Innhold |
|
Det du kan gi, kan faktisk ha betydning for mennesker i nød.
Av Joseph W. Tkach
Sultende barn, ofre for orkaner, ensomme mennesker. Verden er full av mennesker i nød.
Noe av nøden ser så stor ut at det virker håpløst til og med å forsøke å gjøre noe. Men det du gjør, kan ha betydning.
Hundrevis av mennesker har vært med på å redde ofre etter oversvømmelser, jordskjelv og orkaner. Andre har reddet barn fra å drukne og hjulpet mennesker ut av brennende hus og ødelagte biler.
Det gir en enorm tilfredsstillelse når man redder liv og hjelper mennesker til å komme seg etter en katastrofe. Men du behøver ikke å bli utsatt for en katastrofe for å oppleve den tilfredsstillelsen. Det er mange andre viktige behov man kan fylle.
Millioner av eldre mennesker plages av ensomhet. Dødssyke barn er hjemsøkt av motløshet. Funksjonshemmede er frustrert over problemer.
Mange tusener er involvert i å gi. En av fire amerikanske ungdommer er for eksempel frivillig med på å hjelpe veldedige organisasjoner og organisasjoner for lokale tjenester.
Og i Storbritannia hjelper rundt 5 millioner mennesker hvert år, mens det er omtrent 3 millioner i Canada.
Omsorgsfulle mennesker hjelper til i sykehus. De besøker sykehjem, og serverer i suppekjøkken for sultende og hjemløse. De hjelper eldre naboer med hagestell eller innkjøp, leser bøker for blinde venner og gjør mye annet.
Noen går til og med uten lunsj en dag. Pengene de sparer, gir de som gave for at den ene av sju mennesker i verden som sulter, skal få mat.
Andre støttegrupper, som Children¹s Wish Foundation («Barnas ønskestiftelse»), prøver å bringe litt glede til dødssyke barn.
Denne organisasjonen hjalp den 11 år gamle Chris med å få oppfylt ønsket sitt om å opptre på sirkus. Chris begynte på en klovneskole hvor han tok eksamen som Freccles the Clown («Fregneklovnen») og opptrådte i hjembyen sin.
Jonathan, 6, fikk lov til å møte komikeren Bill Cosby. Lee, 15, ønsket å svømme med delfinene. Bare 36 timer etter at hun hadde fått drømmen sin oppfylt, bukket hun under for den kreften som hadde hjemsøkt henne.
Det kan være meget givende å oppfylle folks behov og til og med deres ønsker.
Det følger også velsignelser med å gi, for eksempel en følelse av virkelig å ha gjort noe, at det er noen som trenger en og setter pris på en.
Faith Nielander var en frivillig ved Ambassadør-stiftelsen som arbeider med fysisk og mentalt funksjonshemmede barn i Jordan. Hun beskriver det på denne måten:
«Jeg følte meg litt trett og lei av alt da en av yndlingselevene mine kom rullende forbi, med et stort smil, strålende øyne og full av livsmot. Plutselig tenkte jeg med meg selv at en dårlig innstilling er et langt større handikap enn en dårlig kropp.»
Måneders anstrengelser kan bli lønnet i et øyeblikk. Laura Hirschler, også en frivillig ved Ambassadør-stiftelsen, forteller om et slikt tilfelle.
«I dag ble det alt sammen umaken verd da Tareq dyttet rullestolen sin selv for første gang i sitt liv mens han ropte: Jeg kan kjøre selv!» Den største lønnen i livet kommer ikke fra å samle seg eiendom eller rikdom, men fra å gi til andre. Som Jesus Kristus sa: «Det er saligere å gi enn å ta imot» (Apostlenes gjerninger 20:35).
Det å gi er et uttrykk for Guds grunnleggende innstilling, nemlig kjærlighet til andre.
Denne innstillingen, omsorgen og medfølelsen kommer klart til uttrykk i det Kristus forkynte om hvordan vi vil bli dømt: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.
For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg» (Matteus 25:34-36).
Men disse menneskene var ikke klar over at når de ga til andre, ga de også til Kristus. De ga ikke bare for å få lønn. De hadde virkelig omsorg.
Det er derfor Kristus sa videre: «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (vers 40).
Når vi ser mennesker med behov som vi kan dekke, forsøker vi da å dekke dem? Dette gjelder ikke bare i krisesituasjoner eller på bestemte tider av året. På engelsk har de et gammelt ordtak som sier at barmhjertigheten begynner hjemme.
Vi må derfor begynne hjemme med dem som står oss nær. Tross alt kjenner du din families behov bedre enn noen annen. Dette gjelder alle medlemmene av familien.
Trenger barna dine hjelp og oppmuntring fra deg? Trenger din far til oppmuntring? Ville din mor sette pris på litt hjelp og verdsettelse? Ville din bestemor sette pris på et brev eller en særlig liten gave?
I den grad du har tid, bør du se etter muligheter til å tjene lokalsamfunnet også. Din gave eller ditt vennskap og omsorg kan bli et viktig bidrag til å gjøre lokalsamfunnet til et vennligere og mer omsorgsfullt sted. Det er viktig med en givende innstilling til dem omkring oss året rundt.
Hvis du gjør dette, vil du få sanne at det gir mer glede å gi enn å få.
Denne artikkelen er skrevet av Joseph W. Tkach, ledende pastor for Guds Verdensvide Kirke fra 1986 til 1995. Tkach døde 23 september etter en kamp med kreft.De av oss som kjente ham, synes denne artikkelen er en passende nekrolog. Den er et eksempel på hans omsorg for de underprivilegerte og de svakt stilte i vår verden.
I løpet av sine år som leder formanet han hele tiden medlemmene i Guds Verdensvide Kirke om å rekke ut hånden og gjøre det de kunne for å bringe lyset fra evangeliet ut i de mørke hjørnene av vår verden. Et av hans yndlingsutsagn var: «En kristen bør være en vandrende og talende reklamesending for Guds rike.»
Vi verdsetter hans omsorg og lederskap, og vi akter å sørge for at hans entusiasme for alt som har med evangeliet å gjøre, stadig kommer til uttrykk i dette tidsskriftet.
