Den Enkle Sannhet

Nr 6, årg 12: oktober 1995

Nedlastbar

MANGE av dere lesere er klar over at Guds Verdensvide Kirke, som utgir Den Enkle Sannhet, holder syv årlige bibelske høytider. Denne måneden holder kirken for eksempel den åtte dager lange løvhyttefesten.

Fordi Israel i Det gamle testamente fikk pålegg om å holde disse høytidene (se 3 Mosebok 23), er det ikke uvanlig å oppfatte kirkens praksis som en slags tro på at man blir rettferdiggjort ved gjerninger, altså at de også er pålagt de kristne. Av hensyn til dem av dere som ikke kjenner til vår praksis og begrunnelsen for den, vil jeg gjerne bruke noen linjer til å forklare den. Vi tror at årshøytidene gir de kristne en utmerket ramme for å feire Guds herlige frelsesgjerning i Kristus. Løvhyttefesten er bare ett eksempel på den dypt meningsfulle feiringen av Guds kjærlighet, utfrielse og støtte som var bygd inn i den liturgiske kalender som Gud opprettet for sitt folk for over 3000 år siden.

For det gamle Israel var løvhyttefesten en stor høytid til minne om at Gud mirakuløst og kraftfullt hadde grepet inn i folkets historie og utfridd det fra trelldom. Videre hadde han valgt det ut som sitt eiendomsfolk og opprettet en pakt med det. Når de kristne holder høytiden, er det en glederik feiring av vissheten om Guds lovede frelse for menneskeheten ved Jesus Kristus og fullbyrdelsen av Guds rike ved Jesu gjenkomst.

Jesus brukte denne høytiden som en anledning til å forkynne sant liv ved troen på ham. «Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann» (Johannes 7:37-38).

Det sentrale fokus i den kristne tro, nemlig frelse i Kristus, er den sanne virkelighet bak de forskjellige formene for gudsdyrkelse og de løftene Israel fikk i Det gamle testamente (Kolosserne 2:16-17).

Guds Verdensvide Kirke oppfatter feiringen av årshøytidene som langt fra «frelse ved gjerninger». Isteden er de bibelsk baserte anledninger til en rik og ærverdig innsikt inn i frelseshistorien.

De kristne har ikke noe bibelsk pålegg om å holde disse høytidene. De er ikke noe redskap til frelse. Isteden peker de mot Jesus Kristus, det sanne virkemiddel til vår frelse. For de kristne tjener høytidene som et minne om Guds mirakuløse frelsesgjerning og helliggjørelse ved sin Sønn. De er også feiringer med takk og forventning om den herlige framtidige arven som venter de troende ved Kristi gjenkomst.

Slik Gud på mirakuløs måte utfridde israelittene gjennom havet, forsørget dem i ørkenen og bragte dem inn i det lovede land, så utfrir han også, ved sin nåde ved troen på Jesus Kristus, de kristne fra syndens trelldom, hjelper dem ved Den Hellige Ånds kraft og fører dem inn i deres evige arv.

For medlemmene av Guds Verdensvide Kirke er derfor årshøytidene særlige tider med lovprisning og tilbedelse av Gud for hans uendelige kjærlighet og godhet. De er til minne om og feiring av hans frelsesplan i Jesus Kristus - fra korset til pinsen til hans gjenkomst. Og de er prima anledninger til et glederikt kristent samvær og stadige påminnelser om livets sanne prioriteringer.

Etter hvert som vi gjennom årene har vokst i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, har vår tradisjon med å holde årshøytidene også modnet seg. I dag holder vi årshøytidene i den ånden vi finner i Paulus' instruksjoner til kolosserne: «Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!» (Kolosserne 3:17).

Joseph W. Tkach

Sjefredaktør

Øde steder.

Ved sengekanten hos min fremmedgjorte far i intensivavdelingen hvor han lå døende av kreft, mens han vendte hodet fra meg - ingen av oss sa noe.

Øde steder.

Gatehjørnet i en velstående forstad hvor en enarmet mann vasker bilvinduer for drikkepenger overfor en glinsende kirke.

Øde steder.

Skadestuen på sykehuset hvor en datautskrift oppsummerer en «spontanabort», den medisinske betegnelsen på den aborten som røvet bort den babyen min kone og jeg hadde ventet på så lenge.

Øde steder.

Forblåste, ensomme landskap som kveler vekst og glede. Tomme, hårde ødemarker som er feid av hete, ubarmhjertige tørre vinder som begraver håp og fornekter selve livet.

Et fullkomment profetisk symbol

Jeg bor i en by i en ørken. Hvis jeg kjører en kort avstand nord- eller østover, kommer jeg ut i et skåldhett område hvor sommertemperaturen overstiger 40 ºC. Her klorer busker seg fast og sender røtter dypt ned i sandholdig jord på jakt etter fuktighet.

Gamle innsjøer, som for lengst er inntørket, gir et stumt vitnesbyrd om tomhet og tap. Utilgjengelige fjellkjeder lar bare en og annen sjelden regnskur gi en kortvarig lindring fra et virkelig barskt økosystem.

Kunne det være et mer passende bilde enn ørkenområdene for menneskehjertets ødemark?

Gud inspirerte profeten Jesaja til å varsle at det syndige Israel ville bli ødelagt. Men Jesaja forutså samtidig at folket hans ville bli fornyet eller gjenfødt. Og han brukte ørkenen som et poetisk bilde for å beskrive det:

«Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja juble og synge med fryd» (Jesaja 35:1-2).

Ørkenen blomstre? Men hvordan? Fordi Gud selv ville komme for å frelse sitt folk!

Profeten fortsetter sin oppmuntring: «Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere» (vers 3-4).

Slik det brutte Israel hadde blitt beseiret militært og fått mange av sine borgere deportert, må folket ha syntes at Jesajas profetier var utrolige. Han kunngjorde at det ville strømme vann fra ørkenen!

«Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken. Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste land til vannrike kilder. På det sted hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør» (vers 5-7).

Jesaja forteller at en ny, hellig sti vil overta for det gamle, hårde syndbesatte ufruktbare landskapet: «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill» (vers 8).

Den kommende Frelser

Jesajas rull fortsatte med på forhånd å sitere en skikkelse som ville gjøre mirakler, og som ville gjenoppbygge, plante til på ny og fornye steder. Igjen setter Jesaja poetisk den forventede fornyelsen mot bilder av ruin og ødemark:

«Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende» (Jesaja 61:1-2).

Denne bemerkelsesverdige personen ville komme for å «utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære. De skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter. De skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt» (vers 2-4).

