, skrev med tanke på den greske og romerske verden. Han hadde et mer kosmopolitisk publikum: de kristne av hedensk opprinnelse som levde utenfor Palestina.

Legg igjen merke til Matteus' beretning: «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor, Maria, var trolovet med Josef, men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd» (Matteus 1:18).

Matteus forteller historien sett med Josefs øyne. Josef tenkte å avbryte forlovelsen i det stille. Men en engel viste seg for ham og beroliget ham:

«Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd» (vers 20). Josef godtok åpent den guddommelige planen.

Som bevis for sine jødiske lesere på at Jesus var deres Messias, tilføyer Matteus at alt dette skjedde «for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud» (vers 22-23). Dette refererer til profetien i Jesaja 7:14.

Marias historie

Med sin karakteristiske behandling av kvinnenes rolle forteller Lukas historien sett med Marias øyne.

I Lukas' beretning får vi vite at Gud sendte engelen Gabriel til Maria i Nasaret. Gabriel sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus» (Lukas 1:30-31).

Hvordan kunne dette gå til, spurte Maria, siden hun var jomfru? Gabriel forklarte at dette ikke ville være noen vanlig unnfangelse.

«Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn» (vers 35).

Selv om svangerskapet med sikkerhet ville bli misforstått og sette Marias omdømme i fare, godtok hun modig den særdeles uvanlige situasjonen: «Se, jeg er Herrens tjenerinne,» erklærte hun. «Det skje meg etter ditt ord!»

Ved et mirakel kom Guds Sønn inn i tid og rom og ble et menneskefoster.

Ordet ble kjød

De som tror på jomfrufødselen, tror vanligvis at Gud ble kjød for vår frelses skyld. De som ikke godtar jomfrufødselen, vil gjerne forstå Jesus av Nasaret som et menneske - og alene som et menneske.

Læren om jomfrufødselen er direkte forbundet med, men ikke identisk med, læren om inkarnasjonen (at Gud ble kjød).

Inkarnasjonen (bokstavelig «legemliggjørelsen») er den læren som stadfester at Guds evige Sønn la menneskekjød til sin guddommelighet og ble et menneske. Denne troen kommer klarest til uttrykk i prologen til Johannes evangelium: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14).

Læren om jomfrufødselen går ut på at unnfangelsen av denne mannen Jesus var mirakuløs, siden han ikke hadde noe menneske som far. Inkarnasjonen sier at Gud ble kjød; jomfrufødselen forteller oss hvordan dette skjedde.

Inkarnasjonen var en overnaturlig begivenhet. Den krevde derfor en særlig slags fødsel. Om det barnet som skulle fødes, bare var et menneske, ville det ikke ha vært behov for noen jomfrufødsel.

Det første mennesket, Adam, ble for eksempel også til ved et mirakel fra Guds hånd. Han hadde verken far eller mor.

Men Adam var ikke Gud.

Gud valgte å komme inn i menneskeheten - «kjødeliggjøre» seg selv - med en mirakuløs jomfrufødsel.

Sen opprinnelse?

Som vi har sett, er formuleringen i Matteus og Lukas klar og ikke til å misforstå: Maria var jomfru da Jesus ble unnfanget i hennes skjød ved Den Hellige Ånd. Det var et mirakel fra Gud.

Men med framveksten av den liberale teologien - med dens generelle mistenksomhet overfor alt som er mirakuløst - har disse klare erklæringene i Bibelen i stadig større grad kommet under angrep av forskjellige grunner.

Blant disse grunnene er at beretningene om Jesu fødsel angivelig er av sen opprinnelse. Dette teorien hevder at etter hvert som den tidlige kristne tro om Jesus utviklet seg, begynte de kristne å tilføye oppdiktede elementer basert på den grunnleggende historien om Jesu liv.

Vi blir bedt om å tro at beretningen om jomfrufødselen ganske enkelt var deres fantasifulle måte å si at Jesus Kristus var Guds gave til menneskeheten.

Jesus-seminaret, en gruppe liberale bibelforskere som stemmer over Jesu og evangelieskribentenes ord, har dette synet. Disse teologene forkaster Bibelens beretning om Jesu mirakuløse unnfangelse og fødsel, idet de kaller dem «sene oppfinnelser». De konkluderer med at Maria må ha hatt seksuell omgang med Josef eller en annen mann.