Det er over 14 millioner fattige barn i India. Antallet økes av dem som har foreldre som er for fattige til å underholde familien. Barna er dømt til å leve i fattigdom, uten utdannelse. De må tidlig ut i arbeid til og med tigging eller prostitusjon. Organisasjonen Save-a-Child, som er fullstendig basert på frivillig hjelp, velger ut barn til stipendier og kan forvandle deres liv ved at de gir dem et sikkert miljø og et nytt håp på framtiden. Dette klasseværelset som er bare ett av demange prosjektene som er orgnisert og finansiert av Save a Child.
EN KRISTEN
|
VISSTE du at det fantes kristne før Kristus? Før jeg blir anklaget for kjetteri, gudsbespottelse eller noe slikt, vil jeg gjerne forklare dette. Kristendommen er selvsagt et produkt av Jesu Kristi liv og død, hans offer, hans oppstandelse og vårt håp.
Men kristendommen har også å gjøre med tro på Gud, prinsipper, livsstil, visdom og kjærlighet. Livsmot i motgang. Håp om en bedre framtid.
Denne korte artikkelen er om en mann som levde for over 2500 år siden, 600 år før Kristus. Han var en Guds tjener som brukte det begrepet i sine skrifter som Kristus oftest brukte om seg selv, nemlig «Menneskesønnen».
Denne mannen var Daniel, en kristen som levde før sin tid.
Det er ikke noe nytt med invasjoner for menneskeheten. Etter hvert som det jødiske folk ble utsatt for stadige angrep fra det babylonske verdensriket, ble fanger ført tilbake til Babylon for forskjellige formål. Noen av de første som ble tatt, var noen oppvakte unge jødiske menn med en meget god utdannelse.
En av dem var Daniel. Sammen med forskjellige likemenn ble han ført fra Palestina til den strålende hovedstaden Babylon, hvor hans skarpe intelligens ble gjenkjent så han ble integrert i det kongelige palass som en slags læregutt.
Tidlig viste han at han ønsket å handle annerledes. Han ville holde litt avstand mellom seg selv og den hedenske kulturen og velstanden ved det kongelige hoff. Han bestemte seg for at han ikke ønsket å følge det babylonske samfunnet fullt og ut, eller å gi slipp på sin jødiske identitet.
Derfor velsignet Gud ham og hans tre venner Sadrak, Mesak og Abed-Nego med stor visdom. De lokale vismennene eller spåmennene baserte tankene sine på astrologi og mystisisme. Disse fire unge hebreerne satte sin lit til Gud.
En kristen må gjøre det samme. Vi er selvsagt borgere av himmelen. Vi kan føle oss så fristet til å følge normene i samfunnet rundt oss. Det omgir oss jo tross alt overalt. Men vi er kalt til å leve etter bedre normer, å følge et bedre eksempel. Det er ikke lett, men det gir livet både hensikt og mening.
Daniel la også for dagen en ydmykhet og saktmodighet i hvordan han oppførte seg og svarte. Han ga alltid Gud æren for å være den som åpenbarer informasjon. Han tok aldri noe av æren selv. Han husket hvor hans styrke og evne faktisk kom fra.
Daniel forsto at rettferdigheten bare kommer fra Gud. Vi mennesker har en tendens til å komme i problemer, og bare ved å søke Gud og være ydmyk for ham har vi i det lange løp noe håp. Og den gangen var denne ydmyke mannen den største embetsmann under kongen.
Hva skjedde så med Daniel? Utrolig nok ble han til slutt så godt som statsminister i landet, og de tre jødiske vennene hans ble utnevnt til stattholdere. Han fikk en slik guddommelig åpenbart innsikt i kongens drømmer, drømmer som ingen lokal drømmetyder kunne forstå.
Senere tok det medo-persiske verdensriket kontrollen over Babylon, men Daniel beholdt sin høye stilling. Kongen, mederen Darius, utnevnte ham til den fremste av tre presidenter over hele riket.
Men Daniels makt og nære forhold til Darius vekket stor irritasjon og misnøye hos de andre presidentene og fyrstene. De ønsket så sterkt å bli kvitt ham at de sørget for at han kom på tvers av den medo-persiske loven. Den forbrytelsen han gjorde seg skyld i, var ganske enkelt at han ba til Gud istedenfor til kongen. Så langt hadde Daniel tydeligvis klart å praktisere sin religion uten å bli direkte forfulgt. Han hadde overlevd store prøvelser og likevel bevart troen. Vennene Sadrak, Mesak og Abed-Nego hadde blitt tvunget til å utstå ildovnen. Daniel selv var imidlertid ikke direkte involvert i den hendelsen.
Denne gangen var det annerledes. Han måtte stå fram for sin tro, uansett konsekvensene. Loven var brudt, og kongen var tvunget til å straffe Daniel. Han kunne ikke kalle dekretet tilbake, da det ikke var tillatt under medo-persisk lov.
Men rolig og trofast utholdt Daniel denne prøven. På mirakuløst vis overlevde han løvehulen ved at Gud grep inn. Isteden omkom anklagerne.
Det er Daniels tro som skinner gjennom så mange ganger i boken som er oppkalt etter ham: På den måten han handlet både som ung og som gammel; på den måten han ga Gud æren; på den måten han fryktløst fortalte Nebukadnesar om den dommen som ville falle på grunn av dennes hovmod; på den måten han advarte kong Belsasar om at denne hadde krenket Gud.
I alt dette beholdt og viste han sin tro ved bønn. Det var en grunnleggende del av hans liv, ikke bare i hans omgang med den store herskeren av Babylon, men også i den grad det påvirket den åndelige velferden til folket hans, jødene. Han bekjente sin egen synd sammen med syndene til folket hans. Han glemte aldri hvem han var.
Hva kan så vi lære av denne mannens liv?
Vi lærer at det fantes gudfryktighet selv før kristendommen offisielt oppsto.
Daniel førte et eksemplarisk liv i hvordan han opptrådte, bevarte troen og æret sin Skaper. Selv den hedenske herskeren han tjente, forsto at han hadde en særlig ånd boende i seg. Daniel hadde utvilsomt sine feil og svakheter. Han forsto likevel at Gud var kilden til hans makt. Og selv om han tjente sin politiske herre med visdom og respekt, betraktet han alltid til syvende og sist Gud som sin Herre og Mester.
På samme måte innebærer ikke kristendommen for oss at vi skal isolere oss fra livet. Den innebærer at vi hanskes med virkeligheten uten å gi avkall på våre prinsipper og vår tro. Den har med tro å gjøre, noen ganger under vanskelige prøvelser.