Profetiene oppfylt

Flere hundre år senere, i synagogen i Nasaret, sto sønnen til en lokal tømmermann opp og leste, fra en bokrull, de to første versene i den utrolige profetien i Jesaja 61.

Lukas forteller: «Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres» (Lukas 4:16-21).

Taleren var Jesus. Lytterne hans syntes at profetien, som han påsto at han personlig hadde oppfylt, var enda mindre troverdig enn det deres forfedre hadde gjort flere hundre år tidligere. De jaget Jesus ut av byen!

Det var likevel gjennom Jesus Kristus - Gud i kjød - at de så høyt skattede løftene om gjenopprettelse og fornyelse ble oppfylt. Oppfyllelsen var imidlertid mye mindre og samtidig så mye, mye mer enn det noen hadde ventet.

Fysiske bilder, åndelige formål

Israelittene på Jesu tid ventet med lengsel på at nasjonen deres skulle bli gjenopprettet, basert på profetiene som Jesaja og andre gamle seere hadde kommet med. De ventet en fysisk fornyelse, et nasjonalt herredømme og at en materiell velstand skulle bryte ut.

Jødenes løvhyttefest feiret deres innhøsting om høsten, en tid med fysisk overflod og takksigelse. Det var under denne høytiden at Jesus forkynte det åndelige formålet med den fornyelsen han hadde kommet for å tilby:

«Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd som de skulle få som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort» (Johannes 7:37-39).

Det Jesus forkynte var først og fremst en åndelig fornyelse av menneskehjertet. Hans gjerning som Messias lot mennesker få nytt liv - ved at Guds Ånd tok bolig i dem. Han beseiret de tomme ødemarkene hvor vi befinner oss, atskilt fra Gud på grunn av synd.

Naturligvis! Hjertet hos Jesu lyttere hadde vært åndelig golde og nakne så lenge at de ikke så det skrikende behovet for at de øde stedene skulle bli fornyet. Men det var nettopp denne fornyelsen Jesus til syvende og sist tilbød.

Jesus kom for å frelse dem som ville søke ham i omvendelse og tro. Han byttet ut det gamle, golde, syndfylte landskapet med en ny, hellig sti - hellighetens vei. Han beseiret selve døden, alle menneskers siste fiende!

«Den som tror...»

De som tror på Jesus Kristus, ser framover mot den fornyelsen av verden som vil inntre når Jesus kommer igjen. Men når apostlene forkynte og bragte dem som hadde angret på sine synder, til omvendelse, så fokuserte de hovedsakelig på den langt dypere åndelige fornyelsen av menneskehjertet som kommer ved omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Etter at apostelen Peter hadde helbredet den forkrøplede tiggeren ved tempelet, formante han mengden til å gripe den fornyende friheten fra synd som var muliggjort gjennom Kristus.

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apostlenes gjerninger 3:19-21).

Ja! Den lamme hoppet som en hjort. Og i den ødemarken som var et hjerte skilt fra Gud, strømmet det forfriskende vann ut - strømmer av levende vann.

Strømmer av levende vann.

Ved Jesus Kristus kan de kristne nyte enhet med ham «som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud. For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus» (2 Korinter 1:3-5).

Strømmer av levende vann.

Vi kan legge av oss engstelser og verdslige bekymringer og kjenne sann fred.

I bønn kan vi dele alle våre bekymringer med vår Herre og Frelser, som gir oss en fred som overgår menneskelig forståelse, og vi kan vite at vår himmelske Far bryr seg om oss og vil ordne alt (Filipperne 4:6-7).

Strømmer av levende vann.

Troen leder oss gjennom tider med sorg og fysisk usikkerhet.

Vi fryder oss i den nye fødsel som vi har fått, takket være Jesu Kristi egen oppstandelse fra de døde.

Vi har visshet om at vår åndelige arv aldri kan bli ødelagt eller visne hen, og vi ser framover i håp om å nyte fylden av Guds frelse ved Jesu Kristi gjenkomst (1 Peter 1:3-5).

Strømmer av levende vann.

Vår tro på Jesus Kristus, vår Frelser, fyller oss med det apostelen Peter kaller «en usigelig og herliggjort glede» (vers 8) over den frelsen han gir oss.

Strømmer av levende vann.

Åndelig fornyelse. Et nytt liv i Kristus - og et herlig håp om framtiden.

Guds frelse som gave!

Livets vann

Har du behov for å bli fornyet?

Lengter ditt avsvidde hjerte etter tilgivelsens, troens, fredens og gledens herlige vann?

Ville du gladelig bytte det ensomme, tørre landskapet du befinner deg i, med enhet med Gud, din Skaper?

Husvalelsens tid har kommet. «Den som tror på meg,» sa Jesus, «fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann» (Johannes 7:38).

Bibelens historie begynner med Gud og menneskeheten i fullkommen harmoni i en vakker hage. Synden ødela det herlige bildet, men Gud i kjødet vasket synden vekk med sitt eget blod.

Ved sin død og oppstandelse har Kristus forsont menneskeheten med Gud. Med ørkenområdene gjenopprettet og fornyet ender Bibelen med at Gud og menneskeheten igjen er i fullkommen harmoni i en vakker hage som likner Eden.

Her er det synet som Gud ga sin venn Johannes:

«Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone . . . På begge sider av elven stod livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene» (Åpenbaringen 22: 1-2).

Ørkenområdene i ditt hjerte kan bli fornyet av strømmer med levende vann, gjennom omvendelse og tro på Jesus Kristus, verdens Frelser.

I Hans hænder

af Jeff Zhorne

DENNE stille februar morgen står jeg med et sygt barn i armene og kigger på arrene på bagsiden af mine hænder. Mærker fra en skruenøgle, spidsen af en skruetrækker, skår fra fygende glasdele, ja selv et hulmærke fra et bor.

Og jeg er bange for lille Sophia, der kun er én dag ældre end min første datter var, da hun døde. Hvilke ar vil livet give hende? Kan jeg både beskytte hende mod knuste glas og - endnu vigtigere - arrene fra et knust hjerte?

Mens hun falder i søvn tænker jeg på de mennesker, som jeg arbejder med i min rolle som rådgiver for sørgende. Der er mange knuste hjerter og smertelige minder fra skilsmisser, fejlslåede forhold, uplanlagte aborter, ødelagt tillid, mistede ejendele og død blandt vore nærmeste.

Er vi nødt til at acceptere den uundgåelige smerte og hjertesorg? Det er voksne kristne nødt til, siger Larry Crabb i Finding God. De tager livet som det kommer uden omsvøb. De vedkender sig, hvad mange af os frygter: »At livet er uudholdeligt og overvældende.«

Det er selvfølgelig ikke nødvendigt ligefrem at opsøge lidelser for at blive et godt menneske. Livet behøver ikke at være fuld af ulykke, lidelse, kedsomhed og elendighed. Det er en myte, at vi er nødt til at lide nu for at kunne blive belønnet senere.