Innlot de nytestamentlige skribentene seg på å lage myter og dermed med overlegg å gjøre Jesus større enn det han faktisk var? Var han ganske enkelt en «menneskelig profet», en «vanlig mann av sin tid» som senere ble omgitt av en overnaturlig aura av velmenende tilhengere for å «støtte opp under deres kristologiske dogme»?

Det er umulig å opprettholde slike teorier. De to beretningene i Jesu barndom i Matteus og Lukas, med sitt avvikende innhold og perspektiv, er uavhengige av hverandre. Mirakelet med Jesu unnfangelse er faktisk nesten det eneste punktet som er felles for de to. Dette indikerer klart at jomfrufødselen er basert på en tidlig, felles tradisjon, ikke en senere teologisk interpolasjon eller teologisk utvikling.

Er mirakler gammeldagse?

Enda jomfrufødselen var vanlig akseptert i oldkirken, er det vanskelig for mange i vår moderne kultur - selv blant kristne - å gripe denne forestillingen. Tanken på en unnfangelse ved et mirakel smaker av overtro for mange.

De forfekter at jomfrufødselen er en uviktig lære på randen av Det nye testamente med liten betydning for evangeliebudskapet.

Det at skeptikerne forkaster det mirakuløse, er derfor forståelig for dem. Det er etter en rasjonalistisk og humanistisk verdensoppfatning.

Men om en kristen fjerner det overnaturlige fra Jesu Kristi fødsel, da går han på akkord med både dens guddommelige opprinnelse og dens fundamentale betydning.

Om vi tror at Jesus var guddommelig og at han sto opp fra de døde, hvorfor da forkaste jomfrufødselen? Om vi kan godta en overnaturlig utgang, hvorfor da ikke en overnaturlig inngang?

Om man går på akkord med jomfrufødselen eller benekter den, ribber man andre læresetninger for deres verdi og betydning. Vi står da igjen uten noe fundament eller autoritet for det vi tror som kristne.

Født av Gud

Gud tar del i verden. Han aktivt griper inn i menneskenes saker og setter til side naturlovene når det er nødvendig for at han skal oppnå sin hensikt - og han ble kjød ved en jomfru.

Da Gud kom i menneskekjød i form av mennesket Jesus, sviktet han ikke sin guddommelighet. Isteden la han menneskelighet til sin guddommelighet. Han var både fullt ut Gud og fullt ut menneske (Filipperne 2:6-8; Kolosserne 1:15-20; Hebreerne 1:8-9).

Jesu mirakuløse opprinnelse atskiller ham fra resten av menneskeheten. Hans unnfangelse var et guddommelig forordnet unntak til naturlovene.

Jomfrufødselen illustrerer hvor langt Guds Sønn var villig til å gå for å bli vår Gjenløser. Det var en utrolig demonstrasjon av Guds nåde og kjærlighet (Johannes 3:16) da han skulle oppfylle sitt løfte om frelse.

Guds Sønn ble en av oss for vår frelses skyld. Han tok del i menneskehetens natur så han kunne dø på våre vegne. Han kom i menneskeskikkelse slik at de som tror på han, kan bli gjenløst, forsonet og frelst
(1 Timoteus 1:15).

Bare En som var både Gud og menneske, kunne betale den umåtelige prisen for menneskehetens synder.

Som Paulus forklarer: Gud utsendte sin Sønn, «født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Galaterne 4:4-5).

For dem som tar imot Jesus og tror på hans navn, tilbyr Gud frelsens uvurderlige gave. Han tilbyr oss et personlig forhold til ham. Vi kan bli Guds sønner og døtre - «ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Johannes 1:13).

Når ble Jesus født?

MATTEUS' evangelium indikerer at Jesus ble født før Herodes den store døde (Matteus 2:1, 15, 19). Donald A. Hagner, som er ekspert på Det nye testamente, bemerker i Matthew 1-13 i Word Biblical Commentary: «Herodes, som begynte sin lange regjeringstid i 37 f Kr, døde i 4 f Kr.» Dette er typisk for den ukritiske støtten moderne forskere gir til at Herodes skulle ha dødd i år 4 f Kr.

