Den Enkle Sannhet

Nr 4, årg 13: august-september 1996

Nedlastbar

Debatten rundt verdiene er blitt som Mark Twains bemerkning om været: Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det.HVOR - og hvordan - bør barna våre lære om verdiene?

At de må lære dem, er det ikke noen som stiller spørsmål ved. Verdier er det trossettet og de holdninger som bestemmer hvordan vi lever og fungerer i samfunnet. Et samfunn hvor barn ikke vet hvordan man skal være ærlig, vennlig, høflig og medfølende, ville snart bryte sammen. Et land hvor folk aldri har lært å respektere andre mennesker og deres eiendom, å verdsette mot, å ta hånd om dem som er svakere enn de selv og å forstå verdien av ydmykhet og selvbeherskelse, vil fort bli et land som det ikke er verd å leve i. Noen mener at dette allerede har skjedd. Andre diskuterer seg imellom.

Noen må gjøre noe!

Barna våre kan ikke vente til vi har ordnet opp i alt rotet. Mens dyreungene har et høyt utviklet instinkt ved fødselen, så er menneskebarn fullstendig avhengige av hjelp.

I motsetning til dyrene har menneskene den ekstra dimensjonen at de må utvikle seg følelsesmessig. De er skapt med den dyrebare evnen til å ha behov, tanker, følelser og valg, som ikke kan sammenliknes med noen annen skapning. De må ikke bare lære å overleve, men de må også lære verdier.

Fordi barn er små mennesker, med alt hva det innebærer, vil de oppta verdiene samtidig som de lærer verden å kjenne, med eller uten vår hjelp. Men hvilke verdier er det? Vet du hvordan det er der ute i dag for dine barn?

Det er en jungel der ute

Gjør dine barn en tjeneste.

Hvis du aldri har gjort det før, så stikk innom nærmeste kiosk og bla gjennom noen av de bladene som blir produsert for tenåringene i dag. Eller se på en av tv-kanalene som er rettet mot dem. Vi anbefaler særlig at du gjør dette hvis barna dine ikke har rukket å oppdage media ennå. Da vil du se hva de snart vil bli utsatt for. Vær forberedt på en sann flom av søppel, vold, begjær, grusomheter og et fordreid og forkvaklet bilde av nesten alt som du alltid har ansett for å være sømmelig og gagnlig. Absolutt ikke noe er hellig lenger.

Unnskyld hvis dette virker dømmende og gammeldags. Men altfor mange foreldre er simpelthen ikke klar hvor mye fordervelse som er tilgjengelig over disken for unge mennesker i dag. Man kan lure på hvordan noen kan ta denne ondskapsfulle, uansvarlige søpla alvorlig. Men lettpåvirkelige unge sinn tar det faktisk alvorlig. Det er med på å forme deres verdier, akkurat som din barndoms helter hadde betydning for det du er i dag. Men ikke la noen fortelle deg at alt er som den gangen du var like gammel. Det som presenteres i dag, er noe helt annet.

Se fakta i øynene

Ja vel, la oss roe oss litt ned. Vi må være realistiske. Denne giften er blitt en del av kulturen nå, men det er aldri for sent å komme med en motgift.

Barn trenger å få vite om alternativene. De trenger å få vite at noen ting ganske enkelt er fullstendig gale. De trenger noen omgivelser som vil støtte dem hvis de velger å gjøre rett.

Evnen til å ta riktige beslutninger på grunnlag av ekte verdier vil bli stadig viktigere i årene som kommer. Denne generasjonen av barn vil fort utvikle seg til voksne beslutningstakere i en verden hvor vitenskapelige gjennombrudd vil konfrontere dem med enda vanskeligere moralske dilemmaer.

Bioteknologi og genteknologi stiller allerede noen vanskelige spørsmål. Morgendagens muligheter vil få dagens pinefulle diskusjoner over miljøet, dyrs rettigheter og abort til å virke som barnemat til sammenlikning. Det er helt borti hampen å la den yngre generasjonen drive rundt på måfå i en slik verden uten en eller annen form for moralsk kompass som ledesnor.

Hvem har ansvaret?

Er det skolens oppgave å bringe verdiene videre? Mange profesjonelle pedagoger mener at det er det, i hvert fall til en viss grad.

Men hvordan gjør man det? Hvordan fostrer man den åndelige, moralske og kulturelle utvikling i et flerkulturelt samfunn som vårt med et titalls forskjellige religioner? Lærerne savner klare linjer for hva som bør bringes videre og nøyer seg med å snakke om religion på et allment plan.

Kanskje dette er bedre enn ingenting. I et flerkulturelt samfunn er det en viktig faktor i toleransen at man først lærer seg å forstå andres tro og holdninger. De forskjellige religionene i våre vestlige land har tydelige særtrekk. Men alle har ett til felles: De har noen moralske prinsipper som i hovedsak er de samme. Til tross for dette må lærerne være ytterst forsiktige med å framheve en tradisjon framfor en annen, eller å forsøke å omvende noen på en eller annen måte. De må holde sin egen tro, eller mangel på tro, i bakgrunnen.

Det er ikke merkelig at mange lærere unngår emnet helt og holdent, eller bare holder seg til et temmelig utvannet program. Kanskje barnet ditt er så heldig at det har fått en kreativ, motivert og dyktig religionslærer som forstår å trå på de riktige stedene i dette religiøse minefeltet. Men du må se i øynene at datteren eller sønnen din med sikkerhet ikke lærer tilstrekkelig om verdier i skolen.

Fokus på mor og far

De fleste lærerne vil uten videre være enige om at det endelige ansvaret for utviklingen av barnas verdier uansett ikke er deres. De kan hjelpe foreldrene med å forsterke deres normer ved å støtte dem i oppgaven med å utrydde dårlige vaner og upassende oppførsel. Men hovedlærerne må være mor og far, og det mest effektive klasserommet er hjemmet.

Det er verd å merke seg at minoritetsreligionene er klar over dette. Sikher, hinduer og muslimer understreker alle at hjemmet er det beste stedet hvor barn kan lære normer. Men det virker som om de kristne kommer til kort på dette punktet.

For selv om mange foreldre er enige i at kristne normer bør ligge til grunn for barnas utdannelse, er de selv ikke i stand til, eller ikke villige til, å støtte dette religiøse fundamentet.

Det er én ting å snakke om å være ærlig, gavmild og vennlig. Men hvordan bringer vi disse verdiene videre? Særlig hvis vi selv aldri har fått noen systematisk opplæring i dem. Eller hvis du er usikker på hva som er rett og galt. Faktisk er mange nominelt kristne hjem et moralsk tomrom.

Vi ønsker å yte hjelp. I månedene framover akter vi å gi deg praktiske råd om hvordan du skal lære barna dine rette verdier. Vi ønsker også å gjøre deg oppmerksom på noen av de ressursene som er tilgjengelige.