Vi har på den anden side lært, at livet indeholder sorger, så den indre styrke er nødt til at komme gennem prøvelser.

Stædig vedholdenhed

Troende i det første århundrede gennemgik hårde prøvelser af enhver art, men hverken fysiske forhindringer eller hjertesorg kunne stoppe dem. Det Nye Testamente efter Kristi korsfæstelse, genopstandelse og himmelfart indeholder bevægende fortællinger om målbevidsthed og stædighed mod alle odds.

Paulus, Peter, Stefanus og de øvrige apostle og troende var fyldt med den lovede Helligånd og holdt stand mod alle overgreb: De blev udsat for gnosticisme, judaisere og forvanskninger af evangeliet, de blev trukket for retten af jøder og romere, de blev stenet og pisket.

Apostlene glædedes rent faktisk efter at være blevet pryglet »fordi de var blevet agtede værdige til at vanæres for hans Navns skyld« (Ap. G. 5,41).

Fik de ar og mærker? Ja. Hjertesorg? Det må have været rystende at opleve, da Stefanus blev stenet, men hans martyrium banede vejen for, at kristendommen kunne brede sig ud over Jerusalems mure.

Disse eksempler hjælper til at dæmpe min frygt, uanset hvordan samfundet modtager Sophia i årene fremover. I stedet for at ønske hende en lys og glædesfyldt tilværelse, burde jeg måske - som en digter formulerede det - i stedet ønske hende glæde ved livet, en videbegærlig forstand, fremsynethed, mildhed og mod, arbejdets glæde og rigeligt med tro og håb til hver ny dag oprunden.

Jeg vil sørge for, at hun kan tilbringe mange stunder med sin bedstefar, der har lært så meget om livet og kærligheden, om smerte og sorg.

Vores kultur dikterer, at vi skal undgå smerte og kun beskæftige os med ting, der kan fornøje os. Vi kan ikke skærme os selv og vores børn mod al lidelse og smerte, men vi kan acceptere vore begrænsninger og tro på, at Gud er god, uanset hvad livet måtte bringe.

Larry Crabb skrev: »Teologien er først rig, når den har overlevet smerten.« Og sund teologi leder os gennem vores smerte til en mere fuldstændig oplevelse af Kristus.

Hjertesorg fører mennesker til Kristus, der har »medlidenhed med vore skrøbeligheder (Hebræerbrevet 4,15). Vi kan altid søge tilflugt hos vor Frelser, der styrker os i troen og giver os fred i sindet.

I vore hjerter giver Jesus Kristus os noget, som ikke kan købes for penge. Sikkerhed erstatter usikkerhed. Vi finder mening med tilværelsen. Vi får et forstående og medfølende hjerte og en dybere visdom.

Med alderen har jeg erkendt, at selvom Gud ikke altid fjerner vore lidelser, sender han os til gengæld nåde, trøst og styrke.

Med denne styrke kan vi bedre gennemgå sorg og depression. Vi kan bedre løsrive os fra afhængighed og andres accept og fra følelsen af bekymring og fortrydelse. Når vi lader Kristus dulme vores smerte, kan vi leve med vores sår, røre ved dem og snakke om dem.

Men denne proces tager tid. Det er næsten som om, at man er nødt til at gennemgå smerten for at opnå så stærk en tro og indre ro. Set fra uendeligheden af, hvor Gud holder til, er vores smerter, ar og hjertesorg omgivet af kærlighed, forståelse og fuldstændighed.

Større glæde

Jeg lægger forsigtigt feberramte Sophia i sin seng. Jeg ønsker stadig at beskytte hende mod smerte og hendes hænder og hjerte mod livets ar. Men jeg har måttet erkende, at smerten kan gøre os bedre gennem vores gradvise forvandling til en rent guddommelig eksistens.

Augustine har sagt, at »En større lidelse går altid forud for en større glæde«.

Men det er måske bedst udtrykt i J.B. Phillips formulering af Jesu Kristi ord: »Glæde finder de, som bærer deres del af verdens lidelser: De vil i sidste ende kende kærligheden bedre end de, der undgår den« - sagt af ham, der havde mere arrede hænder end nogen anden.

HØSTEN 1905 la en professor ved Strasbourg universitet seks brev i en postkasse på Avenue de la Grand Armée i Paris. Brevene var et sjokk for professorens foreldre og nærmeste venner, da de fortalte at han hadde besluttet seg for å begynne på skolen igjen og bli legemisjonær i Afrika.

Selv om Albert Schweitzer bare var 30 år gammel, hadde han gjort et banebrytende arbeid i teologi, filosofi og musikk, og på tross av sin ungdom var han rektor ved et teologisk seminar. Hva hadde det gått av ham?

Det liknet en beslutning som var tatt på stående fot, men det var innfrielsen av en plan Schweitzer hadde gått og båret på i ni år. Som han beskriver det: «Da jeg våknet en strålende sommermorgen ved Günsbach [hjemmet hans i Alsace] ... kom den tanken til meg at jeg ikke kan ta denne gode skjebnen som en selvfølge. Jeg måtte gi noe tilbake.

Mens fuglene sang utenfor, reflekterte jeg over denne tanken, og før jeg hadde stått opp, kom jeg til den konklusjon at til jeg var 30, kunne jeg regne det som rett at jeg viet meg til studier og kunst. Men etter det ville jeg vie meg direkte til å tjene menneskeheten. Jeg hadde allerede mange ganger forsøkt å finne den meningen som lå gjemt i det Jesus sa: 'Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og evangeliets, skal finne det.' Nå hadde jeg funnet svaret» (Fra min barndom og ungdom).

Da tiden kom for den unge professoren å sette sin overbevisning ut i livet, tilbragte han sin 30-års fødselsdag til å «regne etter hva det ville koste», slik Jesus Kristus hadde advart om i Lukas 14:28-33.

De syv årene med et utfordrende medisinstudium var forskjellig fra alt annet Schweitzer hadde studert. Han delte sin tid og oppmerksomhet mellom stadige forelesninger, forkynnelse og konserter han ga for å forsørge seg.

Ikke rart at dekanus ved den medisinske skolen svarte på søknaden hans med å foreslå at den unge mannen oppsøkte en psykiater isteden. Schweitzer innrømmet senere at til tross for sin gode helse, var det vanskeligere enn det han hadde regnet med.