Livet bringer ofte mange prøvelser. Det er ikke lett å tjene Gud, men vi kan se til Daniels rolige og ydmyke eksempel, en mann som ble tatt til fange av sine fiender.
Likevel ga Gud ham evnen til å hanskes med livet i et land som var okkupert, under et fremmed styre.
Det var kanskje på grunn av alt dette at Gud kunne bruke denne bemerkelsesverdige mannen til å åpenbare profetier om at Messias, Jesus Kristus, skulle komme, og om at Guds rike til slutt skulle opprettes.
Selv om Daniel er død, har vi fremdeles hans historie. Hans eksempel på tro er fremdeles tilgjengelig for oss, og hans visjon av Kristi bedre verden som skal komme, ligger fremdeles foran oss.
«Jeg vil ha den med den lille mannen»Av John Halford |
En fengslende rapport i The Daily Mail i Storbritannia viser at buene til McDonald har større mening for folk flest enn det korset har, kristendommens tradisjonelle symbol.
Her er en historie som burde gi enhver kristen et støkk. Den ble overhørt i en gullsmedforretning et sted i England.
En ung dame som ønsket å kjøpe et halsbånd, sa til gullsmeden:
- Jeg vil gjerne ha en av de halsbåndene med kors på som folk har på seg.
- Skal bli, svarte gullsmeden. - Vil du ha en enkel, eller skal det være en med en liten mann på?
Det bør gi oss et støkk, ikke på grunn av noen gudsbespottelse, for trolig var det ikke ment slikt. Men uvitenheten, mangelen på kunnskap og forståelse viser hvilken fortvilet tilstand den kristne tro er i i mye av Europa i dag. Det er ikke bare patetisk. Det er apatisk.
Av alle de holdninger som kristendommen må kjempe mot i sin oppgave med å forkynne evangeliet, er apatien den farligste.
Det er tider da folk hungrer etter åndelig forståelse. Hvis kirken har en dyktig ledelse, kan den bruke disse anledningene og oppleve en stor fornyelse.
Kristendommen blomstrer også i tider med forfølgelse. Den er på sitt beste når de troende er villige til å stå fram og til og med lide for sin tro om nødvendig.
Fest og hunger kan bringe evangeliet framgang. Men ikke apati. Når folk verken vet eller forstår, og overhodet ikke bryr seg om at de ikke vet, er det sannelig det vanskeligste av alle miljøer som de kristne er kalt til å spre ordet i. Men det er nettopp dette vi møter i Nord-Europa i dag.
Det er ikke bare det at folk har valgt ikke å være kristne. Mange millioner synes ikke å forstå de mest grunnleggende elementene i troen og trekker på skuldrene av evangeliet og alt som har med det å gjøre. De har ikke forkastet kristendommen. De kjenner den ganske enkelt ikke.
Hva så? Betyr det egentlig noe? Hvorfor kan ikke de som tror på Kristus, passe sine egne saker? Hvorfor ikke la folk leve som de vil og gi uttrykk for sin tro, eller mangel på slik, som det passer dem?
Det ville ikke bety noe om Jesus Kristus var et valg. Eller om den livsformen han forkynte, var som en vitaminpille eller en styrkedrikk som får folk til å føle seg ved god helse, og friske mennesker til å føle seg enda bedre.
Da kunne vi slappe av og tilby et evangelium som tilføyde krydder, livslyst og mening til et ellers godt liv.
Men slik er situasjonen ikke. Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle forkynne evangeliet til verden, ikke for å få den til å føle seg bedre, men fordi det inneholder det evige livs ord.
Evig liv betyr å leve for alltid. Jesus trodde faktisk at dette kunne skje. En av de mest konsise oppsummeringer av hvorfor han kom til jorden, fins i det tredje kapitlet i Johannes' evangelium: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16).
Dette er et av de versene i Bibelen som er best kjent og høyest elsket. Det kalles ofte «den lille bibel». Kanskje du har sett det trykt på religiøse plakater eller inngravert på krigsminnesmerker eller gravstøtter, som om dets blotte nærvær utgjør en erklæring.
Men hva slags erklæring? Hva sier egentlig «den lille bibel»? Den sier at Jesus Kristus døde for vår skyld slik at vi kan leve evig.
Selv uttrykket «Jesus døde for vår skyld» (som selvsagt er årsaken til at noen krusifikser og smykker bærer «en liten mann») har blitt en klisjé.
Det burde ikke være slik. Det sammenfatter det viktigste og mest grunnleggende spørsmål noen av oss kan stå overfor, nemlig: Hvorfor er vi her? Og hva er vi til for, om noe?
Dessverre mister klisjeer, selv rike og vakre som Johannes 3:16, sin kraft. La oss derfor se på dette spørsmålet om evig liv fra en annen synsvinkel og fra et langt mindre kjent bibelvers, nemlig Åpenbaringen 1:18. Du ser vanligvis ikke dette skriftstedet på gravstener. Det hører likevel til på dem. Og alle andre steder hvor spørsmål om liv og død blir overveiet.
Dette skriftstedet ble skrevet nesten 60 år etter at Jesus ble korsfestet, og her sier han: «Jeg er...den levende. Jeg var død.»
Stopp der! Den levende som var død! Implikasjonene av dette er enorme.
En som nå lever, men som en gang var død. Dette er en utrolig påstand, en omstøting av naturlovene. Hvis dette er sant, forvandler det vårt syn på menneskelivet. For ikke noe, selv ikke en bille eller en blomst, enn si et menneske som har dødd, har noen gang blitt levende igjen, så framt ikke Gud har grepet inn på overnaturlig vis.
Hvis det er sant, viser det virkelig at det fins en overnaturlig verden, en Gud og et liv hinsides graven.
Men Jesus Kristus påstår ikke bare at han lever. Han fortsetter: «Og se, jeg er levende i all evighet.»
Her er en påstand som man bør se nærmere på. Hvis man kom over bevis som så mye som antydet dette, ville det blitt århundrets vitenskapelige gjennombrudd. Et gjennombrudd større enn at man forstår hvordan universet begynte og opprinnelsen til livet selv.
Et liv som var dødt, lever nå på ny og varer evig. Ja, det ville sannelig forvandle vår forståelse av hva livet er.
Særlig hvis resten av oss også kunne få dette samme løftet om liv uten slutt.
Kristus sier at det kan vi. Han slutter sitt merkelsesverdige utsagn med:
«Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Med andre ord, han har nøkkelen som lar andre komme ut av dødssirkelen og inn i et liv som varer i all evighet.