Men vi trenger samtidig din hjelp. Å bringe verdier videre er lettere sagt enn gjort. Foreldre og lærere trenger nye ideer. Hvilke praktiske måter har du sett som er effektive når du lærer barna dine de viktige verdiene i livet? Eller kanskje du husker noe som var med på å forme din karakter.

Skriv til oss, så vil vi ta det med i Den Enkle Sannhet. Skriv til Forum for verdier,
Den Enkle Sannhet, Postboks 117 Holmlia, N-1251 Oslo, Norge.

Eller send dine kommentarer som e-post til: den_enkle_sannhet@wcg.org

HVA er det som trekker over 100 mennesker fra 10forskjellige land til Sveriges ski- og feriesenter ved Idre Fjäll utenom feriesesongen?

Jo, løvhyttefesten 1996, en av sju bibelske årlige høytider som Guds Verdensvide Kirke, kirken som utgir dette bladet, feirer.

Høytidsstedene varierer i størrelse, fra et lite sted i Skandinavia til større steder hvor 8000 deltakere av alle aldre og bakgrunner kommer sammen for å feire frelsen i Jesus Kristus.

I 1996 varer høytiden i tidsrommet f.o.m. 27 september t.o.m. 5 oktober. (Datoene for høytiden skifter fra år til år på grunn av variasjoner i den kalenderen som brukes i Bibelen. Denne kalenderen tar utgangspunkt i månens sykluser, til forskjell fra den romerske kalenderen som er i vanlig bruk i dag.)

Idre Fjäll ski- og feriesenter er et ypperlig sted for en slik sammenkomst. Stedet er utrustet med gode overnattingsmuligheter, moderne fritidsanlegg med en stor idrettshall, seks bowlingbaner og to store svømmebasseng, ett innendørs og ett utendørs. Senteret egner seg godt til å komme sammen for å tilbe Gud.

Gudstjenestene er en vesentlig del av høytiden, og alle deltakerne kommer til dem for å synge salmer og høre på prekener om bibelske emner. Under høytiden blir det avholdt gudstjenester på engelsk med simultanoversettelse til et skandinavisk språk samt estisk (det vil komme seks stykker fra Estland i år). Disse gudstjenestene gir et åndelig møtepunkt som skaper større enhet for de andre samtalene og aktivitetene som finner sted i løpet av uken.

Løvhyttefesten, eller høstfesten som vi ofte kaller den, er en tid hvor man kan være borte fra de daglige problemene og stresset i hverdagen. Man har tid til å oppleve freden, gleden og takknemligheten for den hjelp vi kan få hos vår Skaper. Høstfesten er glede! I Det gamle testamente ble Israel faktisk påbudt å være glade alle sju dagene av denne høytiden! (3 Mosebok 23:40) Hvor mye større grunn har ikke vi å være glade under den nye pakts løfter som er så mye bedre enn i den gamle pakten!

En åndelig høytid

Som vanlig når Guds folk kommer sammen for å tilbe ham, blir det holdt et bredt spektrum med prekener. Dessuten blir det vist noen videobånd med beretninger om hva Guds Verdensvide Kirke driver med i andre deler av verden. Ikke minst med tanke på besøkende fra forskjellige deler av verden har vi planlagt underholdning som presenterer hvert av de nordiske landene.

Høytiden er et åndelig høydepunkt hvor deltakerne tar seg tid til å bli bedre kjent med hverandre og søke nærmere til Gud.

Høytiden er likevel ikke bare alvor. Den er også en tid til glede for alle, uansett alder.

Også de unge er inkludert i gudstjenestene. En dag i høytiden er utpekt som Ungdommens dag, hvor budskapene er skreddersydd for de unge deltakerne. Budskapene tar opp spørsmål som mange ungdommer har, både om kirken og om deres personlige tro, og de oppmuntrer de unge til å få mest mulig ut av de mulighetene de møter.

Det er mange arrangementer for både de unge og de eldre under høytiden, fra familieutflukt til idrettsaktiviteter, hvor hele familien uansett alder kan delta. Denne typen samvær er en viktig og hyggelig side ved høytiden. Mange av medlemmene i Skandinavia bor spredt og har derfor problemer med å møtes jevnlig til de ukentlige sabbatsgudstjenestene. Derfor ser mange fram til høytiden, hvor de kan ha samvær med likesinnede både fra sitt hjemland og fra andre land.

Årets aktiviteter er planlagt i håp om at vi, som en eneste stor familie i Jesus Kristus, skal få anledning til å lære hverandre bedre å kjenne.

Måltidene er også en hyggelig side ved høytiden. Alle kommer sammen for å spise i en stor spisesal. Etter måltidene er den fylt med mennesker i flere timer etter at man er ferdig med å spise. De utveksler erfaringer og blir bedre kjent med hverandre.

I år satser vi på å la deltakerne underholde hverandre med musikk og dans. Det blir allsang og underholdning. På den siste kvelden av løvhyttefesten blir det musikkaften med en framføring av klassisk musikk.

Det skandinaviske koret på 15 bidrar mye til å berike gudstjenestene. De enkelte kormedlemmene øver hjemme i flere måneder for å være klare til å framføre musikken.

Ved avreisen er det gjerne mange som bemerker at dette var den beste løvhyttefesten de har vært med på... inntil neste gang!

Her er noen typiske kommentarer etter tidligere løvhyttefester:

- Prekenene var veldig inspirerende, forteller Trond Tøsse, et medlem i Oslo. - Jeg føler meg som et helt nytt menneske.

Andrew Trout fra England forteller: - Jeg opplevde en herlig følelse av broderkjærlighet. Dette gjorde høstfesten til en av de hyggeligste og mest givende av alle de høytidene jeg har deltatt ved de siste 20 årene.

Pierre Haavik, tidligere fra menigheten i Oslo (i dag bosatt i USA), nevner en spesiell opplevelse han og hans familie hadde under høytiden. - Den siste kvelden under høstfesten ringte det på døren til leiligheten der vi bodde mens vi spiste. Benjamin [dengang 9 år gammel] og Michael [dengang 7 år] løp til døren - hvor de oppdaget en rød rev som satt utenfor døra!

- Se, en rev, ropte de. Straks sto vi alle i døren og så på reven.

- Tror dere han er sulten? sa en av guttene. Vi ga reven et stykke kylling fra middagen, hvorpå reven forsvant inn i skogen med middagen i munnen.

Pierre forteller at dette var en helt spesiell opplevelse for hele familien. Det minnet om Bibelens ord om en tid da fiendskapet i naturen vil bli en saga blott. Som Bibelen forteller: «Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hele mitt hellige berg» (Jesaja 65:25).

Hva med deg?

Hvis du har lyst til å bli med på løvhyttefesten 1996, er det fremdeles tid! Påmeldingsblankett, priser og all annen informsjon finner du i vårt innstikk på 8 sider. Siden arrangementet er internasjonalt, er materialet på engelsk, men selvsagt hjelper vi gjerne om noe er uklart. Vi gleder oss til å få treffes på Idre Fäll.