Søknaden blir avslått

I tillegg avviste misjonærsamfunnet ham, da de så med mistenksomhet på teologien hans. Først etter at han lovte å skaffe midler selv og å avholde seg fra å forkynne mens han var i Afrika, ble han godtatt.

«Jeg skal være så stille som en østers,» lovte Schweitzer de tvilende styremedlemmene.

Til slutt, i mars 1913, dro han og hans kone Helene av sted til misjonsstasjonen Lambaréné i Fransk Kongo (dagens Gabon). Selv om hennes besluttsomhet var like sterk som hans, hadde hun ikke god nok helse for det utfordrende livet i Afrika. De levde over halvparten av sitt liv som ektefolk atskilt, enda en omkostning for foretakendet deres. Likevel oppmuntret og støttet hun hele tiden hans bestrebelser.

Det var gått 17 år siden han først besluttet seg for å vie sitt liv til å tjene andre. Likevel virket hindringene større en noen gang. De bygningene han var lovt, fantes ikke. Han måtte begynne sin virksomhet utendørs, under den stekende ekvatorsolen. I fritiden rengjorde han et forlatt hønsehus, som kunne tjene som hospital.

Gleden ved å ha kommet i gang med sitt livs kall var blandet med motgang og motløshet. Bare ett år etter at han hadde kommet, brøt 1. verdenskrig ut i Europa. Selv om han var langt fra fronten, ble han plassert i husarrest, da han var tysk borger i en fransk koloni. Senere ble han transportert til Frankrike som krigsfange.

Opplevelsen krevde sitt. Han fikk dysenteri. Resultatet var at han ble svak og trengte en operasjon. Likevel brukte han sitt fangenskap til å lære medfangenes yrker.

Etter at Schweitzer var løslatt, dro han gjennom det herjede landskapet i sitt elskede Alsace. Bare faren var der til å ta imot ham. Moren, som han sist hadde sett før han dro til Afrika, hadde blitt trampet i hjel av en galopperende kavalerisskvadron mens hun vandret langs en normalt fredelig landevei. Selv om han bare var midt i 40-årene, fikk sorgen over dette og krigens unødvendige blodbad ham til å føle seg som en gammel og nedbrutt mann. Det tok ham fem år å gjenvinne sin fysiske og mentale styrke. Først senere vedgikk han for seg selv at han hadde hatt et nervesammenbrudd.

En tid til helbredelse

En invitasjon til å forelese i Sverige la grunnvollen for en indre helbredelse som gjorde at Schweitzer kunne gjenoppta arbeidet i Afrika.

Han ga forelesninger over en forestilling som lå i sentrum for hans tankegang. Han hadde funnet det uttrykket som karakteriserte hans personlige blanding av etisk mystisisme: «ærefrykt for livet». Schweitzer oppfattet dette som en ny grunnvoll for etikken. Det ga ham en utgang fra pessimismen over sivilisasjonen i dagene som ledet til og gjennom 1. verdenskrig.

Det var faktisk en utvidelselse av Jesu gylne regel. Schweitzer framholdt at etikk ikke kan slutte med menneskene, men må også ta med dyrene, naturen og hele universet. Han skrev og foreleste gjentatte ganger over dette temaet. Schweitzer betraktes nå som en forløper til dagens økologiske bevegelse.

Tanken om ærefrykt for livet kan bli gjort narr av om det føres til sin ytterste konsekvens, noe Schweitzer så, da hans strenge intensitet ble avveiet mot en levende humoristisk sans. Mens han passet seg for å tråkke på de beitemarkene som lå på bakken foran ham, var han rask til å slå hodet til giftige slanger i området.

Han satte pris på moderne metoder for å bekjempe sovesyken, samtidig som han tenkte over at bakteriene som var årsak til dem, ble drept. I det siste året av hans liv spredte rabies seg blant de dyrene som streifet gjennom hospitalområdet. Han beordret at til og med hans kjære kjæledyr skulle avlives for å beskytte pasientene.

Den internasjonale anerkjennelsen som omga hans siste år (han fikk Nobels fredspris i 1952), var blandet med strid. Selv om han hadde flyttet fra sin beskjedne begynnelse i hønsehuset og klinikken hadde blitt en travel landsby med 55 forskjellige bygninger, kritiserte besøkende sykehusadministratorer anlegget hans. Men han insisterte på at bygningene passet bedre til klimaet og budsjettet hans. Enda viktigere var det at landsbyen lot hele familier komme og bo sammen med sine syke og prate, diskutere og lage mat over åpen ild.

Arbeidet blir kritisert

Enda Schweitzer tok hensyn til den afrikanske kulturen, ble han sent i livet kritisert som en levning av kolonitiden. Likevel viet han mye tid og krefter på å utbedre de skadene som koloniseringen hadde påført det tradisjonelle afrikanske liv. Den afrikansk-amerikanske pedagogen og skribenten W.E.B. DuBois kaller ham «den siste av de store hvite fedre», og framholder at det var en selvmotsigelse at en hvit mann ville gjøre sitt for å hjelpe den svarte afrikaner innenfor det kolonialistiske system. Likevel vedgår DuBois: «Han så den smerte og degraderingen av dette stykket av Guds jord som noe han kunne lindre. I mange år ga han sitt liv for det.»

Selv om Schweitzer hovedsakelig blir husket for sine 50 år som jungeldoktoren i Lambaréné, gjorde han så mye annet at det kunne ha fylt flere livstider. Boken Geschichte der Leben-Jesu-Forschung er fremdeles en rik kilde til debatt i nytestamentlige studier selv 90 år etter at den første gang utkom. Hans studier av apostelen Paulus, filosofen Kant og poeten Goethe var merket av den samme flittige oversikt over tidligere tanker og en original innsikt og ble uttrykt i en omhyggelig formulert og enkel prosa. Gjennom sine opplesninger og sin utgave av instrumenteringene av Johann Sebastian Bachs orgelverker, spilte Schweitzer en viktig rolle for å gjenopplive interessen for Bachs musikk. Han var en korsfarer for å redde gamle kirkeorgler lenge før manien med «opprinnelige instrumenter». Hvis livet hans ikke hadde vært så godt dokumentert, kunne vi ha betraktet ham som en mytisk figur.

Hva var det som fikk Schweitzer til å gi opp sin velkjente komfort og framgang og isteden hoppe ut i det ukjente? Han foraktet det han kalte filttøffelteologi og sammenliknet den med sin form for praktisk teologi: At han bygde hospitalbygninger i Lambaréné.