Livsbevarende gjennombrudd er store nyheter. Tenk på hvordan overskriftene i avisene ville sett ut om man fant en kur for aids eller kreft slik at mange tragiske tusener av mennesker som nå er dømt til å dø, kunne få en sjanse til å leve. Men det er på en måte det kristne budskap.
Ikke bare for ofrene for aids eller kreft, men for hvert menneske som lider av menneskehetens endelige sykdom, nemlig døden.
Så stor er makten til «korset med den lille mannen».
Og det er derfor det bekymrer oss at folk ikke gjenkjenner dette symbolet for Jesu offer.
Det er av denne grunn vi utgir Den Enkle Sannhet og sender bladet ut til alle som ønsker det.
Målet for dette bladet er å introdusere for deg «den lille mannen på korset». Bare at vi ønsker å vise deg at han ikke er «en liten mann» i det hele tatt.
Han var det mektigste menneske som noen gang har vandret på denne jord. Gud i kjødet, som på tross av at han kontrollerte all makt i himmel og på jord, lot seg arrestere på grunnlag av oppdiktede anklager, ble falskt anklaget og henrettet med en av de mest smertefulle og ydmykende torturmetoder som noen gang er funnet på.
Han lot dette skje fordi han brydde seg om menneskene, som han betraktet som sine søsken. Han betraktet Gud som en Far, og delte med ham en vidunderlig kjærlighet til hver enkelt av oss.
Jesus Kristus visste at vi hadde muligheten til å leve evig, og han var bekymret for at vi ikke ville gjøre det.
Derfor døde han for oss. Og fordi han gjorde det, har vi en frelser, til tross for vårt kjølige forhold til Gud, vår uvitenhet og apati og våre synder, til tross for alt vi har gjort og alt vi er.
Ja, selv de som uforskyldt ikke vet noe om ham. Og selv de som ikke er interessert og som skulle ønske Jesus Kristus og hans etterfølgere passet sine egne saker.
Jesus Kristus «passer sine egne saker», for menneskeslektens frelse er hans sak. Det er dette kristendommen er til for. Det er dette evangeliet gjelder. Han påla alle som følger ham, å forkynne evangeliet.
Som Kristi apostel Peter en gang sa: «Du har det evige livs ord» (Johannes 6:68). Alle trenger å få høre de ordene.
Det er derfor vi ønsker å hjelpe deg å forstå ham og til slutt kanskje også ta imot ham, tro ham og sette din lit til ham.
Vi vil forsøke å presentere evangeliet på en relevant og interessant måte. Men vi vil ikke søke tilflukt i kunstgrep.
Vi forstår hvor desperate de er som gjør det. Vi vet hvorfor de forsøker å få folk til å lytte og legge merke til deres avsindige vinking. De ønsker å være sikker på at du vet de er der. De ønsker å overbevise deg. De ønsker å overtale deg.
For det er viktig.
Et kunstgrep kan tiltrekke et øyeblikks oppmerksomhet. Men evangeliet må gjøre mer enn bare å bortlede oppmerksomheten et øyeblikk. Det innebærer et løfte, et løfte som man bare bør gi etter mye forståelse.
Evangeliet må derfor presenteres med en dyp forståelse, medfølelse og respekt for dem som av en eller annen grunn ikke har klart å forstå tidligere.
Ikke fordi det får oss til å føle oss gode eller framgangsrike eller rettferdige.
Ikke fordi det gir oss en slags varm indre åndelig glød å tenke på at vi gjør Herrens gjerning. Eller fordi vi tror vi er bedre enn deg. For det er vi ikke!
Men det er ganske enkelt uakseptabelt for oss å leve i et miljø hvor folk ikke engang vet hvem Jesus Kristus er og hva han gjorde uten å gjøre noe med det. For det fins ikke noe alternativ til Jesus Kristus, ikke noe navn under himmelen som mennesker kan bli frelst ved (Apostlenes gjerninger 4:12).
Vi håper ikke det virker påtrengende eller arrogant, men vi vet ikke hva vi ellers skal si. Det er bare evangeliet som har det evige livs ord.
Apostelen Paulus oppsummerte det i sitt brev til romerne: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Romerne 10:13-14). Derfor forkynner vi det for deg. Men forhåpentligvis uten å træ det over hodet på deg.
For vi vet at til syvende og sist dreier kristendommen seg om et svært personlig forhold til den mannen som en gang hang på korset. Vi tror at hver person må nærme seg Jesus Kristus på sin egen personlige måte, for han er en veldig personlig Frelser. Han tilbyr deg individuelt vennskap og oppmerksomhet, ikke en standard frelsespakke. Om vi trenger oss for langt inn i det forholdet, invaderer vi den enkeltes privatliv. Vi vil derfor sende deg Den Enkle Sannhet så lenge du ønsker bladet og Gud gjør det mulig.
Vi håper du vil være interessert. Om du er uenig, forstår vi det. Vi blir skuffet, selvsagt, men det er ene og alene din sak.
Ønsker du å komme med forslag, stille spørsmål eller diskutere? Vi setter alltid pris på brev fra leserne.
De skriftstedene som den kristne tro er basert på, har som hensikt å utfordre og endre liv. Mannen på korset er den viktigste personen du noen gang kan bli kjent med. Det er derfor vi ønsker at du skal møte ham.
La oss la det være med det for øyeblikket, med håpet om at det du leser i dette bladet, vil interessere deg, inspirere deg og hjelpe deg, uansett hvor du er på veien til frelse. Eller selv om og særlig om du nøler på terskelen.
Den eneste reaksjonen vi virkelig frykter, er et uinteressert skuldertrekk.
Hvorfor de ydmyke vil arve jordenAv Christina R. Kuo |
JEG så en tegning forleden dag. En general i hæren lå på briksen hos en psykiater mens han vred og kastet på seg. Ved siden av ham satt psykiatdieren. Med rynkede øyenbryn spurte denne: «Hva er galt, general?» Offiseren stønnet: «Å doktor, jeg har stadig disse marerittene om at de ydmyke vil arve jorden!»
Noen uker senere var jeg på besøk ved et flystevne i USA. Bakken ristet da Blue Angels og andre supersoniske jetfly fór forbi oss. Mens jeg forsøkte å komme gjennom mengden, kom jeg borti en middelaldrende kvinne med et digert merke festet på blusen. Med store bokstaver sto det: «De ydmyke vil kanskje arve jorden, men resten av oss vil forsøke å nå stjernene!»