Hjertelig velkommen! Påmeldingen sendes innen 31 august til:

Internett:
festival.scandinavia@wcg.org

TIDLIGERE borgermester Teddy Kollek unnfanget en storslagen feiring som ble kalt «Jerusalem 3000» før han gikk av som borgermester i 1993.

-Hele arrangementet har blitt for politisk for min smak, uttaler den tidligere borgermesteren. - Problemet er at nesten alle offentlige handlinger i Jerusalem får et politisk innhold, uansett om det er tilsiktet eller ikke.

Ubeleilig tidspunkt

«Jerusalem 3000»s 15 måneder lange arrangement med festkonserter, kunstfestivaler, messer og historiekonferanser begynte sist september og skal foregå i hele 1996.

Begivenheten har blitt markedsført som en internasjonal kulturfest for de tre store monoteistiske religioner - jødedommen, kristendommen og islam. Festen er på 3000-årsjubileet for kong Davids erobring av Jerusalem litt før 1000 år f Kr, muligens i 1004 år f Kr.

Feiringen har tilfeldigvis sammenfalt med en kritisk politisk utvikling i området. Palestinerne avga for første gang stemmer i januar da de valgte representanter til et lovgivende råd og en president i de styrende palestinske myndigheter (som lett ble vunnet av PLO-formannen Yasser Arafat).

Israelske stemmegivere var forventningsfulle da de gikk til sitt første direkte valg av statsminister i januar. I tillegg er selvfølgelig en overhengende fare for utbrudd fra ekstremister.

Til tross for hat og bitterhet tikker den politiske klokken videre mot begynnelsen av den vanskeligste fasen av Israel-Palestina fredsforhandlingene om Jerusalems framtidige status.

Palestinerne vil gjøre Øst-Jerusalem, som for det meste er arabisk, til hovedstad i den framtidige palestinske stat. På den annen side har israelerne gjentatte ganger uttalt at Jerusalem må forbli deres usynlige hovedstad i all tid.

Tidligere statsminister Shimon Peres har sagt at «Jerusalem er lukket politisk sett og åpen religiøst sett, noe som betyr at Israel akter å beholde den politiske kontrollen og samtidig fortsette å garantere åpne porter til de religiøse stedene.»

For de palestinske myndigheter er Jerusalems stilling mer et politisk enn et historisk eller religiøst emne. For dem er det ingen annen by under deres kontroll som kan måle seg med Jerusalem når det gjelder å være hovedstad.

En hellig by

For jødene betyr historien alt når det gjelder Jerusalem. Ingen andre steder er et folk så knyttet til en by.

- Er det noen som kan ta 3000 år med sann og ekte forbindelse til Jerusalem fra oss? spør den nåværende borgermesteren Ehud Olmert. - Kan noen ta fra oss bønnen om 'neste år i Jerusalem'?

Den britiske Midtøsten-eksperten Martin Gilbert skriver: «Jerusalem er det sentrale åndelige og fysiske stedet for jødene gjennom historien.»

For dagens muslimer er Jerusalem ikke mindre viktig.

Byen rommer to av Islams helligste moskeer, Al Aksa-moskeen og Klippedomen på toppen av Tempelhøyden, hvor det tidligere sto jødiske templer. For muslimer er bare Mekka og Medina mer betydningsfulle enn Jerusalem.

De religiøse bekymringene må legges til de mer verdslige ønskene til fem millioner palestinere.

I ettertid kan en si at en av de viktigste politiske avgjørelsene om Jerusalem ble tatt under seksdagerskrigen i juni 1967. Noen få timer etter at israelske tropper gikk inn i Øst-Jerusalem og tok Tempelhøyden, beordret forsvarsminister Moshe Dayan det israelske flagget ned fra toppen av Klippedomen.

Dayan lovte høytidelig det muslimske presteskapet at israelerne ikke ville røre ved deres kontroll over området. En hvilken som helst annen avgjørelse ville ført til uro i hele verden.

Det hashimittiske kongedømmet Jordan har i ettertid betalt for vedlikehold av de muslimske hellige stedene i Jerusalem. Den israelske regjering anerkjenner Jordans spesielle rolle, noe som bekymrer palestinerne.

Andre makter nøler ennå

Følsomheten rundt Jerusalems 3000-årsjubileum er videre understreket ved at EU rådet sine 15 medlemsland om å la være å delta, for å holde seg nøytrale i forhandlingene om byens framtid.

Vatikanet avslo også innbydelsen til tross for at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Israel i 1994.

Denne nølingen viser Jerusalems ustabile stilling i diplomatiske kretser. Dette stammer fra en plan etter 2. verdenskrig som aldri ble satt ut i livet, som søkte en internasjonalisering av Jerusalem.

Nesten ingen utenlandske myndigheter anerkjenner israelsk styre i noen deler av Jerusalem - ikke engang den vestre delen av byen som har vært israelsk hovedstad siden staten ble grunnlagt i 1949.

Omtrent alle ambassader ligger i Tel Aviv.

Lite hjelp fra religion

Jerusalem er uten tvil den mest religiøse by i verden. I Jerusalem fins muslimske moskeer, tusener av synagoger og flere kristne samfunn enn i noen annen by i verden, sier borgermester Olmert.

Likevel kan det ventes lite hjelp fra religiøse krefter i Jerusalem for å styre ut av det politiske dødvannet i byen.

I denne ustabile delen av verden har religion ofte vært forbundet med nasjonalisme på sitt mest ekstreme. Statsminister Yitzhak Rabin, som ble skutt og drept i Tel Aviv i fjor, er bare den siste i en lang rekke martyrer som har blitt drept i sin søken etter fred i Midtøsten.

Thomas A. Idinopulos sier i en artikkel i Jerusalem velsignet, Jerusalem forbannet at «visjonen om én Gud forener alle folkeslag i Jerusalem. Det som skiller dem er den daglige, praktiske anvendelsen av den visjonen - med ett ord: religion.»

Selv Jerusalems mer enn 30 forskjellige kristne samfunn forblir svært selvstendige og konkurrerende. Det fins inni det største kristne monumentet, Den hellige gravs kirke, seks forskjellige kirker med hvert sitt alter og hver sin plass til gudstjeneste. Mens israelerne feirer Jerusalems 3000-årsjubileum, vil de betrakte de pågående fredsforhandlingene med vaktsomme øyne.

Et virkelig lyspunkt er den voksende kontakten mellom Israel og Jordan, glødende beskrevet av tidligere statsminister Peres som «modell for fred». Enda et lyspunkt er opphevringen av handelsgrenser mellom Israel og de arabiske naboene, som enkelte håper til slutt vil gi mulighet til et fellesmarked i Midtøsten.

Bekymringene fortsetter over en oppdeling av Jerusalem. Enkelte har forsøkt å mildne denne frykten ved å foreslå å dele byen med hverandre istedenfor å splitte den opp.

Klarer én by å huse to hovedsteder? Roma inneholder for eksempel tre hovedsteder - Den italienske republikks, Vatikanets og den lille uavhengige suverene militære ordenen til Malta.

