Innhold |
|
BREV |
God morgen og hilsener fra Vadodara i India. Dette er første gang jeg noensinne har skrevet til et tidsskrift eller til en kirke-relatert organisasjon. Men dette er også første gang noe har hatt en slik innflytelse på hvordan jeg mestrer mitt liv. Noen få av leserne tror på islam, jødedommen, hinduismen eller buddhismen. Hvert trossamfunn har sin spesielle gudsoppfatning, selv om jeg selv ikke er religiøs.
Vil dere være så snill å sende:
1) Den Enkle Sannhet: 2-3 gamle tidsskrifter og sende meg Den Enkle Sannhet for tolv måneder. Jeg kan nemlig ikke betale for bladet.
2) Brosjyrer: Sannheten om barneoppdragelse og De syv lover for suksess.
Den Enkle Sannhet blir sendt gratis og uten forpliktelser for leserne!
Den Enkle Sannhet har utgitt en rekke artikler om det å være forelder for å hjelpe mødre og fedre til å oppdra sine barn riktig, familieliv, menneskelige og personlige problemer. Jeg verdsetter det meget.
B.L. Ranade
Gujarat State, India
Det var spennende å høre fra deg. Det er ikke så ofte vi får anmodninger om litteratur fra andre verdensdeler!Litteraturen er gratis for interesserte lesere, selv om vi setter stor pris på bidrag fra dem som er i stand til det.
Heftene De syv lover for suksess og Sannheten om barneoppdragelse har vi dessverre ikke lenger. Vi har noen nyere hefter om liknende emner på engelsk, som vi for tiden ikke har ressurser til å produsere på norsk: Building Stronger Families, Relating og I Need Some Answers når det gjelder barneoppdragelse; og Staying Sane In a World of Uncertainty om framgang i livet.
Jag har under många år läst Er tidning och haft förmånen att få mycket intressant lektyr. Och jag saknar den mycket.
I häftet Midtøsten i profetiene aviserade Ni en kommande bok, som då inte var översatt till norska. Dess titel var: Hvem eller hva er dyret i profetiene?
Finns den nu? I så fall vore jag mycket tacksam för ett exemplar. Den må ju nu vara helt aktuell. Får jag också be om boken: De forente stater og Storbritannia i profetiene, för vilken jag vore mycket tacksam.
Jag tackar på förhand och sänder varmaste hälsningar.
K.L.
Nässjö
Beklager, men heftene du ber om, er trukket tilbake. Dette er fordi vi i løpet av de siste årene har innsett at vi tok feil når vi fokuserte oppmerksomheten på tidspunktene for endetidens hendelser istedenfor på meningen med Guds Ord for hans folk.Vi har nå bevisst gått bort fra å konsentrere oss om detaljene ved profetiene.
I dag betrakter vi profetiene som en guddommelig åpenbaring av Guds vilje og formål. I profetiene åpenbarer Gud seg som den som overvåker historiens gang og minner menneskene om at Gud er alles dommer, og at hans dom med sikkerhet kommer.
Profetiene forsikrer menneskeheten om Guds kjærlighet, nåde og trofasthet og motiverer den troende til å leve et gudfryktig liv i Jesus Kristus.
Jeg har i mange år hatt glede av bladet deres, Den Enkle Sannhet, og har innsett at sannheten finnes i Bibelen. Derfor ønsker jeg nå at enda flere skal ha mulighet for å motta bladet, og sier herved opp mitt abonnement.
Takker hjerteligst for samarbeidet, og lykke til videre!
J.O.
Norge
Utenomjordisk intelligens |
Er menneskene alene? Fins det andre intelligente vesener i universet? Kanskje beviseter hos oss?
ER vi alene i universet? Eller er det et eller annet sted i det store rom, hinsides solsystemet eller galaksen vår, andre former for liv?
Dette er godt stoff for science fiction, men det er også temaet for noen seriøse vitenskapelige eksperimenter.
Mange forskere tror at det er store sjanser for at det er utviklet intelligent liv andre steder i universet. Det fins kanskje mose eller bakterier, men hva med en annen rase som er like intelligent som oss, eller muligens enda mer intelligent?
Kikker de ut fra sitt lille hjørne og lurer på om de er alene? De spør kanskje om vi eksisterer. De kan til og med prøve å kontakte oss.
Hvis de gjorde det, ville det bli en av tidenes største vitenskapelige begivenheter. Professor Paul Davies, forsker og forfatter av boken Are We Alone? som nylig er utgitt, skrev i bladet Time: «Oppdagelsen av liv hinsides jorden ville overgå ikke bare vår vitenskap, men også vår religion, våre trossystemer og hele vårt verdenssyn» (Time, 05.02.96).
Nå vet vi nok om solsystemet til å kunne si noenlunde sikkert at Jorden er den eneste av solens planeter som har intelligent liv. Noen forskere har ikke mistet alt håp om å finne en begynnelse til liv på Mars eller på en av satellittene rundt Jupiter eller Saturn. Men jo mer vi lærer om solsystemet, dess mindre sjanser synes det å være for at planetene er bebodd av former for liv - intelligente eller ikke.
Hva med utenfor solsystemet? Jorden er tross alt bare en av ni planeter som sirkler rundt en mellomstor stjerne i en av spiralarmene i melkeveien.
Astronomer har beregnet at det er så mange som 100 milliarder andre stjerner i denne galaksen. Det er milliarder av andre galakser som hver har millioner eller billioner av stjerner.
Har de planeter? Å se en planet som kretser rundt en stjerne, er som å se etter et stearinlys ved siden av en lyskaster hvor begge er langt unna. I de siste månedene har astronomer ved hjelp av følsomt nytt utstyr kunnet identifisere planetliknende legemer i bane rundt stjerner som er relativt nære i melkeveien.
Hvis de er planeter, så er det ikke behagelige å være på dem. De likner mer på Jupiter enn på Jorden, bare med dårligere vær. Oppdagelsen av dem kan bety at det kan finnes andre mindre planeter med mer bio-vennlig miljø.
Dette er en logisk slutning. Hvis planetene er bosted for intelligente vesener, hvordan gir vi dem beskjed om at vi er her?
I prinsippet har svaret vært kjent i en stund. På begynnelsen av forrige århundre foreslo den tyske matematikeren Karl Friedrich Gauss at man skulle plante furutrær i de sibirske steppeområdene i et geometrisk mønster som ikke kunne ha oppstått naturlig.
En sånn beplanting ville kunne sees fra månen, mente Gauss.
En østerriksk astronom, Joseph von Littrow, foreslo å fylle en 30 km lang grøft i Sahara med parafin og sette fyr på den.