På bakgrunn av det som sto i tegneserien og på merket tenkte jeg ved meg selv: «Folk flest har ikke riktig forstått hva det vil si å være ydmyk.» På en eller annen måte har «ydmyk» blitt ensbetydende med en person som fullstendig mangler mot, selvtillit, dristighet og besluttsomhet. En karakterløs person. En som ville falle om du dyttet til ham med en finger. Men er det en slik person Jesus mente da han sa: «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden» (Matteus 5:5)?
Hvis du ser nærmere på ordet saktmodig (ydmyk), vil du oppdage at vi ikke har noe ord som fullt ut beskriver den egenskapen som Jesus omtaler i Matteus 5:5. I 1978/85-bibelen bruker de «tålsom», men heller ikke denne beskrivelsen er fullt ut dekkende. Heldigvis kommer det greske ordet prautes nærmest.
Prautes beskriver en person som er sterk, men mild; en person som har lært hvordan man oppfører seg på rett måte, til rett tid og på rett sted; en person som vet hvordan man holder kreftene sine, styrken sin og sine riktige følelser under fullkommen kontroll.
Prautes beskriver for eksempel den faste, og likevel ærbødige måten en hestepasser trener og disiplinerer en trassig hest på. Han knekker ikke dyrets ånd, men med dyktighet og fatning kanaliserer han hestens energi inn i mer produktive baner.
Prautes beskriver hvordan en god bonde varsomt og tålmodig arbeider med naturkreftene for å produsere best mulig høst.
Prautes beskriver hvordan en veldressert fårehund varsomt tar seg av sauene. I noen land blir den trent til å fare pent med sauene, men fryktløst mot ulvene.
Prautes er styrke under kontroll. Det er egenskapen hos den som har styrke og mildhet kombinert på en fullkommen måte. En som har makt til å ødelegge, men ikke gjør det.
I Bibelen blir prautes ofte brukt i forbindelse med guddommelig kjærlighet. Sammen beskriver de to ordene en som søker det beste for en annen, uansett hva vedkommende har gjort.
Av natur har ikke menneskene en slik egenskap, for altfor ofte bryter våre gale følelser gjennom, eller vi sitter på huk når vi burde ha båret sannheten oppe. Det er derfor ydmykhet er fra Gud, en frukt av hans Ånd.
«Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.»
Savnes:En fredsplan der holder |
Hvordan løser man konflikter mellem lande, så alle får en fair behandling og uden at nogen nægtes deres retmæssige krav? Hvordan skaber man en fred, som kan danne grundlag for et venskab mellem tidligere modstandere? Hvordan kan man beskytte de svage og tæmme de stærke? Hvordan overtaler man forfulgte mindretal til at tilgive de forbrydelser, der er begået mod deres forfædre, og i stdet samarbejde med deres tidligere fjender?Det er faktisk ikke umuligt.
»Fred efterlader jeg jer, min fred giver jeg jer; jeg giver jer ikke, som verden giver.« |
DET ville have været rart halvtreds år efter afslutningen på Anden Verdenskrig at kunne fejre 50 års fred i Europa.
Men så faldt Jugoslavien fra hinanden og mindede os om, at krig, koncentrationslejre og etniske udrensninger stadig kan forekomme i Europa. Og at lande, som vi betragtede som solide nationale enheder, rent faktisk består af en broget blanding mennesker, der tit ikke bryder sig om hinanden.
Det er anslået, at der i dag findes mere end 10.000 forskellige etniske grupper i verden, hver med deres egen kulturelle identitet, deres egne forhåbninger, minder, fordomme - og vrede. Det er årsagen til, at folkeslag og områder, som vi aldrig før har hørt om, pludselig bliver verdenskendte - som f.eks. Bosnien og tutsierne.
Kun få lande er hjemsted for én etnisk gruppe. Det er tilfældet i Island og Botswana og velsagtens også i Japan. I nogle få lande lever to eller flere folkeslag side om side i fred og fordragelighed. Schweizerne har vist, at det kan lade sig gøre. Tjekker og slovakker har vist, hvad der er endnu mere ualmindeligt, at to kunstigt sammensatte folkeslag kan skilles uden bitterhed og strid.
Etniske forskelle betyder normalt ufred, og overalt i verden fører separatistgrupper, patriotiske kamporganisationer, frihedsbevægelser og befrielseshære uforsonlige og ofte voldelige kampagner for at vinde land, retfærdighed eller bare retten til at være sig selv.
Disse kampagner kan kaldes en storm i et glas vand, men de er brutale og dødelige for deltagerne og for dem, der står i vejen. Der gøres åbenlyst nar af fredsbevarende (eller snarere krigsbegrænsende) styrker. Den humanitære bistand sidder og venter i udkantsområderne, til der opstår en pause i kampene. Vi kan kun ryste på hovedet over de frygtelige myrderier - en grim påmindelse om, at selvom der måske er fred i vores hjemland, er der meget langt igen til fred i verden.
Vi er nået så vidt, at vi som definition på fred accepterer enhver situation, hvor supermagterne ikke er i krig med hinanden.
Men en skrøbelig våbenhvile, hvor de kæmpende uforsonligt stirrer hinanden i øjnene på tværs af midlertidige våbenstilstandslinier, er ikke det samme som fred.
Alliancer, der gør tidligere allierede til potentielle fjender, bringer heller ikke fred. Det samme gælder skrøbelige traktater, hvor fortiden kun begraves meget overfladisk. En verden af nagende etnisk uro vil aldrig være en verden i fred.
»Fred er mere end fraværet af krig,« sagde professor Edward Teller, som var med til at udvikle brintbomben. Det er ikke en naturlig ligevægtstilstand, der automatisk kommer farende og fylder tomrummet, når kampene hører op. Fred er ligesom krig en kunstart. Der er strategier, teknikker, manøvrer og taktik, som først skal læres og derefter føres ud i livet.
Fredsmissionærer er nødt til at vide, hvordan man bruger fredens arsenal - deltagelse, tilgivelse, tolerance og en ægte interesse for andres velvære. De er nødt til at vide, hvordan man elsker sine fjender og gør godt mod dem, der søger at skade dem. Der var denne fredens vej, som Jesus Kristus, fredens konge, kom for at lære os.