Bevismaterialet? Den jødiske historikeren Flavius Josefus fra det første århundret forteller i sin Jødiske historie (17.6.4) om en måneformørkelse i Herodes' siste leveår. Ifølge Solar and Lunar Eclipses of the Ancient Near East av Kudlek og Mickler fant denne formørkelsen sted 13 mars år 4 f Kr.

Josefus forteller at noen tid etter denne formørkelse dro Herodes til den andre siden av Jordan-elven for å bade i noen varme svovelkilder, da han var plaget av en smertefull og motbydelig sykdom. Den kuren han tok, hjalp ikke. Tilstanden ble verre, og han dro tilbake til Jeriko.

Der planla den paranoide monarken, vill av raseri, at flere framstående jøder, så vel som guttebarna i Betlehem, skulle dø (Matteus 2:16). Herodes ga også ordre til at hans egen førstefødte sønn Antipater skulle drepes. Alt dette krevde noen måneder.

Josefus forteller videre at Herodes døde før en påske om våren (Josefus 17.9.3). Denne påsken (i april år 3 f Kr) fant sted 13 måneder etter måneformørkelsen og ifølge jødisk tradisjon noen få måneder etter at Herodes døde.

All denne informasjonen peker mot at Jesus ble født i år 4 f Kr.

Men hvordan kunne Jesus ha vært født i et år f Kr - «før Kristus»? Systemet med å regne tiden f Kre Kr ble utformet på 500-tallet e Kr, hundrevis av år etter Jesu fødsel. På den tiden førte en misforståelse av kronologien i forbindelse med Herodes' regjeringstid til en feilberegning av året for Kristi fødsel, en feil som aldri har blitt rettet.

Når det gjelder måneden og datoen for Jesu fødsel, sier evangeliene ikke noe bestemt. Jesu fødsel ble ikke minnet i kirkens første år. Først på 300-tallet ble julen tatt med i den romerske liturgiske kalender.

I dag er mange kristne enige om at Jesus ikke ble født 25 desember. De erkjenner at siden gjeterne bodde ute på marken om natten (Lukas 2:8), er det lite trolig at Jesus ble født i desember. Vinteren er en tid med storm, regn og til og med snø i Palestina (Esra 10:9, 13; Høysangen 2:11).

Dyrene ble bragt inn fra marken og ført inn i skjul på slutten av oktober for å beskytte dem fra den kalde regntiden som fulgte. Det er derfor logisk å slutte at Jesus ble født tidlig på høsten.

EN af mine gode venner har opgivet troen. Jeg har svært ved at beskrive min følelse af tab og fortvivlelse - den hule, borende fornemmelse i maven, der også tynger hjertet.

Jeg er ked af den beslutning han har truffet. Men jeg er også ked af det, fordi vores åndelige nærhed og venskab ikke længere vil være til stede. Jeg føler mig bestjålet for et venskab.

Jeg ved, at jeg ikke er alene med disse følelser. Jeg kender andre, der er nedtrykte, fordi familie eller venner har svigtet deres forventninger.

Mange har oplevet den deprimerende følelse, det er at se ens nærmeste slå ind på en selvødelæggende kurs - alkohol, stofmisbrug eller simpelthen forsømmelse af deres fysiske eller åndelige velvære. Uanset hvad årsagen måtte være, smerter det, når det sker i ens nærmeste omgangskreds.

Den fortabte søns fader eller broder må have haft samme oplevelse. Den yngste søn tog afsted med sin arv og ødslede den bort på vin, kvinder og sang. Først da han var helt nede i kulkælderen, fortrød han, hvad han havde gjort, og vendte tilbage til sin fader for at søge om tilgivelse.

To familiemedlemmer reagerede helt forskelligt, selvom de begge var såret over hans opførsel.

Den ældre broder lader til altid at have truffet de rigtige valg og arbejdet hårdt for sin del af arven. Han var forbitret over hvilke tåbelige valg, hans broder havde truffet, og syntes, at han burde få, hvad han fortjente.

Den ældre broder »blev vred og ville ikke gå ind« og fejre sin broders hjemkomst (Lukas 15,28). Den ældre broder var forarget over, at faderen tilgav ham.

Faderen bød sin yngste søn velkommen med åbne arme og tilgav ham straks alle hans synder. Han opgav aldrig håbet om, at hans søn ville vende hjem. »Men mens han endnu var langt borte, så hans fader ham« (vers 20).