Kanskje fins det rom for forhandlinger i Jerusalems tilfelle, sier ekspertene. Byens kommunegrenser ble utvidet i 1967. Mer stabile deler av Øst-Jerusalem kan det kanskje forhandles om. Andre sier dette er ønsketenkning og at striden i virkeligheten er over byens historiske hjerte.

Jerusalems 3000-årsjubileum vil gå over i historien. Spørsmålet om hvordan byens politiske status vil bli løst, vil i det lange løp få langt større innflytelse på Midtøsten og verden forøvrig.

I sentrum for kristendommen står Jesus Kristus og hans arbeid. Vi ville forvente at De hellige skrifter (Det nye testamente) skulle ha med en beretning om Jesu liv, men hvorfor ha med fire - evangelier etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Er ikke det litt for mye? Ett må da være nok? På den annen side ville vår forståelse av Jesus Kristus være mangelfull hvis vi bare hadde ett evangelium. Eller om vi hadde tre evangelier og manglet ett? Matteus, Markus, Lukas og Johannes fortalte historien fra hvert sitt perspektiv fordi de henvendte seg til hvert sitt publikum. Vi blander gjerne disse fire separate portrettene av Jesus sammen. Det kan utvide vår forståelse av meningen å vite hvordan en gjerning eller noen ord fra Jesus passer inn i perspektivene til forfatterne. Her er en kort introduksjon til budskapet og temaet til hvert av evangeliene. På grunn av plassbegrensninger vil vi vanligvis oppgi skriftstedene istedenfor å skrive dem fullt ut. Hvis du slår opp noen av dem i Det nye testamente, kan du se at hvert evangelium har et unikt buskap. Du vil se at de alle fire sammen gir et bredt bilde av Jesu liv og gjerning.

Matteus — broen

MATTEUS' publikum var hovedsakelig jøde-kristent. Han la vekt på kristendommens videreføring av de hebraiske skrifter (det vi kaller Det gamle testamente) og tradisjoner. Gjennom Matteus forstår vi Jesu forhold til loven og Det gamle testamentes profeter. Dette evangeliet, som er plassert først i Det nye testamente, er som en bro fra det gamle til det nye. Matteus siterer fra Det gamle testamente oftere enn noen annen skribent i Det nye testamente.

Den helligste del av den hebraiske bibel var Torahen, de fem Mosebøker som inneholder Moseloven. På samme måte konsentrerer Matteus det meste av Jesu lære i fem lange avhandlinger som den nytestamentlige motpart til Moseloven.

1. (5:1-7:29) I bergprekenen utvider Jesus sine disiplers forståelse av tre sentrale emner: loven, tilbedelse av Gud og gode gjerninger.
2. (10:1-42) Jesus kalte apostlene og bød dem om å tale for ham, akkurat som Gud hadde sendt Moses og profetene.
3. (13:1-52) I sju lignelser la Jesus til en ny dimensjon til forståelsen av Guds rike.
4. (18:1-35) Jesus skisserte en levemåte som ville gjøre hans tilhengere i stand til å etablere og opprettholde sitt nye åndelige forhold.
5. (Kapittel 23-25) Jesus viste hvordan og hvorfor den gamle form med all dens skinnhellighet måtte gi plass til en ny tid med fred og rettferdighet, hvor rettferd ville bli belønnet og ondskap straffes.

Matteus oppmuntret jødiske omvendte til å se sin arv i sammenheng med en større lov og deres historie i lys av Guds åndelige herredømme.

For Matteus betydde ikke Jesu oppfyllelse av de gamle skrifter at de hadde mistet sin betydning og av den grunn kunne avfeies. Isteden fikk de betydning gjennom Jesus: «Derfor er hver skriftlærd som er opplært for himlenes rike, lik en husbond som bærer fram av sitt forråd, nytt og gammelt» (se Matteus 13:52 - og The Gospel of Matthew, Sacra Pagina series, side 22).

Markus — Dette skjedde

I MARKUS-EVANGELIET skjer det raskt og dramatisk. Det er en serie av beskrivelser fra øyenvitner. På grunn av denne handlingspakkede stilen er Markus-evangeliet det ideelle sted å begynne å oppdage hva Jesus Kristus handler om.

Markus er mer opptatt av å fortelle oss hva som skjedde enn når det foregikk. Han skriver mer som en journalist enn en historiker. Han skjærer gjennom og lar folk som kanskje har hørt om Jesus, men ikke kjenner ham særlig godt, møte ham.

Han strør om seg med verb som «løpe», «rope» og «overraske» i boken sin. Yndlingsadverbet hans er cuthus som betyr øyeblikkelig eller straks (det forekommer 10 ganger bare i kapittel 1).

Markus utsetter ikke handlingen ved å fortelle om Jesu slektstre, eller endatil hans fødsel. Isteden begynner han med en meget kort oversikt over døperen Johannes' virke, Jesu dåp og prøvelsene i ørkenen av Satan (1:1-15). Så begynner handlingen og forsetter uten opphold i seksten kapitler. Hendelse følger på hendelse. Noen ganger er en historie avbrutt for å begynne den neste, for så å avslutte den første senere. Hans beretning om hendelsene som ledet opp til Jesu rettegang og korsfestelse, er spesielt detaljert og levende. Markus' mål er å vise at Jesus er Guds Sønn (1:1). Mens Jesus blir døpt, sier en stemme fra himmelen: «Du er min sønn» (1:11). Jesus hadde makt til å tilgi synd, noe som er forbeholdt Gud alene (2:5-12). Onde ånder erkjenner at Jesus er Guds hellige (1:24), Guds Sønn (3:11) og sønn av Gud Den Allmektige (5:7-8).

I Markus-evangeliet er Jesu autoritet vektlagt ved den måten han forkynner på og de mange miraklene. Markus advarer også leserne om at mirakler kan være tvetydige. Når alt kom til alt, ledet de fariseerne og tilhengere av Herodes til å gå imot Jesus (3:6); de fikk de skriftlærde til å tro at Jesus var besatt (3:22); folk fra hans hjemby ble ikke imponert (6:2-3); de forledet Herodes til å innbille seg at Jesus var en gjenoppstått døper Johannes (6:14-16); og se ikke bort ifra disipplenes mangel på forståelse (6:52; 8:17-21) (Ben Witherington III, The Christology of Jesus, side 163).

Saken var at ingen i menneskeverden fullt ut forsto det som det virkelig var. Selv Peter, som rettmessig bekjente Jesus som Kristus, forsto ikke at Jesu hensikt var å dø og gjenoppstå etter tre dager (8:31; sammenlikn 9:12, 31; 10:33, 45). Den eneste menneskelige erkjennelsen om at Jesus er Guds Sønn, kom fra en militærvakt som så Jesus på korset. Dette er Markus' budskap - at vi bare kan forstå fullt ut hvem Jesus er gjennom hans lidelser, død og oppstandelse.