De fleste af os kan være enige om, at disse er gode principper for personlig adfærd - specielt hos andre! Men vi kan ikke forvente, at det kun skal berøre andre.
Det virker godtroende og naivt. Men internationale skænderier er blot små skænderier, der har vokset sig større. Hvorfor kan teknikker, der kan bruges til at løse konflikter mellem mennesker, ikke også anvendes mellem lande?
For nogle år siden frasagde en lille stat i Det Sydlige Stillehav sig rent faktisk et landekrav over for en nabostat ud fra det bibelske princip, at det er forkert at begære andres ejendom. Men i »virkelighedens verden« vover end ikke kristne nationer at kæmpe for freden efter Kristi lære.
Så fredsarbejde - rigtig fredsarbejde - må i dagens verden forventes at forblive meget ualmindeligt og individuelt. En gammel vise lyder »... og lad det begynde med mig«.
Kan det begynde med dig? Ved du, hvordan man lever i fred, skaber fred og bevarer fred? - rigtig fred - »ikke som verden giver den« (Johannes 14,27).
Læs mini-studiet på de næste to sider. Se efter i din egen Bibel, hvordan du kan blive en fredsmissionær i en krigsramt verden.
Det lader ikke altid til at være tilfældet. Yitzhak Rabin er endnu én i en lang række af statsoverhoveder, der har måttet lade livet for sit arbejde for at smede sværd til plovjern. Igennem menneskenes historie har fredsmissionærer sjældent været velsignet. Hvad mente Kristus egentlig? Der har været mange forsøg på at forklare indholdet i bjergprædikenen, der sammerfatter Kristi lære. Nogle mener, at de beskriver en adfærd, der ikke er menneskelig mulig, og Jesus Kristus viste os vores fuldstændige håbløshed og afhængighed af Guds nåde. Andre føler, at han anviste en levevis, der godt kan føres ud i praksis, hvis vi gør en helhjertet indsats. Den bedste måde at forstå bjergprædikenen på er nok ved at bemærke sig, at nøgleordet er »velsignet«. Indledningen er hentet fra åbningspassagen fra i Salmernes Bog 1,1 og 2: »Salig er den mand, som ikke står på synderes vej eller sidder i spotteres lag, men har lyst til Herrens lov, og som grunder på hans lov både dag og nat.« Synderens levevis sammenlignes med den gudfrygtiges, idet den gudfrygtige lever i henhold til Guds ord. Budskabet er klart: Hvis du vælger den rette vej, vil dit liv blive velsignet, dvs. i betydningen lykke, fordi du opbygger et nært forhold til Gud. Jesus Kristus levede i en tid, hvor mange i Israel tog deres forhold til Gud meget alvorligt. De var et undertrykt folkeslag. Overalt, hvor Kristus færdedes, mødte han fattigdom, uretfærdighed og undertrykkelse, men også mennesker, som hungrede efter at høre Guds ord. Kristus benægtede ikke, at de, som elsker Gud's lov, er »velsignet«. Men han udvidede begrebet velsignet til at omfatte dem, som er fattige i troen, som tørster efter retfærd, som viser barmhjertighed, som er renhjertede og fredsmissionærer, samt dem, der forfølges for retfærdighedens skyld. Der er ikke nogen umiddelbar trøst til dem, der forventede, at Salmernes Bog 1 skulle give afkast i denne verden. Kristus viste gennem sin lære og sit eksempel, at Gud's retfærdighed er betinget af en særlig levevis, en bestemt tænkemåde og adfærd, som ingen lov - uanset hvor godt den måtte være udformet - kan sikre. Han blev »belønnet« med en voldelig død. Men så skete det uventede: Genopstandelsen. Hans genopstandelse (og den som er os lovet) forklarer, hvordan Gud kan garantere evindelig »velsignelse« på baggrund af de af vores handlinger, der skaber had, fornedrelse og død i dagens verden. Som Kristus selv viste, er viljen til at give alt - endog selve livet - ikke blot en valgmulighed. At sætte Guds rige først er den eneste vej, der bringer ægte »velsignelse«. Fredsmissionærer udsættes for både fornedrelse, forfølgelse og mord og oplever derfor ikke altid dette liv som en velsignelse. Men de har valgt den rette vej og vil modtage en evindelig belønning. - Henry Sturcke |
Bibeln som vägledning i hur man hanterar mänskliga konflikter |
INNAN DU BÖRJARSyftet med denna ministudie är att visa var i Bibeln man finner relevanta skriftställen till det ämne som studeras. För att få ut det mesta möjliga av denna studie föreslår vi att du slår upp de bibelställen som ges som svar på frågorna, och noga läser dessa, för att själv se vad Bibeln har att säga. |
Del I: Vishet från Ordspråksboken
FØR kristna är Bibeln livets instruktionsbok. Dess sidor är fyllda med, av Gud uppenbarad vishet, som avslöjar vad motsättningar och stridigheter kan leda till och hur man undviker dem.
Bibeln är en praktisk bok som klart visar att mänskliga relationer inte kan jämföras med en exakt vetenskap, som t.ex. ingenjörs- eller byggnadskonsten. Människan är en känslomässig varelse, ofta motiverad av förutfattade meningar, fördomar, obefogade antaganden och ibland även oreserverad fientlighet.
Men, om vi, som det står i skriften, "rätt utlägger sanningens ord", kan vi lära oss att hantera olika situationer på ett realistiskt sätt, och med hänsyn till människors olika personlighet; alltid med ett hopp om vad de kan bli i och genom Jesus Kristus.
Därför vänder sig kristna helt naturligt till Guds ord för att lära sig hur man löser de mänskliga motsättningar och konflikter, som finns överallt, även inom kyrkan.
Vi vänder oss först till vishetsböckerna. Utmärkande för dessa är att de lär oss hur vi kan öppna en meningsfull dialog med både Gud och våra medmänniskor.
I inledningen till Jonathan Sacks bok Faith in our Future, skriver Clifford Longley: "Detta är forntida vishetÆ. Ingen som läser, t.ex. Ordspråksboken (Vishetsboken) eller Psaltaren, eller även Job, kan undgå att imponeras av författarnas människokärlek och intelligens, eller den utsträckning, i vilken de tycks ha delat många av de upplevelser och mycket av den ängslan som vi också fått erfara. Ofta förefaller de mycket visare än vad vi är."