Fortællingen antyder, at faderen håbefuldt afventede sin fortabte søn. Når Bibelen fortæller, at faderen så ham på lang afstand, kunne det tyde på at han forventningsfuldt spejdede efter ham hver dag.

Og da faderen omsider så ham komme, blev han overvældet af glæde. Han »ynkedes inderligt, og han løb til og faldt ham om halsen og kyssede ham.«

Hans fader ønskede ligesom vores himmelske fader ikke, at hans søn skulle straffes efter fortjeneste. Han afholdt i stedet en fest og fejrede sønnens angrende holdning.

I 1. korinterbrev 13 beskriver Paulus en kærlighed, der »tåler alt, tror alt, håber alt og udholder alt« (vers 7). Det er Guds kærlighed - ubetinget og vedholdende.

En anden af mine venner sagde engang, at det, der kaldes ubetinget kærlighed, ikke eksisterer. Måske havde hun ret. Den slags kærlighed er ikke naturlig for mennesker. De fleste af os stiller betingelser - og nogle af os flere end andre.

Guds kærlighed er ikke en blind eller naiv kærlighed. Den er en stærk og guddommelig. Den holder ikke regnskab med vores synder, selvom Gud ser alle vore synder og føler sig ramt af dem - det er lige præcis det, som gør ondt.

Hvis du smerter, fordi nogen har svigtet dine forventninger, må du huske på, at kærlighed gør ondt af og til. Hvis den ikke gør det, er der noget galt.

Vi må ikke slække på kærligheden. Vi ønsker at blive ved med at vokse i Jesu Kristi ubetingede kærlighed.

Susan Logan

Hva slags klesdrakt brukte patriarken Abraham og hans familie? Har kong David eller Pontius Pilatus faktisk levd? Hvordan foregikk korsfestelser på Jesu tid?

Dette er spørsmål som bibelske arkeologer kan bidra til å gi svar på.

Den bibelske arkeologi, studiet av restene etter kultursamfunnene i Det nære østen, er viktig fordi den gir oss større forståelse og verdsettelse av Bibelen. Den kompletterer vårt bilde av israelittenes og de omgivende folks historie, skikker og hverdag.

Bringer skeptikerne til taushet

Arkeologien kan også gi ikkebibelsk bekreftelse på hendelser i Bibelen.

Tenk på eksempelet med Belsasar (Daniel 5). Daniel forteller at Belsasar var den siste kongen i Babylon. Likevel kunne man i hundrevis av år ikke finne Belsasar nevnt utenfor Bibelen. Historiske kilder nevner Nabonidus som Babylons siste konge. Noen lærde i forrige århundre forkastet derfor Daniels beretning og betegnet den som en av Bibelens mange «historiske feil».

I 1853 oppdaget arkeologer likevel noen små leirsylindere ved Ur i Mesopotamia. De var innskrevet med beretninger om kong Nabonidus' gjenoppbygging av zigguratet (tempeltårnet) i Ur. Inskripsjonen avsluttet med bønner for Nabonidus' helse - og for hans eldste sønn og medregent Belsasar!

Referanser til hetittene (som i 2 Kongebok 7) ble også i sin tid betraktet som unøyaktigheter i Skriften. Inntil litt over 100 år siden visste man ingenting om hetittene utenfor Bibelen. Noen mente det måtte være en skrivefeil, og at det faktisk var assyrerne som var ment.

Bibelen ble godtgjort da man oppdaget hetittiske dokumenter i 1870-årene ved Karkemish ved Eufrat i Syria. I 1906 ble tusener av hetittiske dokumenter avdekket under utgravninger ved Boghazkoy i Tyrkia.

Et eksempel fra senere tid: Noen bibelforskere tvilte på at kong David i Bibelen faktisk har levd. Men i 1993 oppdaget den israelske arkeologen Avraham Biran en steintavle fra 800-tallet f Kr blantmurbrokkene etter en mur i Tel Dan i Nord-Israel.

Tavlen inneholdt 13 linjer med arameisk skrift som feiret at kong Baesa av Israel hadde blitt beseiret av Asa av «Davids hus». Ikke bare var dette den første bekreftelsen på deres krig (beskrevet i 1 Kongebok 15), det var også første gang navnet David ble nevnt utenfor Bibelen.