Likevel innebar ikke beslutningen at han hadde forkastet studiene sine. Den var den logiske innfrielsen av dem. Som han sa til den amerikanske redaktøren Norman Cousins: «Jeg besluttet at jeg ville gjøre livet mitt til mitt argument... Jeg ville forfekte det jeg trodde på gjennom det livet jeg førte» (Dr. Schweitzer of Lambaréné, 1960, s 191).

Blant de papirene man har funnet etter hans død, var det påpasselig redigerte kapitler av en planlagt bok om Guds rike, som Schweitzer hadde skrevet etter at han var fylt 70. Han var teolog til siste slutt, men en teolog som mente det var langt viktigere å handle.

Schweitzers liv var et uttrykk for hans svar på Jesu Kristi liv og lære. Slik Kristi opprinnelige disipler selv skulle gå ut og gjøre flere til disipler, utfordrer Schweitzers eksempel oss mer enn det 100 prekener noen gang hadde kunnet.

Henry Sturcke

Sabbatshvilen i Kristus

PÅ SLUTTEN av fjoråret endret Guds Verdensvide Kirke, utgiverne av Den Enkle Sannhet, sin historiske posisjon som en streng sabbatholdende kirke. Selv om kirken vil fortsette å ha sine tradisjonelle gudstjenester på lørdag, gir den ikke lenger sin tilslutning til læren om at den gamle pakts sabbatsbud er bindende på de kristne.

Kirkens nye doktrinelle standpunkt er resultatet av et grundig og ærlig studium med mye bønn av det Skriften lærer om betydningen og konsekvensene av Jesu Kristi komme som den profeterte Messias og verdens Frelser, og den kristnes forhold til den gamle pakts lov, medregnet De ti buds bokstav. I hjertet av endringen ligger Skriftens sentrale budskap, nemlig frelse ved Guds nåde gjennom tro på Jesus Kristus.

Guds Verdensvide Kirke har begynt å forstå at Det nye testamente bekrefter at loven (hele loven, ikke bare deler av den), på den ene siden er gyldig og spiller en dynamisk rolle i de kristnes liv (Galaterne 3:19-25; 1 Timoteus 1:8-11; Romerne 7:12-14), og på den annen side at ikke noe av den er gyldig og bindende for de kristne bortsett fra dens oppfyllelse i Kristus (Filipperne3:8-9; Galaterne 2:15-16, 21; 3:10-14; Romerne 10:3-13). Med andre ord, nøkkelen til å tolke gyldigheten av Det gamle testamentes lover for de kristne er å forstå hvordan de er fullbyrdet i Kristus.

I Matteus 5:17 sa Jesus at han ikke kom for å oppheve loven eller profetene. Det er helt vesentlig at de kristne vet og forstår dette. Men Jesus avsluttet ikke tanken i dette verset ved å si at han kom for å gi sin tilslutning til og kjempe for loven og profetene i den form de hadde under den gamle pakt. Isteden avsluttet han uttrykkelig sin erklæring med det faktum at han ikke hadde kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Hvordan oppfylte Jesus loven og profetene? Den Hellige Ånd inspirerte Lukas til å fortelle hva den oppstandne Jesus sa til disiplene i Lukas 24:44-48:

«Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.

Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette.»

Jesus er brennpunktet i Det gamle testamente. Loven, profetene og salmene pekte til ham. Jesus kom ikke for å lede alle tilbake til loven i den gamle pakt. Det stikk motsatte er tilfellet. Jesus kom som høydepunktet, konklusjonen og selve grunnen til at den gamle pakt eksisterte. Den gamle pakt pekte til ham, ikke han til den. Den eksisterte for å være en skygge av ham, ikke for at han skulle gjenopprette den. Og straks han kom, ble den foreldet (Hebreerne 8:13). Det er derfor Paulus skriver: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror» (Romerne 10:4). Loven var formgitt for å være i kraft bare til Den lovede sæd hadde kommet (Galaterne 3:19, 25).

Men Guds lov som lå bak den gamle pakt, fortsetter inn i den nye pakt, selv om den gamle pakt er avsluttet.

«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven,» skriver Paulus (Romerne 3:21), Og slik loven og profetene vitnet om det, har Kristus kommet for å fordømme synden i kjødet for at «lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (Romerne 8:4).

Loven og profetene er oppfylt i Jesus Kristus. Det betyr at de må tolkes i lys av Guds ypperste frelsesgjerning i ham. Vår tidligere ramme for læren tok sin tilflukt i det motsatte: Vi tolket Kristi liv, gjerning og offer i lys av den gamle pakt. Nå forstår vi at denne feilen i tolkingen førte til alle slags feilaktige konklusjoner og at vi hadde «skinn av gudsfrykt» som fornektet Frelserens kraft (2 Timoteus 3:5). Jesus bragte loven og profetene til deres fylde, til den fulle mening med dem. De kristne vandrer faktisk etter loven, ikke etter den gamle skrevne kodeks, men i det nye liv i Kristus.

«Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen» (Romerne 7:6). De kristne vandrer ikke i bokstavens gamle vesen. Bokstaven er oppfylt og bragt til sitt sanne mål, i Kristus. De kristne er befridd fra loven og vandrer i Åndens nye vesen, ikke så de kan vandre i syndighet, men slik at de kan tjene Kristus i ånd og sannhet.

Sabbatsbudet blir ikke oppfylt ved at man fremdeles holder bokstaven - uansett om det skjer på ukens syvende eller første dag. Den blir oppfylt i ham som den peker mot, han som sa:

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:28-30).

Den kristne sabbat er det forløste og fornyede liv med tro på Jesus Kristus, han som hver sann troende finner sann hvile i. Ukesabbaten, som Israel fikk påbud om i De ti bud, var en skygge som bebudet den sanne virkelighet som den pekte mot, nemlig vår Herre og Frelser, Jesus Kristus (Kolosserne 2:16-17).

«Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine» (Hebreerne 4:9-10). Ved Guds nåde, ved tro på hans Sønn, er vi ført inn i den sabbatshvilen i Kristus (vers 3), og vi takker og priser vår Frelser for hans nåde mot oss og tålmod med oss!

Joseph W. Tkach

KRISTNE grensemarkører forekommer i alle størrelser og former. De kan være «du skal ikke», som for eksempel å kreve avhold fra alkohol eller kortspill.

Grensemarkører kan ha med troen å gjøre, som for eksempel en særlig dåp ved Den Hellige Ånd, eller en helbredelsesmisjon. De kan komme som særlige læresetninger, som den hemmelige bortrykkelsen eller det at man holder sabbaten.

Endringenes traume

Guds Verdensvide Kirke har oppdaget nettopp hva som skjer når et kirkesamfunn endrer noen av de trossetningene og skikkene som utgjør dens grensemarkører.