Disse ideene kan synes litt naive og primitive i dag, men konseptet var fornuftig. Den beste måten intelligente arter kan tiltrekke hverandres oppmerksomhet på, er å gjøre noe som ikke kan oppstå naturlig.
Hvordan tiltrekker vi oppmerksomhet når til og med de nærmeste stjernene er så langt unna?
«Voyager»-romsondene, som sendte oss bilder av Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun med suksess, tok med seg en plate og en disk som gir informasjon om hvordan vi er. «Voyager 2» er nå kommet et stykke forbi solsystemet og farer inn i interstellart rom i en fart av ca 65 000 km i timen.
Hvis den hadde vært på vei i riktig retning (noe den ikke er), ville den ha kommet i nærheten av Alpha Centauri-gruppen (de nærmeste stjernene) om ca 80 000 år.
Om vi kunne øke «Voyager»s fart til lysets hastighet (300 000 km i sekundet) og forandre dens retning så den fór mot planetene rundt Pegasi, som nylig er oppdaget, ville den likevel ikke komme fram før ca år 2040.
Det eneste vi kan 'lage' som går i lysets hastighet, er elektromagnetiske bølger i form av radio- og tv-signaler.
Tv-signaler som er kringkastet fra Jorden, sendes ut i rommet med nesten lysets hastighet. Programmer som ble kringkastet på 50-tallet, kommer nå til 51 Pegasi.
Hvis det skulle være romvesener i nærheten, kunne deres første kontakt med vår sivilisasjon være Bill and Ben, the Flowerpot Men (et engelsk tv-program for barn).
Mens vi sender ut elektromagnetiske stråler, mottar vi også noen. Romvesener sender oss kanskje signaler også.
Problemet er å høre det gjennom all den statiske støyen. De fleste gjenstander i rommet sender ut en eller annen form for elektromagnetiske stråler. Verdensrommet er oversvømmet med tilfeldig 'støy'.
De radioaktive strålene omfatter hele spekteret, fra langbølge, lavfrekvente radiosignaler til kortbølgede lysstråler og gammastråler. Mellom disse fins nesten et uendelig antall frekvenser.
Hvis en art romvesener ville kommunisere med oss, måtte de kunne sende ut signaler som skiller seg fra bakgrunnsstrålene, og vi måtte nødvendigvis være i stand til å motta signalene.
Det er utfordringen. Hvor begynner man? På Jorden kringkaster tv- og radiostasjoner på bestemte kanaler. Kjenner man den rette frekvensen, er det lett å finne den riktige bølgelengden så man kan motta klare signaler. Hva hvis man ikke gjør det?
Hva hvis man ikke engang er sikker på om stasjonen er på lufta, eller vet hva slags signal man kan vente?
Hvordan ville et slikt signal skille seg fra de vanlige gnisningene som kommer inn fra rommet?
Forskere utfører flere eksperimenter med å avlytte universet. De bruker avanserte spektralanalyserere som kan høre på to millioner 'kanaler' på tvers av spektra.
Skannerne er programmert til å lete etter signaler som sannsynligvis ikke har oppstått tilfeldig.
Slike signaler kan være enkle som et logisk mønster, som for eksempel en rekke av primtall eller enkle aritmetiske progresjoner som 2, 4, 8. Til og med hvis noe så enkelt som ... --- ... (SOS på morsekode) blir gjentatt med regelmessige intervaller, ville det vekke oppsikt. Det er usannsynlig at en sånn rekke skulle oppstå tilfeldig.
Ble dette noensinne oppdaget, ville skannerne alarmere operatørene. Radioteleskopene ville så peke mot stedet som signalet kommer fra. Et signal kan sendes tilbake og kanskje er begynnelsen på en dialog opprettet.
Det ville blitt en heller treg samtale. Signalet var kanskje sendt fra en stjerne langt borte for millioner av år siden.
Hva hvis romvesenene hadde gitt opp å vente? Hva hvis de var blitt utryddet? Muligens var de fiendtlige eller sultne. Kanskje de ville se på hvordan vi lever slik som vi ser på kakerlakker?
Bare det å vite at de er der ute, ville kanskje være risikoen verdt. Skulle vi motta klare indikasjoner på om så bare én annen form for intelligent liv i universet, ville det forandre hvordan vi ser på oss selv. Det ville, som professor Davies har sagt, forandre vår vitenskap, vår religion, våre trossystemer og vårt verdenssyn.
Hvis vi med det i bakhodet kan akseptere at en kort, ganske enkel kodet beskjed er bevis på intelligens, hva da med en lang, komplisert beskjed? Hva med en beskjed som inneholder nok informasjon til å fylle flere leksikon?
Mens vil leter etter tegn på intelligens i universet, kanskje vi burde spørre oss om det er bevis litt nærmere?
Hvis et tilsiktet mønster er bevis på intelligens, får vi ikke sterke signaler rett her på Jorden fra den fysiske skapelsen rundt oss og til og med inni oss?
Forskere arbeider med å utvikle et kart over det menneskelige genkromosomet.
Genkromosomet er den totale sum av informasjon som regulerer og opprettholder livsfunksjoner og kontrollerer arveegenskaper som er i levende planters og veseners celler.
Det er like vanskelig som å kartlegge himmelen. I kjernen på hver enkelt av disse billionene med celler i kroppen er det nok kodet informasjon til å lage mangfoldige sett av Store Norske leksikon.
Hvis bare en liten del av denne informasjonen kom til oss som et signal fra det ytre rom, ville kontrollpanelene slå full alarm. Vi ville med en gang gjenkjenne at signalet ikke var oppstått tilfeldig.
Menneskets genkromosom er nok et eksempel på det komplekse ved den fysiske verden vi kjenner. Forskningen gjør hele tiden nye oppdagelser man kan undre seg over. Under det helt åpenbare komplekse fins det en symmetri og enkelhet.
Genkromosomenes utrolige utforming bør peke mot en intelligent kilde - en Skaper.
Vi er ikke alene, bare et ulykkelig produkt av tilfeldigheter som driver i et ufølsomt og likegyldig univers. Vi deler universet med en Skaper.
Vi blir kanskje nødt til å vente lenge før vi får bevis fra det ytre rom som vil forandre vårt trossystem og verdenssyn, men hvorfor vente når beviset er så nært, rundt oss og til og med inni oss? Gud har ikke forlatt oss uten bevis på at han eksisterer. Jo mer vi undersøker skaperverket, dess mer avdekker vi.
«Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk,» skrev salmedikteren David i Salme 19 for ca 3000 år siden, den gang de ikke visste så mye av det vi i dag forstår om universet.
«Jeg er virket på forferdelig underfull vis,» sang han lenge før noen visste hva et kromosom var (Salme 139:14).
Davids Gud er fortsatt med oss. Han har latt oss få se dypt inn i det enorme rommet. Han har også vist oss hvor komplisert vårt eget indre rom er og hans totale herredømme over alt liv og dets prosesser.
Vi vil kanskje aldri vite helt sikkert om det er andre former for liv der ute, men vi kan være sikker på at vi ikke er alene.
Gud har gitt oss de bevisene vi trenger til å forandre vårt trossystem, vår religion og hvordan vi lever på denne planeten.
Livets planFor noen år siden oppdaget biologene at livets plan er innkodet i strenger av DNA (deoksyribonukleinsyre), som ligger oppkveilet i cellene i alle planter og dyr. Hvis du kunne trevle opp DNA i bare en av menneskekroppens billioner av celler, ville det likne en 1,5 meter lang vindeltrapp, selv om den bare er en 2-milliarddel av en millimeter bred. Trappetrinnene består av en kombinasjon av fire kjemiske stoffer, som kalles baser: adenin (A), cytosin (C), tymin (T) og guanin (G). Hver halvpart av trinnet består av ett kjemisk stoff. De forener seg, slik at A alltid inngår en forbindelse med T, og C med G for å frambringe et basepar. Dermed er DNA-'stigen' en sekvens eller kode av instruksjoner for dannelse av proteiner, som holder legemet i gang og kontrollerer arvelighet. En fullstendig sekvens av basepar som trengs for å frambringe et protein, kalles et gen. Et gen kan ha mellom 10 000 og 150 000 basepar. Genene er i sin tur oppdelt i kromosomer. Menneskecellen har 46 kromosomer i 23 par, hvorav halvparten er arvet fra hver av foreldrene. I hvert kromosom er det mellom 5000 og 100 000 gener (ingen biolog kjenner ennå med sikkerhet det nøyaktige antall). Totalsummen av opplysninger som er innkodet i hver celle av kroppen vår, kalles genomet. Målet for det mye omtalte genomprosjektet er nøyaktig å lokalisere stedet for hvert gen på kromosomene og så lage en veiviser for hele sekvensen av basepar som skal til for å produsere en fullstendig veileder til livets plan. |
MIN MENING
Den politisk korrekte Ole BrummAv Dana Silcox |
Vi inviterer våre lesere til å bidra i denne spalten. Artikkelen bør ikke være over 700 ord lang og bør ha en eller annen bibelsk relevans. Vi vil ikke ta i betraktning materiale som ikke er i harmoni med tonen og karakteren til dette bladet. Imidlertid er det klart at meninger som kommer til uttrykk i denne artikkelen, er forfatterens egne. De reflekterer derfor ikke nødvendigvis utgiverens standpunkt eller lære.
ET bind med reviderte barne eventyr har blitt en ny bestselger. Boken forsøker å rette opp de såkalte feilene i noen av de klassiske barneeventyrene helt fra Æsops fabler og framover.
I dette opplyste synet på barnelitteraturen møter ikke Hans og Grete lenger den onde heksen i skogen. Isteden gir den naturglade Wiccan dem ny opplæring om misgjerningene til deres far, «tre-slakteren». Som ansvarlige vordende voksne lærer de sannheten om hvordan han har vært med på det kapitalistisk systems uansvarlige og destruktive energipolitikk.
I Æsops historie om mauren og gresshoppen er mauren en klassisk type A-personlighet full av en egoistisk og sosialt uansvarlig livsstil som fremmedgjør familien hans og gir ham magesår. Og gresshoppen? Han er visjonær og forkaster spissborgerlige pengeforestillinger om suksess.
Hva med den gode prinsen som søker brud i eventyret om prinsessen på erten? Vår moderne prins innser at han kan ha gått i fellen til det ortodokse, heteroseksuelle flertallet. Kanskje saken er at det er en fin ung prins han burde lete etter som ektefelle.
Løsningen? Han lever lykkelig alle sine dager med en som noen dager er en vakker prinsesse og andre dager forvandles til en macho-kriger.
Ja vel. Jeg vet det. Denne boken er ment å være en satire, og forfatteren prøver å være humoristisk. Men jeg synes ikke det er så morsomt. Innehaverne av butikken hvor jeg kjøpte boken, gjorde tydeligvis heller ikke det. De hadde plassert den i barnebokseksjonen, ved siden av Ole Brumm og Beatrix Potter-eventyrene.
Bak den humoristiske tonen er det en barsk realitet. Enkelte tar disse reviderte barneeventyrene alvorlig.
Et sett med retningslinjer som er sendt til kommuner og barnehager i England, insisterer på at våre barns selvbilde vil bli ødelagt hvis ord som 'innfødt' og 'blandingsrase' ikke blir erstattet med 'førstefolk' og 'bikulturell avstamning'. Noen klassikere for barn blir virkelig vurdert og kan bli revidert for å rense dem for påståtte politisk ukorrekte rasistiske og kjønnsbetingede hentydninger.
Kanskje dette er viktige spørsmål, men er det virkelig viktige spørsmål for barn? Tvinger vi våre barn til å vokse opp for raskt?
'Politisk korrekte' visjonære vil ha oss til å legge på våre barn ansvaret for å møte de virkelige spørsmål i livet. Dump den fulle vekten av den voksne verden på dem i tidligst mulig alder. Gi dem den 'virkelige' versjonen, ikke et eventyr. Hold ikke tilbake informasjon. De har rett til å vite.
Ja visst krever barn utforskning og nye erfaringer. De er ivrige etter å utvide det lager av kunnskap som de kan anvende på det virkelige liv.
Barn trenger også trygghet i sin utforskning. De stoler på at de som er ansvarlige for deres velvære, introduserer dem til verden på en trygg måte. Det er viktig å kjenne forskjellen på fantasi og virkelighet, mellom andres opplevelser og deres egen rolle som observatører. De trenger rom for å anvende sin egen logikk og dømmekraft på ukjente situasjoner og ukjent oppførsel. De trenger en sikker arena hvor de følelsesmessige og mentale gnistene kan tenne.
Hundremeterskogen er en slik plass, full av venner og skikkelser og personligheter som er glad i og har omsorg for hverandre gjennom sine gode og mislykkede opplevelser.
Kanskje har skikkelsene svakheter og sterke sider og eiendommelige vaner, men de er elsket og akseptert. De erter og spiller hverandre pek, men til slutt løser de sine ulikheter.