Det er bare om lag 200 av i alt 5000 steder som er helt eller delvis gravd ut i Palestina. Det er derfor fremdeles mye potensielt bevismateriale igjen å avdekke.

Ikke noen eksakt vitenskap

Mens arkeologien kan bekrefte hendelser i Bibelen, ville det være feil å påstå at alle arkeologer godtar at Bibelen er historisk nøyaktig på alle punkter.

Arkeologien kan ikke være noen nøyaktig vitenskap. Arkeologene må tolke det de oppdager. Det er ikke alltid lett å skille strata (lag med bruddstykker) så kulturgjenstander kan dateres, eller å tolke hvilken betydning de har. Problemet er at like kompetente arkeologer kan tolke de samme materielle vitnesbyrdene på stikk motsatt måte.

Når en arkeolog mener at en hendelse i Bibelen ikke fant sted som beskrevet, eller at den fant sted på et annet tidspunkt enn det som står i Bibelen, da er det ene og alene en personlig mening, ikke faktum eller historie.

Arkeologene har lenge vært uenige om når Josva ødela Jeriko (Josva 6). På 1950-tallet konkluderte den britiske arkeologen Kathleen Kenyon med at Jeriko ble ødelagt omkring år 1550 f Kr. Ifølge Kenyons analyse eksisterte ikke Jeriko en gang i 1400 f Kr, den datoen noen mener er indikert av Bibelens interne kronologi.

I 1990 ble Kenyons arbeider studert på ny av Bryant G. Wood, som er arkeolog ved Toronto universitet og ekspert på kanaanittisk steintøy. Woods troverdige revurdering av Kenyons utgravinger av Jeriko konkluderte med at Jeriko faktisk falt omkring 1400 f Kr.

Glimt av liv i oldtiden

Arkeologien bidrar til vår forståelse, ikke bare av Bibelens historie, men også av folks hverdag og opplevelser: deres skikker, klesdrakt, arbeid, interesser og underholdning.

Hva slags klesdrakt ville Abraham og hans familie ha brukt? I en grav ved Beni-Hasan i Egypt viser et veggmaleri en karavane av vestsemitter fra Palestina som besøkte det egyptiske hoff tidlig på 1800-tallet f Kr. Det gir en visuell beskrivelse av hvordan patriarkene ville ha opptrådt på den tiden.

Hva var gjennomsnittshøyden for en israelitt under dommertiden (1300-1000-tallet f Kr)? Takhøyden på utgravde hus fra den perioden antyder at den typiske israelitt bare var omkring 1,50 m høy.

Et annet eksempel på hvordan arkeologien gjør den gamle verden levende, er mengden av assyriske
kunstverk som er avdekket i de store palassene til det riket: svære okser med vinger, monumenter som feirer seire, fresker og basrelieffer av kampscener.

Slike kunstverk fins i dag i museer over hele verden og gir et livaktig bilde av den imponerende beskaffenheten til det riket som profeter som Jonas og Jesaja beskriver (Jonas 3:3; Jesaja 5:26-30). Det samme kan sies om Babylons praktfulle ruiner, som den strålende Isjtar-porten, som nå er bygd opp igjen i et museum i erlin.

Funn klargjør også uklare utsagn i Bibelen. For eksempel har offeraltere med horn fra 800-tallet f Kr blitt avdekket ved Megiddo og Be'er-Sjeba.

Disse alterne viser en framtredende spiss på hver av de fire øvre hjørnene og gir dermed en forklaring på referansene til «alterhornene». Offerblodet ble strøket på disse framspringene (3 Mosebok 4:7), og ettersøkte personer grep fatt i dem.

Bevis på Bibelen?

Til tross for arkeologiens verdifulle bidrag, beviser ikke arkeologien at Bibelen er sann. Vi kan ikke forankre vår tro på de forrevne restene av fortiden.

Mye av Bibelen gjelder oss personlig og tar for seg åndelige saker som arkeologien ikke kan bekrefte. For eksempel kan ikke Jesu Kristi oppstandelse bevises arkeologisk, selv om den med sikkerhet har skjedd.

Det er umulig for arkeologien verken å bevise eller å motbevise at Bibelen er gyldig. Det som har med troen å gjøre, kan ikke underkastes objektiv etterprøving.