Vi har naturligvis ikke endret de grunnleggende trossetningene. Vi tror på én Gud, på menneskehetens syndige tilstand og vår herlige framtid og på Jesu Kristi person og frelsesgjerning. Vi tror at man må vise Den Hellige Ånds frukt.

Slik tro danner grunnfjellet i den kristne tro. Faktisk har mange av endringene i vår tro hatt et viktig underliggende siktemål: å understreke Jesus Kristus som det absolutte sentrum for vår tro.

Til tross for vårt ønske om å understreke at vi dyrker Jesus Kristus, har noen blitt oppskaket på grunn av endringer i læresetningene og skikkene.

Ledere i kirken har blitt beskyldt for å utvanne troen og til og med å bytte ut sannhet med løgner. Kirken har blitt beskyldt for å «bli liberal» og «bli bløt når det gjelder loven og synd».

De skikkene vi har endret, har framkalt enda mer fordømmelse enn endringer i vår teologi. For eksempel forkynte Guds Verdensvide Kirke i mange år at visse kjøttslag var «urene» og derfor ikke skulle spises. Denne troen var basert på skriftsteder i Det gamle testamente som 3 Mosebok 11 og 5 Mosebok 14.

Men vi tror at Gud i sin nåde har hjulpet oss å forstå at slike regler ikke gjelder en kirke under den nye pakt.

Nå tror vi at den maten medlemmene våre spiser, er en sak som gjelder personlig overbevisning og individuell tro.

Det er lett å forstå hvorfor endringer i den religiøse praksis skaper strid. De rammer viktige elementer i vår selvidentitet som kristne - idealer vi sto for og trodde på.

For noen kristne kan deres tro og skikker bli grensemarkører eller kjennetegn på hellighet. Det kan virke som om tro og praksis gjør vårt kirkesamfunn mer rettferdig og nidkjært enn andre kristne kirkesamfunn.

Min egen kirke, Guds Verdensvide Kirke, trodde en gang at de skikkene vi fulgte, definerte oss som enestående, som Guds øyensten.

Noen religiøse markører var så sterke at de etterhvert ble brukt som prøver eller tegn for å bestemme hvem som var eller ikke var dypt hengivne kristne. De ble emblemer på hellighet som skilte dem på innsiden fra dem på utsiden ­ og de frafalne.

Et utbredt problem

Som kirke er vi naturligvis ikke de eneste som møter manien med grensemarkører. De fleste kristne har sin historie.

Charles Colson, grunnleggeren av Prison Fellowship Ministers, som særlig arbeider i fengsler, beskriver et tilfelle av grensemerking i boka The Body («Legemet») om tilstanden i kirken. Han forteller om alle de negative brevene han har fått gjennom årene fordi han har brukt Mor Teresa som et eksempel på et hellig liv.

Colson siterer fra et særlig vemmelig brev: «Hvordan våger du å bruke en som eksempel som ikke taler vårt språk, som ikke forkynner evangeliet!» (s 88).

Mor Teresas kirketilhørighet var ikke et politisk korrekt kjennemerke for denne personen. Med andre ord, hun talte ikke det rette religiøse «språket».

«Det er utrolig,» skriver Colson, «hvor mye tid folk bruker på å dømme dem som har en annen tro eller kirketradisjon enn dem selv» (s 88).

Selv kan jeg sitere liknende eksempler. For flere tiår siden ville det ha blitt betraktet som upassende for meg å henvise til den gjerning folk som Charles Colson eller Mor Teresa utførte, i en artikkel i dette tidsskriftet.

Tross alt tilhørte de ikke vårt kirkesamfunn.

Komikeren Emo Philips forteller en humoristisk historie om hva grensemerking fører til:

«Mens jeg pratet med en person jeg nylig hadde møtt, spurte jeg: 'Er du protestant eller katolikk?'

Min nye bekjente svarte: 'Protestant.'

'Jeg også!' svarte jeg. 'Hvilken trosretning?'

'Baptist,' svarte han.

'Jeg også!' svarte jeg. 'Nordlig baptist, eler sørlig baptist?'

'Nordlig baptist,' var svaret.

'Jeg også!' utbrøt jeg.

Vi fortsatte fram og tilbake. Til slutt spurte jeg: 'Nordlig konservativ fundamentalistisk baptist i Great Lakes-regionen, rådet av 1879, eller Nordlig konservativ fundamentalistisk baptist i Great Lakes-regionen, rådet av 1912?'

Han svarte: 'Nordlig konservativ fundamentalistisk baptist i Great Lakes-regionen, rådet av 1912.'

'Dø, din kjetter!' svarte jeg.»

New Republic

Kristi Legeme

Det er anslagsvis 1,9 milliarder kristne spredt ut over jordkloden. De tilhører over 22000 forskjellige kristne kirkesamfunn og sekter (Encyclopædia Britannica og Britannica Book of the Year.)

Omtrent alle disse kirkesamfunnene forkynner at de tror på Gud og på Kristus. Likevel holder de seg for seg selv, og noen gang er de i dødelig kamp med hverandre (av og til, dessverre, også innbyrdes).

Naturligvis kan det være gode grunner til at forskjellige kristne grupper holder seg for seg selv som et distinkt kirkesamfunn. Det er viktig for de kristne å ta et standpunkt om de åndelige og teologiske spørsmål som virkelig betyr noe.

Det fins absolutte sannheter, og det fins feil. De kristne må lære å se sannheten og gi avkall på feil i læren, uansett hvor befestet de er i sitt særlige tros- eller kirkesamfunn.

Det er problemet for mange kristne. Det er vanskelig eller umulig for dem å endre hevdvunne trossetninger og skikker, selv om det har vist seg at de er unødvendige eller til og med gale.

MERKET PÅ EN KRISTEN Gjennom århundrene har folk vist fram forskjellige symboler for å vise at de er kristne. De har hatt1 merker på frakkeoppslaget, hengt kjeder rundt halsen og til og med hatt særlige frisyrer... Det fins likevel et mye bedre tegn - et merke som man ikke har tenkt ut bare fordi det er formålstjenlig å bruke det ved særlige anledninger eller i en bestemt tidsalder. Det er et universelt merke som vil vare gjennom alle kirkens tider til Jesus kommer tilbake... Jesus gjør klart hva som vil være den kristnes kjennemerke: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Johannes 13:34-35). Francis A. Schaeffer: «The Mark of the Christian», Christianity Today.

Men fortsetter en gruppe å bruke grensemarkører for å beskytte en identitet som den har pålagt seg selv, så bidrar det bare til å befeste de religiøse distinksjonene.