(1) Hur ser skrifterna på en känslomässig, outvecklad varelse, i dess mest primitiva, andliga tillstånd? 14:6; Pred 7:9; Jak 3:2.
Kommentar: Dessa skriftställen avspeglar den mänskliga naturen. En dåre blir lätt arg, handlar utan att tänka, förolämpar och kränker andra.
(2) Vad är av avgörande betydelse när man handskas med en person som helt eller delvis tappat behärskningen? Ords 15:1, 4.
Kommentar: Hårda ord väcker ilska, medan ett lågmält svar stillar vreden. För att gräla måste man vara två eller flera. Beroende på situationens allvar, räcker det kanske inte alltid med ett lågmält svar, men det är en princip som bör ingå i varje kristen människas andliga vapenförråd.
(3) Oberoende av rådande förhållanden, vilken annan biblisk princip är av största vikt när det gäller att finna en lösning till motstridigheter mellan två personer? Ords 30:2; Matt 7:5; 2 Kor 13:5.
Kommentar: Med andlig mognad följer en medvetenhet om den egna ofullkomligheten. Som kristen strävar man efter ödmjukhet och är fullständigt på det klara med att man först måste ta itu med de egna svagheterna, innan man försöker lösa andras problem.
(4) Kan överkänslighet utgöra ett verkligt hinder vad gäller mänskliga relationer? Pred 7:21-22; Luk 6:35.
Kommentar: Detta är en naturlig uppföljning på föregående fråga. När vi kommer i kontakt med människor som uppenbarligen gör eller säger något som är fel, då bör vi komma ihåg att vi säkert själva någon gång (om än bara i tankarna) har sagt eller gjort likadant. När vi anklagar andra, är vi ofta själva skyldiga till samma förseelser.
(5) Vilket är bästa sättet att försöka lösa ett problem, att lyssna eller att prata? Ords 18:13.
Kommentar: Ibland kommer vi med ogenomtänkta svar, innan vi ens har hört hela frågan.
(6) Är att vinna fred ofta lika svårt som att föra krig? Dom 7:19-21. Finns det lösningar för även sådana situationer? Ords 14:29; Dom 8:28; Matt 10:16.
Kommentar: Hittills har vi huvudsakligen behandlat personliga motsättningar. Nu kommer vi in på frågor med en mera nationalistisk överton. Forntida Israel befann sig i ett allmänt lyckorus efter att ha besegrat en fiendestam. Dock inte Efraims män. De var mycket upprörda och förgrymmade på Gideon, för att ha uteslutet dem ur stridsstyrkan. Men Gideon var klok nog att inte personligen ta åt sig av deras verbala angrepp och lyckades skickligt avvärja en konflikt.
(7) Kan vi läsa i Bibeln att hämnd inte gagnar någonting och dessutom utgör ett oframkomligt hinder på vägen mot fred? Ords 6:2, 18:19. Står det i Nya testamentet att både Kristus och apostlarna förespråkar barmhärtighet framför hämnd? Matt 18:33; Jak 3:14-18.
NÅGOT av det svåraste man som kristen måste lära sig, är helt enkelt hur man umgås med sina bröder och systrar. Att lära sig hur man utvecklar och bevarar en bestående kärlek till andra människor.
(8) Kan det vara så att även kristna människor träter med varandra? Matt 18:7.
Kommentar: Ingen är fullkomlig, det gäller även kristna. Vi handlar fortfarande tanklöst och utsätter Kristi kropp för irriterande, känslomässiga skråmor och blåmärken. Dessa ytliga sår kan, med tiden, infekteras och växa till en varig böld.
Med Guds andliga förbandslåda kan man förhindra att mindre problem utvecklas till något mera allvarligt. I sitt ord har Gud gett oss flera beprövade botemedel, som snabbt läker de sår, som ibland blossar upp mellan kristna.
Några används, precis som sololja, i förebyggande syfte. Andra används på samma sätt som t.ex. antiseptiska salvor och förband, för att rengöra och skydda såren innan allvarliga infektioner hinner sprida sig.
(9) Hur viktigt är det, att man omedelbart försöker ta itu med ett problem? Kan det vara ett sätt att undvika förvecklingar? Ords 17:14; Ef 4:26; Matt 5:23-25.
Kommentar: En konflikt som hela tiden trappas upp är svår att sätta stopp för. En dispyt som nått full styrka är nästan omöjlig att hejda. Kom ihåg ordspråket: Hellre stämma i bäcken än i ån.
Till ett äktapar som grälar ger Nya testamentet följande råd: 'Låt inte solen gå ner över er vrede.' En attityd som är helt i harmoni med Kristi läror.
Att be till Gud, samtidigt som vi träter med en bror eller syster kan vara förgäves. Jesus Kristus uppmanar oss att snarast möjligt göra något åt problemet.
Varför inte istället be Gud om hjälp att tackla den situation som uppstått och därefter gå till din broder eller syster i Kristus och prata igenom saken med honom eller henne?
Den andra ytterligheten är att förstora upp allting, att göra en höna av en fjäder. Ibland är det bättre att låta små ting passera utan att säga någonting, men det kräver både sunt förnuft och omdöme och du kommer att begå misstag.
(10) Är första steget att tala ut på tu man hand med den broder eller syster som du har något otalt med? Matt 18:15.
Kommentar: Det troliga är att cirka 90 procent av alla tvister skulle kunna lösas så här enkelt. Vanligtvis slutar det med att parterna, när de blir sams igen, skäms över att ett meningsutbyte överhuvudtaget uppstått.
(11) Hur sa Jesus att man skulle bete sig om den ena parten inte visar sig villig att acceptera ett vänligt och uppriktigt försök till försoning? Matt 18:16.
Kommentar: Ibland har det gått så långt att det inte går att komma överens på tu man hand. Kärlek är en konst som tar tid att lära. Det kan även bli nödvändigt att kalla in en eller två andra personer som medlare, i ett försök att lösa konflikten i samma förlåtande anda som Jesus beskrev i sin Bergspredikan.
Lägg märke till att striden ännu så länge inte är allmänt känd. Som medlare skall man välja pålitliga, osakliga och opartiska personer, som är intresserade av att fastställa fakta och inte tar parti för någon av de inblandade. Rätt genomförd kan en sådan medling göra slut på de mest svårbemästrade motsättningar.
(12) Finns det, som en sista utväg, en instans att vända sig till, när allt annat misslyckats? Matt 18:17.