Lukas — for folk som oss

SELV om Lukas, i likhet med de andre evangelistene, er-kjente at Jesus var Gud, så framhevet han også hans menneskelighet. Lukas viser at i Jesus ble Gud en del av sin egen historiefortelling, litt som noen regissører som gir seg selv en mindre rolle i sin film. Unntatt at det ikke var noe lite ved Jesu rolle som inntok sin plass i historien.

Lukas viser at Jesus var en virkelig person som bodde i Galilea og Judea da de romerske keiserne Augustus og Tiberius regjerte. Som Matteus også gjorde, gir han oss Jesu slektstre og beretningen om hans fødsel. Bare Lukas nedtegner Jesu omskjærelse (2:21), hans presentasjon i templet (2:22-28), hans oppvekst (2:40), hans møte i 12-årsalderen med de religiøse ledere i templet (2:41- 51) og hans fortsatte vekst i visdom og alder og Guds og menneskers velbehag (2:52).

Disse detaljene etablerer Jesus som en historisk personlighet.

I begynnelsen av sitt virke fortalte Jesus hva oppdraget hans var - å bringe de gode nyhetene til de fattige, frigjøre fangene, gi blinde syn og frihet til de undertrykte (4:18). Lukas viser at Jesus brydde seg veldig om alle menneskers velvære, men særlig hadde han medfølelse for dem som var foraktet eller undervurdert av samfunnet: skatteoppkreverne, samaritanene, de fattige, ikke-jødiske folkeslag. Ingen lag eller gruppe i befolkningen ble utestengt. Kristi budskap om frelse var for alle.

Lukas later særlig til å understreke Jesu omtanke for kvinner. Lukas vektlegger kvinners mottakelighet for forståelse (7:36-50; 8:1-3; 8:48; 10:38-42; 13:10-17; 24:1-12). Ofte er det ikke tilfeldige kvinner som beskrives, men en enke ettersom hun hadde den mest sårbare stilling i samfunnet (2:37; 4:25-26; 7:12, 18:3, 5; 20:47, 21:2-3).

Både i lignelser og i situasjoner viser disse kvinnene at de er lydhøre for Jesu Kristi budskap. Selv om de befinner seg i utkanten av det første århundrets samfunn, så er de i sentrum i Lukas' beretninger.

Ofte er historiene om par (2: 25-28; 4:25-27; 8:40-56; 11: 31-32; 13:18-21; 15:4-10; 17: 34-35; Apostlenes gjerninger 21: 9-10), et særtrekk som indikerer at evangeliet er for begge kjønn (Dictionary of Jesus and the Gospels, side 506).

Mange av de mest treffende lignelsene som viser at anger og tilgivelse er tilbudt til alle, finnes i Lukas, for eksempel den barmhjertige samaritan (10:30-37), den store festen (14:15-24), den fortapte sønn (15:11-31) og fariseeren og tolleren (18:9-14).

Lukas viser oss at Gud bryr seg om alle, ikke bare de «gode» eller dem med naturlig legning for religion. I Jesus Kristus ble Gud en av oss slik at han kunne frelse oss alle.

Johannes — og nå til noe helt annerledes

JOHANNES-EVANGELIET var det siste som ble skrevet, kanskje 60 år eller mer etter korsfestelsen. Istedenfor å fortelle hele historien, velger han hendelser fra omtrent bare tre uker av Jesu liv, men disse utforskes meget detaljert.

Johannes ønsker at vi skal vite helt til den minste detalj hvem Jesus var, hvor han kom fra og hva han kom for å gjøre (8:14). Han oppsummerte det i det som kanskje er det mest siterte bibelverset: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16).

Dette evangeliet forklarer Guds kjærlighet og hans gave, det evige liv, i enkel, lettforståelig språkdrakt slik at alle kan forstå det. La deg ikke lure av den åpenbare enkeltheten. Johannes' budskap om Jesus Kristus er dypt med mange forståelsesplan. For eksempel omhandler Johannes Jesu siste samtaler med disiplene i flere kapitler (Johannes 14-17). Han utforsker forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Johannes dveler lenge ved noe som først kan synes å være en mindre detalj, for eksempel at en blind mann får synet tilbake (kapittel 9), eller det tilfeldige møtet med en samaritansk kvinne ved brønnen (4:1-26).

Disse små utdragene ble valgt fordi de beskrev viktig livskunnskap for alle som skulle bli disipler, ikke bare på hans tid, men gjennom tidene. Johannes hjelper den ikke-troende til å tro og den troende til større forståelse.

Matteus, Markus og Lukas viser hvordan Jesus lærte i lignelser. Det er ikke noen lignelser i Johannes. Isteden fokuserer han på symboler som Jesus brukte for å beskrive og forklare sin rolle som vår Frelser, som alle begynner med

jeg er:

...livets brød (6:35)

...verdens lys (8:12)

...døren (10:9)

...den gode hyrde (10:11)

...oppstandelsen og livet (11:25)

...veien, sannheten og livet (14:6)

...det sanne vintre (15:1).

I likhet med de andre evangelistene forteller Johannes oss om Jesu mirakler. Han gjør vann om til vin (2:1-11), helbreder en adelsmanns sønn (2:43-54) og en krøpling (5:1-16), før fem tusen (6:15-21), gir synet tilbake til en blind mann (9:1-41) og vekker Lasarus opp fra de døde (11:46).

Johannes kaller ikke dette for mirakler. For ham er de tegn, og han viser at de har en mening som er hinsides selve gjerningene. Hvert tegn legger litt mer til om hvorfor Jesus Kristus kom til Jorden. Han kom ikke for at noen få skulle bli helbredet, men for at alle skulle få leve (Johannes. 10:10).

Mens de andre evangelier presenterer Jesu budskap med begreper som «Guds rike», foretrekker Johannes begrepet «evig liv». Evig liv har store implikasjoner for framtiden, men det blir også virkelighet for den troende allerede nå:

«Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv» (5:24).

PONTIUS Pilatus ville egentlig ikke korsfeste Jesus. Denne hadde ikke gjort noe galt etter romersk lov, selv om anklagerne hans sa at han påsto han var en konge.

Jesus benektet ikke det, men han fortalte Pilatus at hans rike ikke var «av denne verden». Det lød nok noe eksentrisk, men det ga intet grunnlag for henrettelse. Likevel, utenfor, godt anført av sine religiøse ledere, hylte mobben at Jesu blod måtte flyte.

Den romerske guvernøren trodde likevel at han så en vei ut av problemet. Det var nemlig på den tiden av året da det var vanlig å gi en fange fri, og han ville tilby dem Jesus. Men isteden krevde mobben at Barabbas skulle settes fri - en rå tyv og morder.

«Hva skal jeg så gjøre med Jesus?» spurte Pilatus. «Korsfest ham!» svarte de. «Hva galt har han gjort?» spurte den romerske guvernøren, men stemmen hans druknet i de høye ropene om at Barabbas skulle slippes fri.

Slik ble voldsforbryteren sluppet fri og Jesus overlatt til henrettelse.