Dette har vært et historisk problem for de kristne. Mange kristne grupper er absolutt overbevist om at de er den eneste gruppen som gjelder. De ser på seg selv som sanne eller enestående kristne. Dermed rekker de fram sine egne religiøse kjennemerker med innskriften «kristen».

Bare ett kjennemerke

De kristne har imidlertid bare ett enestående kjennetegn som definerer dem som Guds folk. Og dette kjennetegnet er ikke noe som tilhører noe bestemt kirkesamfunn.

Det sanne merket er den oppstandne Herres tro som er i de kristne ved Den Hellige Ånd. Den er ikke enestående for noen særlig gruppe kristne.

Apostelen Paulus forklarte dette for de kristne i Galatia: «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Galaterne 3:26-27).

De kristne er ikke spesielle fordi de har noen merkelige trossetninger eller skikker som utgjør deres grensemarkører. For å være en enestående kristen, må man ha Den Hellige Ånd. Jesus Kristus må leve i oss; vi må oppleve det nye liv i Kristus.

«Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til,» skrev Paulus til kirken (Romerne 8:9). Men «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn» (vers 14).

Det sanne åndelige Kristi Legeme tilhører ikke ham på grunn av dets kulturelle måte å dyrke Gud på.

Den eneste grensemarkøren som gjør de kristne enestående - som identifiserer dem som Guds folk - som setter dem i stand til å ha Jesu Kristi tro og kjærlighet - er den usynlige Hellige Ånd.

"Vi kommer att nå fram"

"NI MÄN är speciellt utvalda för den här resan. ... Jag förväntar mig inte att det kommer att bli någon utflykt, men titta bara ut så får ni se vilken eskort ni har. Det kommer inte att bli några problem att nå vårt mål - kanhända utsätts vi för en eller annan attack - men kom bara ihåg: Vi kommer att nå fram."

Med de orden gjorde sjökapten Dudley Mason, befälhavare på oljetankern Ohio, sitt bästa för att uppmuntra sin handplockade besättning i England, i början av augusti 1942.

Deras fartyg, tillsammans med 13 andra handelsfartyg, ingick i en konvoj som skulle göra ett sista försök att befria Malta från den tysk-italienska blockaden under andra världskriget. Som eskort hade konvojen ett stort antal örlogsfartyg.

Uthållighet utan motstycke

Hade de lyckats slå ut de brittiska flyg- och flottbaserna på Malta, skulle den tysk-italienska alliansen kommit att dominera hela Medelhavet, med kontroll över Nildeltat, Suezkanalen och Mellanösterns oljereserver.

Fientligheterna gentemot Malta började i juni 1940, ökade därefter successivt och ledde slutligen till att det tyska Luftwaffe förenade sig med Italiens Regia Aeronautica.

Malta var en nagel i ögat på Hitler och skulle utplånas. I slutet av 1941 skedde en våldsam upptrappning av flygattackerna. Från flygbaser på det närbelägna Sicilien bombade axelmakterna Malta dygnet runt.

Med stort civilkurage och stor beslutsamhet höll öns 250000 invånare ut mot dessa häftiga angrepp. Så snart någon affärslokal skadats, rensade affärsinnehavarna snabbt upp bland spillrorna, för att sedan åter hänga ut sina "Öppet"-skyltar. "Bombad men inte besegrad" var en ofta hörd slogan.

Storbritanniens kung, George VI, blev så imponerad av deras mod, att han den 15 april 1942 tilldelade hela öns befolkning tapperhetskorset "The George Cross".

Utmärkelsen sporrade malteserna och deras brittiska vapenbröder till fortsatt kamp. Men oddsen mot dem blev allt större. Malta var farligt beroende av både civila och militära förnödenheter, ditfraktade av en serie oceankonvojer, i huvudsak från Storbritannien.

Sommaren 1942 kontrollerades i stort sett hela Medelhavskusten av fienden. Fientliga skepp och flygplan sänkte ostraffat de allierades skepp. I juni månad gick en konvoj med för Malta livsviktiga förnödenheter nästan helt under. Endast två handelsfartyg lyckades ta sig igenom det dödliga gatloppet.

Operation Pedestal

I augusti månad, med mindre än en månads förnödenheter kvar av mat och bränsle, sattes en sista konvoj samman i ett fösök att rädda Malta. Konvojen fick namnet Operation Pedestal. Dess hjärta var Ohio, en nybyggd, mycket kraftfull, amerikansk oljetanker. Som konvojens enda tanker fraktade den ensam allt det bränsle och den fotogen, som Malta behövde för att överleva.

I den gripande boken Malta Convoy, skildrar författarna Peter Shankland och Anthony Hunter hur axelmakternas ubåtar och störtbombplan oupphörligen attackerade de 14 handelsfartyg och 58 örlogsfartyg, som ingick i Operation Pedestal, allteftersom fartygen banade sig väg allt djupare in i fiendevattnen.

En efter en försvann flankerande kryssare och jagare ner i djupet, eller var tvungna att vända om i behov av reparation. Fartygen med den livsviktiga lasten lämnades oskyddade. Ohio kom under upprepade och svåra attacker. Vid två olika tillfällen var besättningen tvungen att överge henne, bara för att några timmar senare kunna borda henne igen. Tankern vägrade att låta sig sänkas.

Den 15 augusti kunde så äntligen Ohio, mycket illa medfaren och nu nästan under vatten, med största svårighet ta sig in i La Valettas berömda hamn, "Grand Harbour", som den sista av fem kvarvarande handelsfartyg. Hon utgjorde en ömklig, men ack så efterlängtad syn, för de hurrande massor som mött upp på kajen, när hon utan egen kraft lotsades i hamn, surrad mellan två jagare.

Malta hade räddats och skulle komma att bli basen för en attack mot Sicilien, den första markmotoffensiven i Europa.

Winston Churchill har kallat de allierades svängning från motgång till framgång i mitten av 1942 för "ödets vändpunkt". Ingen annan händelse har så tydligt demonstrerat detta. Malta skulle komma att bli, som en brittisk amiral uttryckte det, "det avgörande ögonblicket i ödets vändpunkt".

Den kristna kampen

Maltas historia utgör en fängslande läsning. För mycket länge sedan kom fenicier, som vågat sig bort från den palestinska kusten, att slå sig ner på Malta och grannön Gozo.

Det är orsaken till att det maltesiska språket är semitiskt och inte indo-europeiskt.

Malta har också varit en borg för kristna nästan ända från evangeliets allra första stund. I sista kapitlet av Apostlagärningarna är nedtecknat hur både öns ledare och dess befolkning visade Paulus stor gästfrihet, efter det att skeppet han färdades på, hade gått på grund utanför Maltas kust.