I Det suser i sivet og Beatrix Potter-eventyrene er det en rik historisk billedvev for barn å utforske og forstå. Barneeventyr bruker dyr og til og med lokomotiver som skikkelser, og likevel blir et helt spekter av menneskelige følelser og erfaringer presentert, som barna kan utforske. Er ikke denne innlysende fantasiverden et trygt sted hvor man kan tenke gjennom spørsmål fra den virkelige verden før verden konfronterer en med dette i det virkelige liv?
Så, all spøk til side. La oss være forsiktige med å klusse med barns eventyrverden. Gi dem en sjanse til å vokse opp.
Dana Silcox arbeider som juridisk sekretær. I tillegg støtter hun sin mann i hans arbeid som prest. De har fire barn og bor i Hertfordshire i England.
Dunblane:
|
SEKSTEN kister. En landsby I sjokk og vantro. En nasjon i sorg.
Folk over hele verden gråt, ba og bønnfalt himmelen da de hørte om massakren av de seksten uskyldige skolebarna i Dunblane i Skottland.
- Stillhet, avstand og tid, det er det vi behøver nå. Ingen forklaringer.
Slik ordla domherre Colin McIntosh seg under begravelsen.
- Da dette forferdelige skjedde, var det Guds hjerte som ble knust først av alle.
Blomster og kort strømmet inn helt fra Ny-Zealand og Russland. På et av kortene festet til en bukett sto det «Hvorfor?»
Og der ligger problemet. Skottlands kristne ville med rette forvise enhver fortolkning som gjør Gud til et monster eller en likegyldig, kraftløs guddom som tillater at førsteklassinger utsettes for forferdelig vrede.
Men slike tilfeller får oss til å tenke, særlig dem av oss som tror at Gud er kjærlig.
Selv de mest hengivne troende blir tvunget til å gå igjennom sin trosgrunn ved slike hendelser.
Jesus Kristus grunnla den kristne religion. Hans kommentarer om menneskenes lidelse var svært klargjørende.
Han og disiplene møtte en gang en som var født blind.
Disiplene spurte da:
- Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?
Disiplene hadde den samme innstilling som mange har i dag: de som utsettes for uhell har sannsynligvis gjort noe galt!
Men Jesus godtok ikke denne forenklede sammenstillingen. Han svarte:
«Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham» (Johannes 9:1-3).
Verden har i all tid vært hjemsøkt av naturkatastrofer og menneskevoldte tragedier. I Lukas 13:1-5 nevnes to på Jesu tid. Og spørsmålet som rir oss er da ofte: «Hvor er vår kjærlige Gud når slikt hender?» Spørsmålet er like gammelt som Jobs bok og likevel så aktuelt som Dunblane.
Når alt kommer til alt finnes det ikke noe enkelt svar. «Bare Gud vet,» som vi sier. Jesu egne ord advarer oss mot enkle slutninger. Ingenting kan lette lidelsen når en katastrofe skjer. Men kristne har grunn til å tro. Skriften som en helhet peker fram mot et mer medfølende og tilfredsstillende svar på «lidelsens gåte».
De første kapitlene i Bibelen viser oss en tid da mennesket var i harmoni med Gud, men synd ødela forholdet. Menneskene ble kastet ut av Edens hage. Etter dette har vi dessverre - både symbolsk og bokstavelig - bare klart oss så godt vi kunne i et såret skaperverk. Det gode skjer, men det skjer også fæle, stygge og bisarre ting, slik som i Dunblane.
Verden har en mørk nattside, og slik er det også med menneskene, kan vi konstatere.
Apostelen Paulus gir et bilde av et såret fysisk skaperverk - med dets oversvømmelser, brand og skremmende jordskjelv: «For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet . . . [i] trelldommen under forgjengeligheten» (Romerne 8:20, 21).
Bibelen går rett på sak her. Den møter oss der vi er og forteller oss det vi alle vet: Forholdene her på jord er ikke som de skulle vært. Gud innstiftet skaperverket i begynnelsen, men nå lider det på grunn av menneskenes synd.
Et annet svært viktig poeng som gjør den kristne tro solid, også når ting skjer som i Dunblane, er den inderlige medfølelse som følger etterpå. Inderlig og varm bønn i skoler og kirker og sorgerklæringer fra alle hjørner av verden. Bønn og medfølelse for den lille landsbyen i Skottland som de aldri hadde sett, bekreftet at det fins menneskelighet - og det var dypt rørende.
Av alle mysterier i verdens store religioner er intet så uforglemmelig og dypt som det kristne konseptet om den lidende Messias, Gud korsfestet.
En av den kristne tros grunnpilar er troen på at personen Jesus Kristus lot seg korsfeste, en grusom avstraffelsesmetode, for at Gud gjennom det kom til oss i våre lidelser. Han har del i våre sorger. Oldtidens folk kunne knapt forstå at en gud kunne og ville lide med sitt folk. Men profeten Jesaia forkynte en slik Gud:
«Hvem trodde det budskap vi hørte? ...Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom... Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger...lik lammet som føres bort for å slaktes» (Jesaja 53:1, 3-5, 7).
Kristne tror at denne profetien ble oppfylt av Jesus Kristus. Ifølge beretningen ble Jesus naglet til korset og henrettet brutalt som en vanlig forbryter. Han døde og ble gravlagt, men han sto opp fra de døde.
Dette er et av de kristnes holdepunkter: Vi tror at Gud har kommet til oss i vår sorg. Han har ikke forlatt oss. Gud selv har kommet inn og deltatt i lidelsen i menneskenes verden. Men står Kristi korsfestelse som et symbol på urettferdig lidelse, så finnes det også et gledestrålende og forvandlende håp.
For Jesu død var ikke bare en hvilken som helst død. Som den eneste i historien ble han på overnaturlig vis oppreist fra de døde. Bibelen kaller det oppstandelsen. Ved dette, sier Det nye testamente, ble døden, vår største fiende, i sin ytterste konsekvens fjernet (1 Korinter 15:12-23; 53-57).
Jesus Kristus selv inspirerte i et syn sin kjære disippel Johannes til å skrive ned denne åpenbaringen til oss om det som utgjør de kristnes håp: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa... Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åpenbaringen 21:3, 4).
Da Jesus Kristus vendte tilbake fra de døde, bekreftet det oppstandelsen for alle som tror på ham og følger hans ord. Den kristne Gud, den Gud som lider, har så visst omsorg for barna i Dunblane.
Og han lover oss: De skal leve igjen.
Begivenheter som denne får oss til å tenke - særlig dem av oss som tror at Gud er kjærlig.