Hvis du hadde vært der, ville du ha bedt om at Barabbas skulle slippes fri? Fordi du vet det du vet i dag, hadde du nok ikke det. Men om du hadde levd på den tiden, så hadde du antakelig ropt: «Korsfest!» om Jesus, du også.

Det var folk som oss som ofret Jesus. Borgere av en sint og voldelig verden. En av grunnene til at ikke-kristne (og også noen kristne) har vanskelig for å forstå dette med Jesu død, er at alt skjedde med slik grufull råskap. Vi er eksperter på å dekke over og fornekte volden som gjennomsyrer samfunnet vårt. Slik ignorerer vi også volden som står i midtpunktet av evangeliedramaet. I det minste glatter vi gjerne over den. Men uansett viser vi den bort fra oss.

Vi utvanner volden. Kunstneres formidling av korsfestelsen uttrykker ikke - kan ikke fange opp - denne romerske henrettelsesmetoden i dens fulle gru. Vi ville neppe ha tålt å se et realistisk gjengitt bilde av en mann sønderslått til blodig mos, spikret til et rått tilhogd trekors, forvridd i smerte og gispende etter enda et torturfylt hikst etter luft.

Vi ser helst at kunstnerne pynter på scenen. Korset er ofte gjengitt høyt og staselig. Kristusfiguren blør lett fra tilsynelatende mindre sår og virker dorsk og på en måte uten følelse. Michelangelos Pieta viser Jesu kropp merkverdig fri for skrammer der den hviler i armene til sin mor. Vi sørger med henne.

Men korfestelse var ikke slik. Den var en barbarisk, djevelsk og grusom drapsmetode.

Men så skal vi huske at Jesus kom til en verden full av grusomhet og vold. De fattige måtte lide, barna ble utnyttet, kvinnene slått og herset med og profetene drept. Verden er fremdeles slik fordi vi fremdeles er slik. Selv jorden blir plyndret for at vi skal få tilfredsstilt vår grådighet.

Vi påstår at vi ikke liker det, men vi misliker det ikke nok til at vi foretar oss noe, før vi selv eventuelt blir personlig berørt.

Jesus forstyrrer dette forholdet. Det aller første han gjorde, var å forkynne Guds tilgivelse for syndere. Han lovte at framtiden tilhører de fattige, de fremmede og de rettighetsløse. Han ropte ut at alle - ikke minst de rike, mektige og vellykkede - skulle omvende seg og forandre sin livsstil. Han sto for et rike som «ikke er av denne verden», der kjærlighet, tilgivelse og fred er livets ledesnor. Han var en kraftig trussel mot det bestående, og vi mennesker lar oss ikke stoppe av noe når det gjelder å bevare nettopp det bestående.

Derfor var det uunngåelig at Jesus og hans rike ville kollidere med en verden inngrodd av egoisme, vold og fiendtlighet. Og i en slik verden var det uunngåelig at han ville smake smerte.

Jesus visste hva han gikk til. Men det var ytterst viktig at Guds rike - med dets kjærlighet, rettferdighet, frihet og fred - fullt ut ble gjort kjent, og at den som kom med dette gode budskapet (eller evangeliet) skulle framstå sårbar og ydmyket.

Slik møtte Jesus Kristus og hans rike denne verden, bevæpnet bare med ordet om kjærlighet. Det virket som om han tapte kampen, men ved det ble det fastslått at han vant krigen.

Jesus Kristus la vår vold for dagen. Korset hans var ikke dekket av juveler og var heller ikke et vakkert ikon av polert edeltre. Det var et røft teljet torturinstrument, gjennomtrukket av blod, som forteller oss hvem vi virkelig er og hvordan vi virkelig er.

Vi kan gjerne tale fint om fred, men når alt kommer til alt, tyr vi gjerne til vold og lar grådighet regjere. Vi dreper hverandre. Vi ødelegger miljøet, og vi drepte Guds Sønn fordi han fortalte oss sannheten.

Det var folk som oss som ropte på Barabbas og forlangte at Jesus og hans ideer skulle utslettes. Men vi kunne ikke ødelegge ham. Han ble reist opp fra de døde, han lever i dag og står fremdeles for det han døde for.

Jesus slo ikke tilbake. Han kunne ha tilkalt en hær av himmelens engler, men Jesus hadde lært sine disipler: «salige er de som skaper fred...»

Idet han bøyde seg ned, tok opp sitt kors og begynte på den smertelige og ydmykende veien mot retterstedet, brøt Jesus Kristus den onde voldssirkelen som har kjennetegnet menneskeheten siden Edens hage. Idet han ga seg over til sine undertrykkere - ja, til og med tilga dem der de spikret ham til korset - fikk brutalitetens styre sitt første alvorlige sår til fordel for en ny tid med fred og medfølelse.

Jesu død var ikke bare enda et uskyldig martyroffer i en urettferdig verden. Han var Gud i kjøds skikkelse. Likevel tillot han oss å korsfeste ham. Han viste at Guds kjærlighet kunne overvinne ikke bare menneskenes hat og voldelighet, men også selve døden. Jesu oppstandelse er ikke en manns seier over sin egen død. Den er Guds seier over all synd, en gang for alle. Kristne vet dette, og derfor elsker, ærer, priser og tilber vi ham som gjorde dette mulig. La oss bare ikke lure oss selv. Hadde vi vært i Jerusalem den natten Jesus ble arrestert, hadde vi antakelig stått sammen med mengden og skreket ut kravet om å slippe morderen Barabbas fri.

Vi hadde neppe likt Barabbas, men han var til å forstå. Heller ikke ville vi ha hatt ham til nærmeste nabo - men, forutsatt at han ikke utgjorde noen fare for oss personlig, kunne vi la ham få leve.

Den andre mannen derimot, var en trussel. Han stakk oss der det gjorde mest vondt, i samvittigheten. Han utfordret oss til å dele, tjene, være ydmyke og ærlige, til å elske Gud og til å elske andre like høyt som oss selv. Han påla oss å vende om - å innrømme at vi har tatt feil. Han sa til oss at vi måtte endre kurs.

Men det er ikke slik vi gjør det her nede. Det er nok mest bekvemt å kjøre trygt og holde oss til Djevelens vei.

Jo, sannsynligvis hadde også vi skreket ut: «Slipp Barabbas fri!»

HVER dag mottar vi brev med anmodninger og ønsker fra leserne. Noen melder fra om at de har flyttet. Andre ber om hefter som vi har tilbudt gjennom bladet, eller de vil kommentere en artikkel - eller kanskje klage over noe vi har skrevet.

Vi står parat til alt dette og har prosedyrer som skal sikre en god behandling.

Men leserne tilføyer av og til en hale til brevet sitt. De vil gjerne at vi skal vite om et personlig problem de har - det kan være sykdom kanskje, eller et nylig inntruffet dødsfall, eller kanskje at livet rett og slett ikke er så greit for dem for tiden.

Og så kommer de med anmodningen: «Vær snill og be for meg!» Hvordan går vi fram når slikt skjer? Ganske enkelt, vi ber for vedkommende!