Den tapperhet, som det maltesiska folket vid olika tillfällen har visat under detta århundrade, liksom det mod, som Operation Pedestals besättningar visade upp, illustrerar samma hjältemod som krävs i den kristna troskampen.

Porten till evigt liv är trång och smal och ibland blir det nödvändigt att göra val som leder till lidande och förföljelse.

Som kristna behöver vi inte kämpa ensamma. Vi har kallats av Gud. Som Jesu Kristi soldater i den kristna hären har vi kallats att hjälpa och tjäna våra medmänniskor.

Men vägen till målet är ofta kantad med svårigheter. De ord som kapten Mason, även han belönad med "The George Cross" för tapperhet i tjänst, yttrade till sin besättning är mycket passande. Det var när han uppmanade sina män att beskåda alla örlogsfartygen som flankerade konvojen som han sa: "...men titta bara ut så får ni se vilken eskort ni har".

Som kristna bör vi vara ännu mer medvetna om de krafter, som står redo att eskortera oss dit vi är på väg. I Andra Kungabokens sjätte kapitel omtalas en händelse, som illustrerar just detta. Kungen i Aram låg i krig med Israel. Han var rasande på Elisa, som alltid informerade Israels kung om araméernas avsikter.

Den araméiske ledaren fick vetskap om att Elisa var i staden Dotan och sände dit en stor här för att gripa honom. När Elisas tjänare en morgon vaknade och fick se staden omringad, blev han förskräckt.

"Frukta inte", svarade Elisa (vers 16). Sedan bad Elisa Gud att öppna tjänarens ögon, så att denne kunde se den kraft som var med dem. "'Herre, öppna hans ögon, så att han ser.' Då öppnade Herren tjänarens ögon, och han fick se att berget var fullt med hästar och vagnar av eld, runt omkring Elisa" (vers 17).

Strax därpå blev Elisa och tjänaren vittne till, hur Herren slog fienden med blindhet, så att de kunde ledas bort från staden.

Tankern Ohio lotsades i hamn, surrad till jagarna HMS Penn och HMS Bramham. På vår väg genom livet ledsagas vi av vår tro, inte av vad vi ser. Vid vår sida har vi Jesus Kristus. Han kommer att föra oss i säkerhet i Guds rikes trygga hamn, i all dess härlighet. Låt oss aldrig glömma vem som är vår ledsagare - Jesus Kristus, vår Herre och Frälsare.

Gene H. Högberg

? Betyr Hebrene 8:13 at Den gamle pakt fremdeles gjelder for de kristne?

! I Norsk Bibel 88 kan vi lese: «Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet. Men det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte» (Hebreerne 8:13). 1930-bibelen sier at pakten er «gammel», og at «den er nær ved å bli borte». I 78/85-bibelen kan vi lese at den gamle pakt er «foreldet» og «vil snart være borte».

Det kan synes som om forfatteren av Hebreerbrevet trodde at den gamle pakt fremdeles var delvis ved makt for kirken, at det gamle «er nær ved å bli borte» og «vil snart være borte», men at dette ennå ikke hadde skjedd fullt ut.

Ut fra denne antakelsen argumenterer noen med at lovene i den gamle pakt - som lovene om urent kjøtt og feiringen av høytidsdager - ut fra Skriften fremdeles gjelder for de kristne. Er det dette Hebreerne 8:13 sier?

Først bør vi være klar over at det ikke er tvil om riktigheten i de forannevnte oversettelsene. Det greske verbet som er oversatt med «nær ved å bli borte» i annen del av verset, faktisk er et presens partisipp. Forfatteren ønsket med andre ord å understreke at den gamle pakt var på vei til å bli borte. Det var en gradvis prosess som ikke var over på det tidspunktet han skrev Hebreerne.

Vi bør merke oss at forfatteren brukte det samme verbet for «foreldet» i første del av verset, men da i perfektum. Både Norsk Bibel 88, 78/85-bibelen og 1930-bibelen sier at når Gud kaller den andre pakten «ny», har han gjort den første foreldet.

Forfatteren sier klart i den første delen av vers 13 at den gamle pakt er foreldet. Den var avsluttet, over, fjernet, borte.

Poenget hans er at den gamle pakt ikke lenger var gyldig da han skrev brevet. Den gamle pakts åndelige autoritet opphørte ved Jesu Kristi død, oppstandelse og himmelfart.

Flere år senere, da forfatteren av Hebreerne skrev, hadde den gamle pakt vært opphevet og hadde ikke vært ved makt for kirken i flere tiår. Det var nettopp grunnen til at forfatteren skrev brevet sitt.

Det var noen i kirken som levde som om lovene, prestetjenesten og presteskapet under den gamle pakt fremdeles gjaldt for dem. I Hebreerne forklarte forfatteren hvorfor dette ikke var riktig, og hvorfor den gamle pakt måtte erstattes av en ny pakt. Dette var hovedbudskapet hans.

Hvorfor virker det da som om forfatteren, etter at han i den første delen av Hebreerne 8:13 sier at den gamle pakt er borte, etterpå sier at den er i ferd med å bli borte?

Han kan ha forsøkt å forklare hvorfor den gamle pakts presteskap fremdeles utførte sin prestetjeneste i Jerusalem. Det jødiske presteskapet hadde ikke sluttet med sin tjeneste i tempelet, men dette hadde ingen betydning for de kristne.

Hvis det var slik at Hebreerne ble skrevet før Jerusalems fall og ødeleggelsen av tempelet i år 70, slik de fleste konservative lærde tror, forklarer det nøyaktig hva Hebreernes forfatter vil fram til.

Han sier at prestetjenesten under den gamle pakt snart ville opphøre i Jerusalem - at den «vil snart være borte» eller «er nær ved å bli borte».

For å oppsummere: Det er altså klart, ut fra Det nye testamente - og særlig Hebreerne - at den gamle pakt allerede var opphevet. Den var ikke ved makt for de kristne.

Det er dette brevets forfatter sier i første del av vers 13 i kapittel 8: «Når Gud taler om en ny pakt, har han [Gud] dermed sagt at den første er foreldet.»

Etter å ha sagt at den gamle pakt ikke lenger var ved makt i Guds øyne, nevner forfatteren at prestene i Jerusalem fremdeles utførte ritualene i den gamle pakt i tempelet. Dens lærere underviste fremdeles om lovene under den gamle pakt.

Men «skyggen» av den sanne helligdom hadde bare begrenset tid igjen. Den ville snart bli borte og forsvinne når tempelet ble ødelagt - og dette virket nært forestående for forfatteren av Hebreerne.