Selvfølgelig kan en kort artikkel ikke dekke et slikt emne som lidelse fullt ut. Det kan heller ikke et hefte. Men hvis du ønsker å lese nærmere om emnet, må du gjerne skrive etter vårt gratis særtrykk Varför Gud tillåter lidande (fins bare på svensk).
Død mann snakker utAv John Halford |
Vennskap med en dømt morder burde ikke vært særlig givende. Men jeg tok feil.
VI trenger alle hjelp og mange av oss ber Gud om den. Noen ganger gir han oss den ved å sende noen i vår vei som tvinger oss til å ta et oppgjør med våre fordommer, utfordrer våre verdier og gjør at vi ser på vårt engasjement i nytt lys. For meg var denne personen Dennis Stockton.
For tre år siden hadde jeg i oppdrag å undersøke og skrive en artikkel om kristne fanger som hadde funnet troen bak murene. Jeg brukte flere uker og traff alle slags forbrytere i de best bevoktede fengslene over hele USA.
Jeg traff ikke Dennis da. Han skrev til meg først etter å ha lest artikkelen min. Han sa at han var medlem av Guds Verdensvide Kirke, og at han satt på dødscelle i et fengsel i Virginia. Artikkelen min likte han fordi han selv var skribent, sa han, og vedlagt lå et lite nyhetsbrev Passin' Thoughts ('Tankeflukt'), som han skrev og utga fra cellen sin. Det var røft produsert, men velskrevet, interessant og til tider riktig morsomt.
Dennis Stockton var omtrent på min alder. Det meste av sitt voksne liv hadde han tilbragt bak murene. Han ventet nå på å bli henrettet fordi han var dømt for et særlig grusomt drap. Men han påsto at han nå var en forandret mann, fordi han var blitt kristen. Og han spurte om vi kanskje kunne skrive til hverandre?
Hmm. Slikt hadde jeg hørt før. Folk med erfaring fra fangebesøk hadde advart meg. De fortalte meg at fanger kunne være manipulerende. Ofte gjør de seg til i samtaler med fengselsstyret så de kan få prøveløslatelse. De vil smigre en, få en til å synes synd på dem og benytte seg av ens vennskap. Man må være forsiktig. Vær vennlig, men ikke for privat.
Det var likevel noe ved Dennis' brev som rørte meg. Jeg skrev tilbake, og vi begynte et vennskap som varte i to år.
Dennis påsto at han var kristen, men han var langt fra noen helgen! Han gikk på stoff når han kunne få tak i det, og noen av uttrykkene hans kunne fått en sjømann til å rødme. Dessuten var han heller kravstor når det gjaldt tid og penger.
Ifølge fengselsvedtektene kunne jeg ikke ringe ham direkte. Men han kunne ringe via en mobiltelefon fra cellen, forutsatt at jeg betalte. Det virket ofte som om disse dyre noteringsoverføringene kom akkurat mens jeg sto i dusjen, spiste middag eller idet jeg skulle ut i en avtale.
Egentlig likte jeg ikke Dennis noe særlig i begynnelsen. Men Dennis trodde på at Gud hadde tatt imot ham, og på en grov måte slo han meg faktisk som omvendt. Derfor ba jeg Gud om hjelp til å elske Dennis Stockton, til å se ham slik Gud gjør.
Så begynte jeg å la Gud forme innstillingen min, og jeg så etter hvert min venn i et nytt lys. Han hadde fått se sannheten: sin hjelpeløshet og sitt behov for frelse. Han hadde forstått hva det vil si at Jesus hadde sonet straffen for hans synder, og dette prøvde han nå hårdt å leve opp til.
Dødscellene i fengselet hvor Dennis satt, var i M-bygningen. Det var den samme blokken som noen av Amerikas sinnslidende var innlagt i. Det var et forferdelig miljø. Når Dennis ringte meg, måtte han snakke over en bakgrunnslarm av skrik, rop, obskøniteter, støyende radioer og slamrende dører. Spetakkelet pågikk døgnet rundt. Dennis levde i et kontinuerlig helvete av sinne, hat og frustrasjon.
I nesten ti år hadde han ventet på sin henrettelsesdag, mens benådningssøknaden hans sakte slepte seg gjennom systemet. Cellen hans var på størrelse med badet i en leilighet. Han tilbragte minst 23 timer der - hver dag. Når cellene av og til var lukket som straff for disiplinærbrudd, kunne det gå mange dager uten at han kom ut. En dusj eller en time ute i et luftebur av betong var den eneste luksusen han hadde i livet.
Noen ganger ble Dennis overveldet av gruen i denne lukkede tilværelsen. Da veltet han seg i selvmedlidenhet og fant kanskje fred i stoff. Når han så kom til seg selv, ringte han meg og trengte oppmuntring fordi han var redd han hadde ødelagt vårt vennskap. Men hvordan skulle jeg dømme? Hvordan ville jeg ha klart meg etter bare ett døgn under hans leveforhold? Og hva med ti år?! Jeg forsikret ham om at vårt vennskap var fast. Selv om jeg ikke kunne godta det han gjorde, kunne jeg prøve å forstå.
Mitt engasjement overfor Dennis hjalp meg til å forstå den omtanken Jesus har for meg. Var vi ikke begge fanger, fanget av våre svakheter og lyster? Vi var begge ofre for vår fortid, en fortid som hadde etterlatt sine spor. Dennis var blitt stilt ansikt til ansikt med den fysiske følgen av det gale han hadde gjort, og han innrømmet at han bare kunne klandre seg selv for den veien han hadde valgt.
Uansett hvor mye både han og jeg prøvde å legge fortiden bak oss, hadde vi begge vår daglige kamp for å overleve i en verden som var fiendtlig innstilt mot våre verdier.
Dennis insisterte likevel på at han var uskyldig dømt. Om jeg kunne tro det eller ikke spilte ingen rolle. Hadde Jesus tigitt ham, var ikke jeg den som kunne la spørsmålet ødelegge forholdet vårt.
Dennis' verden syntes å være langt farligere enn min. Men når alt kom til alt, trengte vi ikke begge svært så ofte tilgivelse?
Hvis lønnen for synd - enhver synd - er død, da hadde den dødsdømte fangen og den kristne journalisten det samme behov for en Frelser. Jesus Kristus hadde personlig betalt den samme løsepengen for oss begge. I hans øyne hadde vi den samme verdien.
Derfor hadde vi begge knyttet bånd til en eldre bror som møtte oss der vi var, og som lovte at han aldri ville svikte eller forlate oss før han hadde ført oss dit han var.