Tross sine begrensninger er arkeologien likevel av mer enn bare forbigående interesse for dem som elsker Guds Ord. Arkeologien gir et vitnesbyrd om hvor nøyaktig Bibelens opptegnelser er og gir frisk innsikt i den bibelske tekst.

Dette kan bare være med på å berolige oss og styrke vår tro på at Bibelen faktisk er Guds ufeilbarlige Ord. «Ditt ord er sannhet,» erklærer Jesus i Johannes 17:17. Arkeologien støtter det uangripelige faktum (1 Kongebok 1:50).

EN DAG VED HARMAGEDDON

I fjor ble jeg tildelt et stipend fra Biblical Archaeology Society (som utgir det arkeologiske tidsskriftet Biblical Archaeology Review) for å være med på en utgravning ved et av Israels mest betydningsfulle arkeologiske steder, nemlig Megiddo.

Megiddo ligger ca 30 km sør for havnebyen Haifa i Nord-Israel og kontrollerte en av oldtidens mest strategiske handels- og militære ruter. Megiddos tel (en gammel jordhaug eller høyde som består av restene etter etterfølgende bosetninger) dekker et område på 6 hektar og har over 20 okkupasjonslag. Den har utsikt over Megiddosletta eller Jisre'eldalen, som lenge har blitt identifisert som stedet der Harmageddon ligger.

Under utgravingene på en typisk dag sto vi opp kl 4 om morgenen. Etter en rask frokost1 samlet vi sammen utstyret og spaserte opp telen til gravene og begynte arbeidet kl 4.45.

Arbeidslaget vårt fikk i oppgave å åpne et nytt område like nedenfor rampene som leder opp til Salomos porter. Fire andre utgravingssteder på Megiddo ble utgravd samtidig, deriblant Akab og Isabels sommerpalass og et kanaanittisk alter/tempel-kompleks.

Utgravingene skrider forsiktig og systematisk fram.

Med hakker, spader, skjeer, kniver og børster avdekket vi samvittighetsfullt, millimeter for millimeter, haugens hemmeligheter. De funnene vi gjorde, ble kartlagt, fotografert eller skissert.

De første 10 centimetrene ga et romersk øresmykke av gull!

I løpet av mine to uker2 ved utgravningen nådde vi nivået for ca 1500 f Kr. Vi avdekket bymurer, grunnvoller og gulver. Blant andre gamle kunstgjenstander fant vi en liten utskåret løve, en egyptisk skarabé og hodet av en liten steinkalv.

Vi sluttet å grave kl 13.00 hver dag, når det ble for varm og forblåst til at vi kunne arbeide. Resten av dagen ble viet til å vaske og sortere steintøyet, diskutere funnene og gå til timer i arkeologi.

Kl 9 var de fleste av oss helt sengeklare — og klare til å drømme om flere skarabeer, statuer, øresmykker ogmynter som bare ventet på å bli funnet.

Dennis Diehl

Dennis Diehl er pastor for Guds Verdensvide Kirkes menighet i Greenville i South Carolina i USA.

TACKSÄGELSEHÖGTIDEN 1991 kommer för alltid att vara fast inpräntad i mitt minne. Läkaren och hans assistent kom in på mitt sterila sjukhusrum. Läkarens ansikte var allvarligt och hans hand darrade, när den sökte min.

"Jag hade hoppats att herr Frankel skulle vara här," började han. Vi har fått tillbaka resultaten på proverna, som vi tog, och vi vet nu, vad som är orsaken till blodpropparna i lungorna.

"Vi har funnit elakartade tumörer i lymfknutorna i buken. Cancern finns även i benmärgenÖ"

Hans röst dog ut, när han såg hur jag försökte hålla tillbaka tårarna. Jag hade försökt att förbereda mig på det värsta, men när sanningens ögonblick nu var inne, blev det för mycket.

I mina tankar återupplevde jag åderinflammationen, som jag hade drabbats av sex månader tidigare, och den akuta buk- och benoperationen och mardrömmen om de återkommande blodpropparna.

Nu fick jag till råga på allt höra att jag hade cancer. I ett försök att återfå fattningen frågade jag, hur långt framskriden sjukdomen var.

"Eftersom benmärgen är angripen har den nått steg IV," började läkaren. Han avbröt sig ett ögonblick, när jag började snyfta, och lade armen om mig. Jag visste att steg IV var sista stadiet.