Vanskeligere er det ikke. Noen ganger tar vår brevleser en pause i arbeidet og ber en stille bønn for den som har skrevet. Om bønneemnet er svært alvorlig, kan brevleseren kanskje kontakte en eller to kolleger og sammen følge anmodningen om forbønn umiddelbart. Noen ganger tar de forespørselen med hjem og lar den bli en del av deres personlige bønneliv for en tid. Hvis tiden tillater det, prøver vi også å sende en håndskrevet beskjed tilbake og forteller den som skrev til oss at vi virkelig har gjort det vi ble bedt om.

Hjelper det? Det er en del som skriver tilbake og sier at problemet er løst, eller at situasjonen er blitt bedre. Slike meldinger er oppmuntrende for oss - og når alt kommer til alt, er det oppmuntrende bevis for at vår bønn for dem har bidratt til å gjøre godt.

Ikke noe universalmiddel

Jeg mener ikke med dette å si at bare man skriver til oss og ber om forbønn, så har man en rask og enkel løsning på alle sine problemer. Det er ikke poenget.

Men vi er overbevist om at når mennesker ber oppriktig for hverandre, så skjer det noe godt.

Jeg vil ikke prøve å bevise dette vitenskapelig (det er allikevel umulig), ei heller underkaste påstanden en statistisk analyse. Bønn er ikke et slags lotteri eller et eksperiment hvor mulighetene for suksess kan måles.

Men når du ber, da ber du Gud om å lytte til deg. Og det ser ut til at når vi gjør dette på andres vegne, da er bønnen langt mer virksom enn når vi ber om noe for oss selv.

Jeg vet ikke akkurat hva som skjer i himmelen når du eller jeg ber for noen, men det er helt på det rene at noe skjer. Folk som har viet sitt liv til å hjelpe andre, har lært å stole på bønn. De vet at den ikke bare er en åndelig glasur de pynter sitt mer praktiske arbeid med. Nei, de innser at den er en vesentlig del av helheten.

Tro det eller ei, men disse menneskene har erfart at de får kraft, mot og tro til å fortsette i arbeidet, lenge etter at de egentlig ville gitt opp. De er overbevist om at når andre ber for dem, så opplever de noe spesielt.

Guds språk?

Hvorfor er det slik at Gud synes å være så villig til å svare på forbønn? Kan det være at når vi ber på denne måten, snakker vi Guds språk?

Bibelen forteller at det er noen bønner som Gud ikke hører - eller i det minste ikke lytter til. Han vil ikke lytte til bønner fra den som med vilje fortsetter et liv i synd. Han hører heller ikke på bønn som kommer fra en som med vilje har såret eller fornærmet en annen - hvis ikke vi først gjør vårt for å få til en forlikelse mellom oss og vår bror eller søster i den grad vi har mulighet til å gjøre det. Vår Skaper vender det døve øret til egenrettferdighet og hykleri. Og han blir sannsynlig trett av 'gi-meg'-bønner - gi meg ditt og gi meg datt, gi meg mer!!!

Men blant alle bønnene som hvert sekund når ham fra Jorden, er kanskje noen som så å si får ham til å lene seg framover og lytte. Jesus Kristus sier at det gjør ham vondt når han ser verdens smerte med sykdom, ensomhet, elendighet og nød. Og når noen forsøker å mildne forholdene, sier han at da er det som om vi gjør det mot ham (Matteus 25:31-46).

Kan alle gjøre det?

Du behøver ikke være 'profesjonell' for å bli hørt. Jakobs brev forteller oss at «et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning» (Jakob 5:16).

I sin nylig utgitte bok The Quest for God («På leting etter Gud») skriver forfatteren Paul Johnson om emnet bønn. Han formulerer det så fint slik: «Vi kan ofte bli forvirret av troens mysterier, selvmotsigelser og usannsynlighet - vår forstand klarer ikke å hanskes med det hele - men vi kan alle be Det å be er den eneste ressurs som ikke kan tas fra oss med mindre vår forstand bryter totalt sammen. Om vi enn er kraftløse, pengeløse, i fengsel, bundet på hender og føtter, lammet i alle lemmer og ute av stand til å røre oss, blindet og taleløse - så kan vi likevel be. Bønnen er den siste utvei for de sultne, de hjelpeløse, de forvirrede og de tvilende» (side 185).

Medarbeiderne i brevavdelingen vår er ikke fullkomne, men de prøver å leve «rett med Gud». Så når noen skriver og ber oss om forbønn, da tar vi det på alvor. Vi tror at det kan og vil hjelpe. Kan du hjelpe til? Kjenner du noen som lider, sørger, er motløs, som kjemper med økonomiske eller følelsesmessige problemer eller har vanskeligheter med å kvitte seg med gal atferd?

Gjør det du kan for å hjelpe rent praktisk - og ikke minst be for dem!

John Halford

Bladets navn

Jeg har holdt [den britiske utgaven av] Den Enkle Sannhet i mange år. Da den ble trukket tilbake i 1995, ble jeg skuffet, så det var deilig å motta det gjenopplivede bladet nylig. Men jeg tror dere har gått glipp av en anledning til å skifte navn. Har dere tenkt over at Den Enkle Sannhet kanskje ikke er helt det beste? Kanskje ga det mening en gang, men i dag virker det heller pompøst og urealistisk. Er dere sikre på at navnet gjenspeiler det dere prøver å utrette gjennom bladet?

Har dere overveiet å skifte bladets navn til noe som passer bedre til dagens forhold? Kanskje dere kan finne på noe som passer bedre i verden i dag?

A.M., England

Vi hører gjerne fra lesere som eventuelt har en mening om bladets navn på norsk.

På vei til helvete?

Jeg leste artikkelen deres om Dunblane, og på samme måte som alt annen som er blitt sagt og skrevet om drapet, var også denne etter min mening utilstrekkelig.

Jesus sa selv: «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senktet i havets dyp... For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved!»

Jesus mente da bestemt at helvetes ild venter slike storsyndere som ikke omvender seg.

M.E.B., Skottland

Vi forstår godt den vrede du opplever, og ønsket om rettmessig hevn.
Samtidig må vi være nøye med ikke å lese Jesu ord ut av sammenhengen. Her omtaler han åndelige angrep mot dem som tror på ham.
Drap på småbarn er en forferdelig forbrytelse, og det er vanskelig for oss mennesker å tilgi andre. Men Jesu Kristi offer dekker over all synd, medregnet denne, når ugjerningsmannen en dag omvender seg.

For sent?

Jeg er 74 år. Da er det bestemt for sent for meg å begynne å arbeide på det evige liv. Vær snill og trykk et svar i Den Enkle Sannhet. Gir Bibelen de eldre noe håp for framtiden?

Forresten synes jeg bladet er helt ypperlig.