Det hendte at min kone, Pat, tok imot Dennis på telefonen når jeg var borte. Hun kan tolerere mine 'vanlige' venner, men hvordan så hun på Dennis?
- Han høres veldig hyggelig ut, fortalte hun meg etter å ha pratet med ham. Neste gang jeg besøkte ham, fortalte jeg dette. Dennis ble våt i øynene. Det hadde ikke hendt ofte at noen hadde omtalt ham som en hyggelig mann.
Jeg kunne ikke møte Dennis ofte, men når det skjedde, møttes vi i det dystre, lille gjesterommet i M-bygningen. Han kom subbende inn, lenket på hender og føtter. Fangedrakten var den sekkeliknede, orange joggedrakten som kjennetegnet de farligste fangene. Alle årene uten sol hadde gitt ham en fengselsgusten farge. Tidvis bruk av narkotika hadde selvsagt heller ikke gitt ham noe sunnere utseende.
Men etter en tids prat begynte øynene hans å skinne og stemmen fikk en varme i seg. I en time eller to kunne vi glemme de triste omgivelsene. Vi pratet om større sannheter som vi som kristne hadde begynt å se på den andre siden av denne verdens mørke.
Dennis var nok en krevende venn, men han ba aldri om noe for seg selv. Jeg sendte ham frimerker og av og til litt penger, men han spurte sjelden om slikt. Han tjente 300 dollar en gang - på en artikkel han skrev for en lokalavis. Pengene sendte han til meg for at jeg skulle gi dem til en afrikansk institusjon for foreldreløse. En gang arrangerte han en pengeinnsamling. En venneløs medfange i nabocellen trengte en vifte, og Dennis skaffet pengene. Han prøvde hele tiden å finne måter han kunne hjelpe og tjene andre på i det forferdelige, uforsonlige miljøet han levde i.
Dennis ville også gjerne vise kjærlighet overfor vaktene, også overfor dem som plaget ham. Men av og til 'sprakk' han og slo tilbake. Etterpå følte han seg alltid ille til mote. Til vokternes undring ba han også om unnskyldning. Straff fikk han likevel, men han beholdt sin kristne integritet.
Dennis' liv hadde vært voldsfylt, men han prøvde å bli en skikkelig person. Dødsdommen over ham var ugjenkallelig. Dermed hadde han intet å vinne ved god oppførsel. Likevel prøvde han å forandre seg fordi han visste at det var rett. Det var mye ved denne vennen min som jeg kunne glede meg over og beundre.
Advokatteamet gjorde sitt beste for ham, men det gikk ikke. Alle søknader om benådning ble avslått. I august i fjor ble han henrettet ved giftinjeksjon. Han møtte sin skjebne med ro, overbevist om at det bare var en dødsskygge som fór over ham. Hans egentlige liv lå foran ham.
Ikke mange sørget over ham, men jeg savner ham. For det var nettopp av ham jeg lærte noe om Guds nåde, kjærlighet og hengivenhet. Og om dette at Jesus fastholdt at alle som tror på ham, skal bli frelst. På samme måte som røveren på korset kom Dennis Stockton til Jesus Kristus lik en mann uten håp. Og likesom røveren fant han meningen med livet mens han ventet på å dø.
Uansett sine svakheter og feil, så mistet Dennis aldri tiltroen til sin beste venn. I sine artikler kunne han for eksempel avslutte: «Ikke bry dere om meg - Jesus gjør det.»
Jeg er takknemlig for de korte månedene vi kjente hverandre. Det er lett å være glad i dem som likner oss og liker oss og får oss til å skinne. Eller dem som kan gjøre noe for oss. Verre er det å stille opp for noen som kanskje utnytter oss, snakker stygt om oss, ja, som endatil er fengselsfugler og som ikke er i stand til å gjøre noe som helst igjen for oss, annet enn å suge ut økonomien og følelsene våre.
Selv om det var vanskelig å like Dennis Stockton i begynnelsen, ble jeg virkelig glad i ham. Ved det lærte jeg å forstå bedre hvordan Gud kunne elske meg og godta meg uten vilkår, på tross av mine tydelige feil og menneskelige svakheter.
Dennis fortalte ofte hvor mye jeg hadde hjulpet ham, men jeg er ikke sikker på om han visste hvor mye han hjalp meg.
Nabo-familienAv David Gunn |
FOR noen år siden ble jeg alenefar til mine to unge barn. Jeg ble skilt, og i en periode på halvannet år så jeg barna mine bare i helgene.
Men så endret situasjonen seg. Plutselig ble jeg eneforsørger for en 5 år gammel jente og en syv år gammel gutt. De var begge rystet over å ha mistet all kontakt med sin mor, mens jeg var rystet over plutselig å få kontakt med dem døgnet rundt, sju dager i uken.
Skilsmissen og alt det den førte med seg virket svært ødeleggende på selvtilliten min. Jeg mistet troen på alt mulig, ikke minst mine evner og særlig evnen til å omgås det annet kjønn. Jeg husker at jeg funderte på hvordan en mann og en kvinne i det hele tatt kunne komme overens.
Jeg hadde venner som i løpet av den vanskelige perioden var meget hjelpsomme, og mor var til stor hjelp for meg på mange måter. Men det var en familie som utøvde en helt spesiell funksjon, og på mange måter gjør de det fortsatt. De ga meg tilbake forståelsen av hva ekteskapet virkelig dreier seg om.
Vi var mange ganger på besøk hos dem, og vi ble tatt inn i deres familie - vi ble rett og slett en del av familien en kort stund.
Deres barn lekte med mine, og jeg pratet ofte med mannen og kvinnen hver for seg - kvinnen på kjøkkenet, mannen i hans hjemmekontor eller kanskje på puben. Hver gang vi var sammen med dem, ble vi integrert i deres familie, og på en underlig måte mistet vi uroen og smerten i disse normale forhold hos en harmonisk familie med to foreldre.
Det viktigste for meg var likevel å se at deres ekteskap fungerte. Ofte var de ikke enige, og de var begge temmelig sterke personligheter. Men de klarte likevel å arbeide godt sammen.
Iblant fortalte begge om vanskeligheter de hadde med den andre. Faktisk ble jeg den fortrolige vennen til dem begge - hver for seg. Jeg kom på en måte inn i deres lykkelige ekteskap og tok del i det. Jeg så kvinnen være seg sitt ansvar bevisst uten å klage - hun satte barnas vel foran sitt eget. Jeg iakttok mannen når han lekte sammen med barna, kanskje med en litt mer avslappet holdning til ting enn hans kone, noe som gjorde atmosfæren friere.