Kommentar: Lyckligtvis behöver man i de flesta fall aldrig gå så långt. Oftast räcker det att man talar ut på tu man hand.
(13) Personlighetskonflikter tycks oundvikliga mellan oss människor (även bland församlingsmedlemmar). Hur säger Bibeln att man skall ge sig i kast med sådana problem? Kol 3:13.
Kommentar: I vissa situationer finns det ingenting som kan ersätta tolerans och uppriktig förlåtelse.
(14) Visar Jesus med bönen "Fader vår" att konsten att förlåta är nyckeln till hur man avvärjer mänskliga konflikter? Matt 6:9-15, Luk 11:1-4.
Kommentar: Oftast drabbas vi av överkänslighet när vi ser andra uppvisa samma svagheter, mitt framför ögonen på oss, som vi själva är skyldiga till. Liknelsen om den obarmhärtige medtjänaren (Matt 18:21-35) pekar just på en sådan fördömande attityd. Det är inför Gud, och ingen annan, som vi skall avlägga räkenskap. Han är den slutlige domaren, inte du eller jag. Kristus visar med "Fader vår" att vi har ett lika stort behov av att kunna förlåta som att förlåtas av andra.
Sammanfattning: I sitt umgänge med andra människor visade Jesus Kristus alltid en andlig fullkomlighet. När andra fördömde, förlät han - även de mest fruktansvärda brott. Han behandlade samhällets utslagna och hjälplösa med enastående välvilja och barmhärtighet. Hans är det fullkomliga föredöme som vi alla borde försöka efterlikna.
Jesus Kristus anmodar oss att ha överseende med andras fel och brister. I vilket fall som helst, bör vi åtminstone, i första hand, koncentrera oss på vår egen ofullkomlighet (Matt 7:3-5). Om det sedan skulle visa sig nödvändigt att försöka reda ut andras problem, eller lösa personliga konflikter, bör vi närma oss våra bröder och systrar med värme och ödmjukhet: "Saliga de som håller fredÆ" (Matt 5:9).
SPØRSMÅL |
| ? Hvorfor har menneskene blitt så godt som kastet inn i denne verden uten skikkelige forklaringer? Hvordan kan de få hjelp? |
! Du er ikke den første som stiller dette spørsmålet. Historisk forteller Bibelen at Gud alltid har funnet måter å rekke ut hånden til menneskeheten på. I livet til troende menn og kvinner har Skaperen gjort seg kjent. Til Moses sa Gud: «Sannelig, jeg vil være med deg» (2 Mosebok 3:12).
Med Kristus ble dette løftet oppfylt på en mye større og mer personlig måte. Gud i kjødet vandret og snakket med folk i Galilea og i Jerusalem i personen Jesus Kristus.
Men forbindelsesstedet mellom Gud og menneskeheten forsvant ikke etter Kristi jordiske gjerning. I dag fins det i kirken og hos alle dem som Gud bor i.
Slik Jesus Kristus lovte sine disipler før han ble korsfestet: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Johannes 14:23).
Inntil Kristi tid hadde tempelet vært senteret for tilbedelsen av Gud. Men Jesus sa at han ville bygge sin kirke (Matteus 16:18) - et åndelig tempel som består av mange individuelle templer, nemlig Guds folk.
Denne åndelige institusjonen for gudsdyrkelse (kirken) skulle vokse ut over hele verden og vare gjennom alle tider.
Dette er den åndelige hovedhjelpen som Gud gir ved mennesker i dag.
Så hvis noen av leserne er interessert i å komme til gudstjeneste ved en av Guds Verdensvide Kirkes menigheter, er de hjertelig velkomne.
| ?Hva mente Jesus da han sa til røveren på korset: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Lukas 23:43)? |
! Mens Jesus hang døende på korset, spottet den ene ugjerningsmannen som var korsfestet sammen med ham: «Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!» (Lukas 23:39).
Den andre korsfestede ugjerningsmannen irettesatte ham: «Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom?...vi får det vi fortjener... Men han har ikke gjort noe galt» (vers 40-41). Så ga han uttrykk for sin tro på Jesus ved å si: «Kom meg i hu når du kommer i ditt rike.»
Da oppmuntret Jesus mannen ved å forsikre ham: «I dag skal du være med meg i Paradis!» Kort etter døde de.
Mange antar at Kristus sa at de begge ville komme til himmelen samme dag. Men Jesus fór ikke opp til Gud Fader før flere dager senere. Hvor er da det paradis som Jesus sa at de ville komme til?
Paradis er opprinnelig et persisk ord for hage, men med tiden fikk det mange forskjellige betydninger. Blant annet trodde jødene at paradis var en del av dødsriket hvor de rettferdige døde ventet på sin oppstandelse. Fordi Jesus først ble oppreist tre dager etter sin korsfestelse, er dette det paradis som han refererte til da han sa: «I dag skal du være med meg i Paradis!»
Ordene «i dag» følger utsagnet: «Sannelig sier jeg deg». Om vi er klar over at Jesus bare brukte dette uttrykket når han begynte på utsagn som hadde særlig ettertrykk, kan vi forstå hvor viktig det han sa var.
Det han ville understreke overfor røveren på korset var: «I dag skal du være med meg i Paradis!» Dette utsagnet forsikret røveren om at uansett hva han hadde gjort i løpet av sitt liv, hadde Gud tilgitt det, basert på røverens omvendelse og tro på Jesus.
Vi kan spekulere på hva Jesus trodde om paradis, men dette utsagnet gir oss ikke nok informasjon til at vi kan trekke noen sikre slutninger. Kristus kom ikke med noen bemerkning om hva slags tilstand de døde er i, men erklærte at frelsen var sikker for denne mannen. Han brukte terminologi som menneskene på hans tid var kjent med.
En ugjerningsmann så en døende lærer og spottet. Den andre så den døende Messias og trodde.
Mens det er lett å forkaste omvendelser på dødsleiet, særlig av yrkeskriminelle, viser eksempelet til røveren på korset at vi ikke skal være for raske til å dømme. Vår fortid gjør ikke en ekte omvendelse og tro på Kristus til intet, uansett hvor sent i livet vi vender om til Kristus.
Faren ligger ikke i en sen omvendelse, men i en utsatt omvendelse, som lett kan bli til ingen omvendelse i det hele tatt. Og uten noen omvendelse er det ingen frelse.
Opphavsrett © Guds Verdensvide Kirke, 1996