"Jag är mycket ledsen - men det finns faktiskt en hel del vi kan göra för att bekämpa cancern. Allting gick runt för mig, när läkaren tålmodigt besvarade mina frågor, en efter en.

Familjens reaktion

Hur skört livet är! Vare sig det gäller förlusten av en älskad eller en familjemedlem, som har hamnat i svårigheter, eller diagnosen att någon lider av en obotlig sjukdom, så är den första reaktionen vanligtvis densamma - chock.

Jag vill gärna dela med mig av det som hjälpte mig, min man och våra fem barn att orka med tre år av fysisk och psykisk ängslan - hjälp som bygger på tro, hopp, kärlek och tillit.

Från allra första början ställde frågor vi och begärde svar i klartext. Jag hade mycket omtänksamma läkare, som förstod hur viktigt det var för oss att få information, och de gav mig lika ärliga och raka svar som jag gav dem.

Jag lärde mig medicinska facktermer, satte mig in i olika mediciners verkan, visste vad jag hade för valmöjligheter och förde en noggrann journal över min hälsa. Jag antecknade t.o.m. resultatet av varje blodprov.

När vi fick beskedet att jag hade cancer, bodde vår äldsta dotter Suzanna, då 21 år gammal, i Virginia. Hon lämnade omedelbart både arbete och skola och flyttade hem till Chicago för att vara tillsammans med familjen och ge det stöd hon kunde.

Jag ville på intet vis att hennes liv enbart skulle kretsa runt det som hände mig, men genom att befinna sig mitt i händelsernas centrum lärde hon sig, att oberoende av vilka prövningar vi står inför, finns det alltid hopp.

När vi kommit över den första chocken, blev det oerhört viktigt för oss att upprätthålla en positiv attityd. Jo, jag hade cancer och kände till dess fruktansvärda statistik.

Jo, jag var medveten om, att med endast kemoterapibehandling var chanserna till överlevnad lika med noll. Med en benmärgstransplantation (BMT) ökade mina chancer att överleva till 50%, under förutsättning att min benmärg kunde "renas".

Jo, jag kände till sannolikheten att ytterligare livshotande blodproppar kunde bildas under behandlingen - proppar, som på något vis alltid lyckades passera hjärtat och fastna i lungorna.

Det fanns inga lätta beslut och ingen garanti, men det fanns hopp. Jag gjorde mitt val och gjorde mig beredd att kämpa.

Läkarna talade efteråt om för min man Richard, att det var den positiva attityd, som jag visade från allra första stund, som hjälpte mig att överleva. Vad de inte visste var, att det var allt stöd utifrån, som gav mig denna positiva inställning.

Endast en del av familjen befann sig i min omedelbara närhet. Under större delen av min sjukdom deltog vår äldste son Johnathan, nu 23, först i ett projektarbete i Jordanien, och därefter studerade han på Ambassador Universitetet i Texas. För att kunna hålla honom informerad om mitt tillstånd var vi tvungna att föra så noggranna anteckningar som möjligt, men utan att för den skull orsaka honom onödig ängslan.

Tacksägelsehögtiden 1992 och 1993

Det första årets kemoterapi stoppade inte cancercellerna i benmärgen och blodpropparna fortsatte. Jag tillbringade tacksägelsen 1992 på sjukhuset, där jag fick genomgå en då nyligen godkänd, kraftigt verkande kemoterapibehandling.

Målet att rena min benmärg uppnåddes slutligen, och i november 1993 - under ännu en tacksägelsehögtid - utfördes den livräddande transplantationen. Jag var så gott som död, när läkarna återförde ca 0,7 liter av min nu egen cancerfria benmärg.

Komplikationer tillstötte snart och smärtan var outhärdlig, även mycket medstark medicinering. Jag bad till Gud, att han skulle låta mig dö. Jag var den, som fick uthärda den fysiska smärtan, men det var min familj, från den äldste till den yngste, som fick genomlida den känslomässiga smärtan.

"Jag var rädd, för jag trodde att mamma skulle dö," talade vår åttaårige son Britton om för oss senare. "Jag bad till Gud, att beskydda min mamma."

Britton var endast fyra år gammal när det hela började och knappt sju vid BMT-transplantationen, då det kändes som om vi hade nått avgrundens djup. Han skämtade om min precis flintskalle, som resten av familjen, men bilden av den etsade sig fast i hans minne - en bild som han inte var tillräckligt mogen för.