Jeg la merke til varmen og det sunne forholdet mellom dem, som virket helt naturlig. På mange måter var dette en åpenbaring for meg etter å ha opplevd den smertefulle oppløsningen av mitt eget ekteskap.
Etter å ha glemt hva normale forhold var, var det en åpenbaring å se deres eksempel.
For mange av oss er begrepet 'normalitet' noe vi oppdager ved å se det i andre.
Dersom vi opplever nederlag, søker vi ofte trøst hos andre mennesker for å gjenoppbygge vår selvtillit. En venn, slektning eller nabo kan gi den støtte og oppmuntring en person i en slik situasjon så sårt trenger.
Over gaten fra en venninne av meg bor det et ektepar som nå er besteforeldre. Min venninne, som bor alene, legger merke til dem. Hun forteller meg at de er et fremragende eksempel. De oppdro flere barn, og sammen skapte de en vidunderlig familieatmosfære.
Deres voksne barn kommer stadig hjem til dem sammen med sine barn for igjen å oppleve atmosfæren av kjærlighet og støtte deres foreldre skapte i deres barndomshjem.
Moren engasjerer seg i lokalsamfunnet. Hun har tilsyn med gaten og hjelper og har omsorg for dem som trenger støtte.
Ved en anledning fjerner hun knust glass fra veien utenfor huset hennes etter en mindre ulykke for å forhindre at forbipasserende biler punkterer. En annen gang tilbyr hun en kopp te og trøstende ord til dem som har det vanskelig. Hun hjelper yngre mødre med å lære barna sine om Gud, og hun ber for de syke.
Hun er ikke en person som skilter med sin tro, men hun er et skinnende eksempel på levende tro i aktivt virke. Denne damen er en ressurs for stedet hun bor på - et eksempel på trofasthet, ærlighet, tjeneste og godhet. Hun utstråler trøst og stabilitet til sine medmennesker.
I den velkjente bergprekenen talte Jesus om eksemplets betydning. Han befalte oss å la vårt «lys skinne for menneskene». Han sa at de kristne skal være «jordens salt». Vi omtaler fremdeles folk som «jordens salt». Har du noen gang merket deg at disse oftest er gjennomsnittsmennesker?
Selv om vi lever i et samfunn der dårlig oppførsel og dårlige eksempler florerer, legger folk merke til og reagerer på det gode eksemplet i andre mennesker.
Eksemplets makt er smittsom - smittende, både på godt og ondt. Når vi ser et eldre par som holder hverandre i hånden, har det en positiv innflytelse på oss andre. Kanskje er det fordi det gir oss håp for våre egne ekteskap.
Er det på den annen side noe som er mindre oppmuntrende enn en familiekrangel brettet ut i all offentlighet? To voksne mennesker som angriper og kritiserer hverandre i stygge ordelag er et forferdelig og tankevekkende syn.
Kunne ditt ekteskap ende opp slik? Eller, hvis dette er alt ekteskapet dreier seg om, vil du kanskje ha det bedre uten?
Jesus Kristus kjente Skriften bedre enn hans lærere, men viste det ved å leve blant de lærde med en bedre forståelse. Han var et eksempel på både styrke og godhet, visdom og ydmykhet - alltid basert på kjærlighet og omsorg for alle. Og selv de som ikke fullt ut forsto det han gjorde, regnet ham for å være en mann som «gikk omkring og gjorde godt» (Apostlenes gjerninger 10:38).
Vi lever naturligvis mer vanlige liv. Vi er vanlige mennesker. Men det vi gjør i dag, kan ha en positiv innvirkning på våre medmennesker.
Undervurder ikke verdien av å være nabofamilien - eller naboen.
«Fortsatt i full vigør» |
Søster Christopher, 87 år, resirkulerer gamle klær og kjærlighet.
DA vi i 1994 første gang traff søster Christopher Frame, arbeidet hun som misjonær i Kenya. Hun hadde da tilbragt store deler av sitt liv med å hjelpe de fattige i området rundt Thika. Lokalbefolkningen der kalte henne CuCu Nyawera - «bestemoren som arbeider».
Det virket imidlertid som om arbeidet hennes var kommet til et stoppunkt. Dagen etter at vi intervjuet henne, måtte hun reise hjem til Irland for å få rask og påkrevet medisinsk hjelp, og, antok vi, hjem til en velfortjent pensjonisttilværelse.
Slik gikk det allikevel ikke. Hun arbeider nemlig fortsatt, i Dublin. Her hjelper hun de fattige i denne byen, og hun skaffer penger som hun sender til sine afrikanske venner.
Hennes medisinske tilstand viste seg heldigvis ikke å være alvorlig, og hun kom seg raskt.
CHARAAv Christina R. Kuo |
JEG har en vakker skiferhelle av marmor på skrivebordet mitt.I overflaten er det fint inngravert C-H-A-R-A. Kjará er et gresk ord som betyr gleden ved livet.
Denne marmorhellen er en god huskelapp for meg om hva livet går ut på. Jeg sier huskelapp, for i vår tid er det liten grunn til å bli glad hvis vi ikke har det riktige perspektivet i livet.
For eksempel, her om dagen utbrøt en frustrert venninne av meg:
Å kjenne en slik glede er ikke noe vi bare kan fantasere opp. Den må komme fra det aller innerste i oss og stamme fra en Realitet som er langt mer virkelig enn oss selv.
Når den store renessansekunstneren Michelangelo forberedte en skulptur, studerte han steinblokken nøye. Han så for seg at figuren alt var der inne i steinen. Det gjaldt bare å hogge vekk det som dekket den.
Når det er snakk om å leve, er det også to innfallsvinkler. De fleste av oss går i gang som en vanlig skulptør. Vi tar på oss skaperens rolle og får fram fysisk form og «liv» slik vi vil ha det og meisler i vei som om en større Eksistens ikke fins. Resultatet er ofte et produkt som gjenspeiler et tankesett som betrakter livet som kort og døden som nært forestående.
Den tyske forfatteren Hermann Hesse skrev en gang følgende:
«Menneskene er redde fordi de ikke er ærlige overfor seg selv. De utgjør et helt samfunn sammensatt av mennesker som er redde for det ukjente inni dem selv! Alle føler de at normene de lever etter ikke lenger gjelder, at de lever etter gammeldagse lover - verken deres religion eller deres moralske ståsted passer vår tids behov... De vet nøyaktig hvor mange gram krutt som skal til for å drepe et menneske, men de vet ikke hvordan de skal be til Gud. De vet ikke hvordan de kan føle seg lykkelige i én sammenhengende time.»