Navn holdt tilbake

Det er absolutt ikke for sent for deg. Men det evige liv avhenger ikke av noe vi yter - selv om mange er av den oppfatning. Det evige liv er Guds gave til alle som omvender seg fra sine synder og tar imot Jesus Kristus som Frelser. Alderen har ikke noe å gjøre med det. Skriv gjerne etter vårt gratishefte Hva er frelse? om du ikke allerede har lest det.

Ikke noe ministudium?

Jeg ble meget skuffet over at dere ikke tok med noe ministudium i juni-juli-nummeret av Den Enkle Sannhet. Dere må da ha en grunn til dette, og det aksepterer jeg nok. Forresten setter jeg pris på bladet.

R.W., England

Vi har planer om å ta med et ministudium fra tid til annen, men med bare 16 sider er det bare ikke plass til alt som vi gjerne vil ha med i bladet. Vi hører gjerne fra andre lesere som har utbytte av denne spalten. Vi ville også sette pris på å få vite hvilke emner som er av størst interesse for leserne.
Legg merke til at vi i dette nummeret tar med en ny spalte, Månedens preken. Dette gir et lite innblikk i menighetene våre.
Leserne er hjertelig velkomne til å bli med på gudstjenestene våre i Oslo, Stockholm og København. (Andre steder: skriv gjerne til redaksjonen for nærmere opplysninger.)

Dette er første preken i en ny serie: «Månedens preken». Den ble gitt av Carl Fredrik Aas, pastor for Skandinavia. Med denne serien håper vi å gi leserne et lite innblikk i menighetene våre.

KRISTENLIVET kan sammen-liknes med en vei hvor målet er evig liv. Men denne veien er ikke jevn og bred. Veien har både bakker og utforkjøringer, svinger og enkelte ganger fullstopp. Veien har også hull - Faktisk fallgruver som det er lett å falle opp i. Selv med de beste intensjoner og uten at vi er klar over det, graver vi oss dypere og dypere ned i fallgruven. Hvor mange fallgruver har du oppdaget på din vandring i ditt kristne liv? Her er noen eksempler, men det er mange flere. Bibelstedene kan hjelpe deg å se fallgruven og komme deg ut av den.

Den akademiske fallgruven

Denne fallgruven er når en bare studerer Guds Ord fra et rent akademisk utgangspunkt uten at kunnskapen man har ervervet seg, gir noen utslag i vedkommendes liv. Man har kanskje lært seg både gresk og hebraisk for å forsøke å forstå den dypere mening i teksten, men dessverre er kunnskapen død når den ikke bærer frukt i vedkommendes liv.

Den selvførdommende fallgruven

Vedkommende føler at han eller hun har mistet Guds kjærlighet og tilgivelse: Hvordan kan Gud elske meg når jeg synder så ofte? Gud kan umulig tilgi meg for alt det jeg har gjort og har så store vanskeligheter å slutte med.

Jeg er ikke god nok for Gud. (Tilga Gud Paulus? Apostlenes gjerninger 8:1-3.)

Den fordømmende fallgruven

Vedkommende sier aldri noe positivt om noen, men har alltid en kritisk kommentar. Vedkommende dømmer alltid andre. Vedkommende vet best. Gud har kalt vedkommende og han/hun forstår Gud, mens andre ikke gjør det. Når du prater med slike mennesker, hører de ikke etter hva du sier, men forbereder hva de selv skal si (Matteus 7:1).

Den «bare tro»- eller «tro uten gjerninger»-fallgruven

Du er frelst ved nåde, så du trenger ikke gjøre noe annet enn å tro. Bibelstudium, bønn og fellesskap er unødvendig. All annen kunnskap om Gud og hans plan er unødvendig. Din tro trenger ikke å ha noen konsekvens i ditt liv og hvordan du behandler andre mennesker.

(Det blir en død tro: Jakob 2:12-16, Matteus 7:21.)

Fallgruven frelst på grunn av gjerninger

Du er frelst på grunn av dine gode gjerninger, fordi du har holdt loven, hjulpet din neste, og så videre. Du er frelst på grunn av noe du har gjort. (Frelse er en gave som Gud gir oss helt ufortjent, men denne gaven skal bære frukt i våre liv. Efeserne 2:8-10.)

Fallgruven loven

Vi lyder Gud og tror at Gud elsker oss mer jo mer vi holder loven. Vi må holde loven uten feil for å bli frelst - vi er frelst fordi vi holder loven. Romerne 10:1-4.

Lovløshetens fallgruve

Guds lov er fjernet. Det fins ikke noen Guds lov, ingen standard for hva som er rett og galt. Vi har total frihet i Kristus og kan leve vårt liv akkurat som vi ønsker. Kristus fjernet vår fiende: loven. Romerne 7:7, 12.

Fallgruven unnskyld at jeg eksisterer

Jeg er ingenting. Verdiløs. Alle andre er klokere, visere, mer forstandige og flinkere enn meg. Men jeg er ydmyk. Jeg lar andre tråkke på meg, og jeg ser aldri mennesker i øyne når jeg taler til dem. (Dette er en total misforståelse av hva ydmykhet egentlig er. Jesaja 43:4.)

Tradisjonens fallgruve

Vi gjør det vi alltid har gjort uten egentlig å tenke over innholdet i det vi gjør. Meningen med det vi gjør, har gått tapt på veien. Vi gjør tingene på grunn av tradisjon, ikke av den samme grunnen som vi hadde i utgangspunktet.

Den triste og alvorlige fallgruven

Kristenlivet er en alvorlig sak. Det kan ikke være noen glede i kristendom, for alt som er morsomt er synd (1 Tessaloniker 5:16 - vær alltid glade!).

Sannhetens fallgruve

Guds kirke må være i stand til å forstå alle Guds sannheter. Den tar aldri feil hvis den er Guds kirke (1 Korinter 13:9-12).

Bitterhetens fallgruve

Når vi føler oss såret, eller at vårt håp har uteblitt så lenge at vi er blitt motløse og frustrerte - da er det lett å bli bitter og skylde på noen eller noe som en forklaring på vår situasjon (Hebreerne 12:15).

Pliktens fallgruve

Motivet for våre handlinger er pliktfølelsen, ikke ekte omsorg. Vi gjør det vi gjør fordi vi føler at vi må det. Vi hjelper vår neste, ikke fordi vi ønsker å gjøre det av kjærlighet, men på grunn av plikt.

Kjenner du deg igjen i noen av disse? Jeg kjenner dessverre til flere av dem og er etter hvert blitt mer oppmerksom på disse og andre fallgruver i kristenlivet.

Det er mange flere fallgruver man kan falle ned i. De ovenstående var bare noen eksempler. Egentlig kan alt og alle være en fallgruve i vårt kristenliv når noe er blitt viktigere for oss enn Gud.

Hvordan klarer man å unngå fallgruvene? Ved å fokusere på Kristus i vårt daglige liv (Hebreerne 12:1-3), og å være sikre på at motivet for alle våre tanker og handlinger er gjort til hans ære (Kolosserne 3:17, 1 Korinter 6:19-20).

Opphavsrett © Guds Verdensvide Kirke, 1996