Richenda gick i sjätte klass, när prövningarna började, och hon testades på ett sätt som hon inte själv förstod. Men när hon väl hade lärt sig att sätta sin tillit till Gud, liksom att kunna ge svar på tal, blev hon motståndskraftig mot alla tanklösa kommentarer.

Hon berättade för mig: "I fjor när en av mina lärare föreslog, att jag skulle förbereda mig själv på att du skulle dö, kunde jag bita mig i läppen och svara: 'Det har vår familj redan gjort. Nu förbereder vi oss på mammas mirakulösa tillfrisknande.'"

Att vara helt öppen mot alla om min situation skulle visa sig värdefullt för samtliga inblandade. Från att vara en människa, som normalt värnar om sitt privatliv, fick jag personligen svälja min stolthet och hålla andra underrättade.

Församlingsmedlemmarna hölls informerade. Vänner ställde upp. Å ena sidan fick denna öppenhet dem att känna sig involverade och även att inse, att en prästfamilj inte är immun mot prövningar.

Å andra sidan var det med stor ödmjukhet vi fick erfara, hur många människor runt om i världen som bad till Gud att ge oss styrka och inte ge upp.

Min son Richard, nu 22, anförtrodde sig åt Maureen, en arbetskamrat, som själv kämpade med lungcancer. Hon försäkrade honom att jag skulle klara mig, och att han kunde hjälpa mig genom att visa hur övertygad han var att det skulle gå vägen.

I början av maj 1993, när jag var inlagd på sjukhuset för ännu en kemoterapibehandling, nämnde Richard dagligen, att en överraskning väntade på mig när jag kom hem igen. Det första jag såg en vecka senare, när vi vände in på garageinfarten, var de klart röda blommorna, han och hans syskon hade planterat som morsdagspresent.

All denna uppmuntran, detta hopp, denna envishet att fortsätta kämpa blev en mycket viktig del i den läkningsprocess, som både han och jag behövde.

Under hela sjukdomstiden visade min man Richard aldrig sin rädsla inför mig. Han var tvungen att visa sig stark - för mig, familjen, kyrkan och sig själv.

I stället visade han mig kärlek och delade med mig sitt innersta hopp att Gud skulle föra oss säkert genom denna, den mörkaste av dödsskuggans dalar.

Med Guds hjälp klarade jag mig genom alla de nio dokumenterade blodpropparna i lungorna liksom benmärgstransplantationen. Inget litet mirakel!

Gud lät mig inte slippa dem, men han gav mig mod och styrka att klara av dem, en efter en.

Jag kan inte peka på något speciellt och säga: "Detta är förklaringen! Det var detta som gjorde att vi orkade med alltihop!", utan att säga, att det var tack vare Gud.

Det fanns stunder då vi grät, och stunder då vi fruktade att han inte längre var med oss, men sanningen är den, att det vid dessa tillfällen var vi, som hade lämnat honom, inte han oss!

Han lovar att aldrig överge oss. "Jag skall aldrig överge dig, aldrig svika digÖ" (Heb 13:5).

Åter lyckliga dagar

Lyckan är återställd! Prover visar, att cancern är på återgång, och att blodet sakta men säkert närmar sig normala värden. Jag blir starkare för var dag som går, både psykiskt och fysiskt.

Lidandet är över och livet måste gå vidare. Cancerpatienter möter nya utmaningar och bygger ånyo upp sina liv.

Mina veckor är åter fyllda av ansvarsfulla uppgifter: Att vara prästfru och mor, att ta hand om hem och hushåll, mina studier på yrkesskolan, två deltidsarbeten och olika fritidsintressen.

Jag tar en dag i sänder, fyller den till brädden så gott jag kan och orkar, och glömmer aldrig att tacka Gud. Han har öppnat dörrar och gett oss styrka och hopp att gå vidare. Gud har i sin barmhärtighet mirakulöst skänkt oss livet åter.

- Joyce Frankel

Joyce och Richard Frankel har varit verksamma i Guds Världsvida Kyrka i över 25 år. För närvarande tjänstgör de i församlingen i Chicago, Illinois.

Opphavsrett © Guds Verdensvide Kirke, 1995