På tross av vår tids hårde virkelighet, er det i enhver mann og kvinne og i ethvert barns hjerte gjemt en Michelangelo - en kunstner som tror at det ligger en langt større Realitet bak all fasade. Noe langt mer enn det denne verden har å vise fram.
Den russiske forfatteren Dostojevskij skriver: «Hvis du skulle klare å ødelegge menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men all livskraft som opprettholder livet på jorden, tørke ut.»
Gud skapte oss til udødelighet. Han prentet evigheten i våre sinn og hjerter (Predikanten 3:11).
Skal vi identifisere den store Realiteten, så var det han som skapte den fysiske verden slik at den skulle passe tett til den åndelige. Han formet menneskeheten og Skaperverket slik at vi til en viss grad kunne erfare, kjenne og føle hans plan for oss, i vår hverdag.
I Bibelen kan vi for eksempel se at Gud sammenlikner den fysiske død med søvn og oppstandelsen med å våkne opp til nytt liv. Se bare hvordan vi anvender døgnets 24 timer. Vi legger oss, og etter sju-åtte timer står vi opp til en ny morgen. Gud har på en måte, og i liten skala, skapt oss slik at vi øver på vår død og oppstandelse hver dag.
Det er verd å merke seg at Gud planla denne 24-timerssyklusen som mer enn bare et ritual. Det er vår indre forvandling han er interessert i. På samme måte som vårt fysiske legeme etter naturen renser seg i løpet av dagen, og særlig natten, vil Gud at vi alltid renser oss for gale følelser og feil innstilling (Efeserne 4:26). Når vi åpner oss for den rensende kraft fra hans Ånd, lar han bunnfallet komme til overflaten slik at det kan skylles ut. Han etterlater oss ikke deretter tomme, men fylte. Ikke nedbrutte, men hele.
Michelangelo formet skulpturer av stein. Gud åndet kjará inn i mennesket slik at det som ble skapt skal være et mesterverk i evighet. Måtte vi la Mesterskulptøren få beholde sitt fullkomne verk.
LITT OM DETTE NUMMERET
Bevæpnet og farlig |
MENS vi forberedte dette nummeret, skjedde tragedien i Dunblane. Og som alle andre forfattere og journalister ønsket vi å si noe. Men hva?
Vi er ikke noen avis eller noe ukentlig nyhetsmagasin, så vi behøvde ikke å skynde oss å trykke saken. Og Dunblane vil fortsatt være i nyhetene når bladet trykkes. Det passer fortsatt å si noe. Men hva?
Faktisk er det ikke nok å si et eller annet. Som du ønsker vi å gjøre et eller annet. Noe for å lette sorgen og smerten, som fortsatt er sterk. Men også noe som vil være med på å redusere risikoen for at slike forferdelige ting vil skje igjen.
Men hva? Vi kan kreve lover og støtte en strengere våpenkontroll. Men ingen lover eller kontroller kan forhindre at de som er fylt av hat og bitterhet, vil finne en måte å sette sin gale hevn ut i livet på. Daily Telegraph påpeker:
«Menneskenaturen selv er den største trusselen mot et fredelig samfunn. Å kvitte seg med den trusselen er en umulig drøm» (mandag 18.3.96, side 20).
Med respekt å melde stemmer ikke dette. Det er ikke umulig. Den kristne tro viser oss løsningen. Problemet er at det er svært vanskelig å forklare den på en måte som ikke lyder upraktisk eller naiv.
For noen uke siden, like før Dunblane, intervjuet BBC en tidligere offiser i hæren og i politiet. Etter flere års forsøk på å tvinge igjennom, håndheve og bevare harmonien i Nord-Irland hadde denne mannen bestemt seg for å arbeide for fred ved å bli evangelist.
Naturligvis spurte intervjueren ham hva han ville gjøre. Den tidligere offiseren forklarte at han fortalte hva Jesus Kristus hadde gjort i hans liv. Det ble en pinlig pause, og intervjueren prøvde en annen vinkel. Men svaret var det samme. Mannen grep spørsmålet om fred an ved å fortelle folk hvilken betydning Jesus Kristus hadde for ham.
Dermed sluttet snart intervjuet, og programmet fortsatte med noe som var bedre nyhetsstoff.
Vi er gjerne overbærende overfor mennesker som tar sin religion så alvorlig, og vi respekterer dem kanskje motvillig. Vi lar dem til og med praktisere det de tror på, så lenge de ikke blander seg i sakene til dem som virkelig gjør noe nyttig.
Jeg har sympati med intervjueren, men jeg tror han lot en sjanse gå fra seg. Jeg ønsket at han hadde vært mer pågående og spurt: - Det er vel og bra, men hvordan vil det hjelpe?
Eller: - Hvordan mener du at det vil hjelpe at du forteller folk hva Jesus har gjort for deg?
Eller i det minste: - Det høres mest ut som virkelighetsflukt.
Isteden lot han evangelisten slippe unna, selv om det ikke virket som om evangelisten ville det.
Denne tidligere offiseren hadde oppdaget noe. Hans tro hadde vist ham at bitterhet kan kontrolleres, sinne kan fjernes og frustrerte mennesker som er fylt av hevntanker, kan forandres. Men det krever hjelp av en annen natur som kan lede og støtte. Og som kan tilby tilgivelse og aksept, slik at en selv i sin tur kan godta og tilgi andre.
I hovedsak er det dette kristendommen dreier seg om. Det blir best forklart, eller kan kanskje bare forklares, av dem som har opplevd denne forvandlingen.
Som alle medier prøver dette bladet å være interessant og relevant. Men ikke så interessant og relevant at vi taper hovedfokuset i vår oppgave. Og uansett hvor interessant og relevant vi prøver å gjøre reisen, ender vi gjerne opp på samme sted. For dette er et kristelig blad med et kristent budskap.
C.S. Lewis observerte skarpt at «kristendommen forteller folk at de må omvende seg og lover dem tilgivelse. Den har derfor ingenting (så vidt jeg vet) å si til folk som ikke vet at de har gjort noe de må vende om fra, og som ikke føler at de har behov for å bli tilgitt.»
De fleste av leserne våre er heldigvis ikke potensielle terrorister eller massemordere. Men til en viss grad er vi alle «bevæpnet og farlige» med menneskenaturen. Det er vårt ydmyke håp at du av og til, et eller annet sted, i dette bladet vil finne den informasjon, oppmuntring og støtte du trenger for å se hvordan dette mest dødelige av alle våpen kan kontrolleres.
Opphavsrett © Guds Verdensvide Kirke, 1996