Den Enkle Sannhet

Nr 2, årg 13: mars­mai 1996

Nedlastbar

HVORDAN KLARER FUGLENE DET?

WELNEY, Norfolk: Svanene kommer tilbake i skumringen. De kommer flygende innover som små Concorde-fly. Vingene er slått ut, de elegante halsene er utstrakte og beina er vendt skrått oppover slik at de fungerer som luftbremser. De svever innover vannet, mens de leter etter et landingssted blant endene, gjessene og sothønene som allerede fyller lagunen.

Svanene velger innflygingen med omhu. De er glimrende langdistanseflygere, akkurat som fly, men ikke noe særlig dyktige til å manøvrere raskt. Vekten er nær grensen for flygende fugler, og de har ikke energi til å stige eller snu hurtig. Mange fugler blir drept hvert år fordi de kolliderer med høyspenningsledninger. Store fugler, som svanene, er spesielt sårbare fordi de kan komme borti to ledninger samtidig og kortslutte strømmen. Teknikere har festet oransje plastballer på strømledningene i nærheten av Welney som fungerer som avledere. Ballene er opprinnelig utviklet for å hjelpe småfly slik at de unngår flyulykker, men svanene trenger også hjelp.

Dette er et godt initiativ, et uttrykk for omsorgen i arbeidet for et trygt område for villfuglene som overvintrer i Welney. Det minner oss også om at vi deler verden med fugler, som på tross av at de er meget forskjellige, og er gode til å tilpasse seg, lever et ganske usikkert liv.

En svane, en spurv eller faktisk enhver flygende fugl er sannelig et mirakel og et eksempel på Skaperens kunst. Kroppen, som veier fra noen få gram til noen få kilo, med fjær og bein, inneholder både drivstofftanker, flykontroller og navigasjonssystemer som i et avansert fly. I likhet med et fly trenger fugler uavbrutt omsorg og vedlikehold for å fungere. Vi bruker ordtaket «fri som en fugl», men fuglene er ikke frie. Deres liv domineres av søken etter mat, for deres privilegium med å fly krever mye energi. Det er et mirakel at enkelte arter overlever i det hele tatt. Og en lærdom for oss.

Jesus pekte derfor på disse vidunderlige, men skrøpelige eksemplene på skapelse da han minnet sine tilhørere om dette: «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde.

Er ikke dere langt mer verd enn de?» (Matteus 6:26). Livet var også usikkert for mennesker på denne tiden. Maten ble produsert med møye, og menneskene var alltid redde for at en dårlig høst, oversvømmelse, tørke eller en gresshoppesverm skulle føre til hungersnød. Det ville virkelig være beroligende hvis de visste at de kunne stole på den samme Gud som har forutsett fuglenes behov.

Vi har kanskje ikke det samme behovet for beroligelse. Vi kan mer eller mindre regne med at vi har daglig brød. Massedistribusjon, nedfrysing og EUs enorme reserver gjør en hungersnød i det moderne Europa usannsynlig.

Vi kan sette pris på fuglene i luften på en måte som de gamle folkeslag ikke kunne. Vi har, i motsetning til dem, prøvd kreftene på utfordringer med å fly og med langdistanse luftnavigasjon. Det er ca en halv million mennesker i luften til enhver tid, som legger sitt liv i hendene på fagkunnskapene til de som bygger, vedlikeholder, koordinerer og navigerer flyene rundt om i verden.

Ta en titt på fuglene en gang til, med moderne øyne. De har ingen kart, instrumenter, radar, radio, flymekanikere, instruksjonsbøker, flyplaner, flyplasser, reservemannskap, værrapporter eller lufttrafikkontroll. Flere millioner av disse sarte skapningene klarer allikevel å reise over avstander på flere tusen mil hvert år. Fugletrekket er et mirakel og går over hav, over ørkener og fjell, i stormer.

Hvordan klarer de det?

Fugletrekk har alltid fascinert kvinner og menn som tenker over saker og ting. Menneskene i oldtiden la merke til at fuglene kom og dro til forskjellige årstider, men de visste ikke hvor fuglene reiste hen. Så sent som på 1500-tallet trodde man at svaler overvintret på samme måte som froskene; på bunnen av sjøer og vann. Det ble seriøst antydet at fuglene kunne fly til månen.

Etter hvert som oppdagelsesreisende utforsket mer av verden, fant de vanlige europeiske fugler som overvintret i tropene. Naturforskere begynte å studere mysteriet og miraklet med trekkfugler.

De fleste flygende fugler trekker til en viss grad. De må flytte til et sted der det er rikelig med mat (næringstrekk). Enkelte fugler trenger bare trekke noen få mil, andre til neste land eller lignende. Enkelte vaktler, som er dårlige flygere, går rett og slett opp og ned fjell for å komme til sitt nye næringssted.

Andre arter flyr regelmessig halve jorden rundt. Rødnebbternen har rekorden. Enkelte arter bygger reir nord for den nordlige polarsirkelen. Når vinteren nærmer seg, flyr de sørover over Grønland og Nord-Atlanteren til den nordlige delen av De britiske øyer. Deretter flyr de sørover til Spania, langs kysten av Afrika og krysser til slutt det sørlige Atlanterhavet til Antarktis. Etter at sommeren i sør er over, flyr de tilbake til Arktis - en reise på 41 600 km.

Sesongreisende svaner

Svanene i Welney er til sammenligning bare sesongreisende. De flyr inn fra hekkeområdene i Island og Siberia. Dette er allikevel ingen dårlig prestasjon. De finner veien over ensformig tundra og hav, tilbake til sine yndlingsovervintringssteder. Svanene lever sammen i par hele livet, og mange par har kommet tilbake i 20 år. De har med seg svaneunger fra sommerhekkeområdene i Arktis. De unge svanene har bare kunnet fly i noen få uker når de starter på den 3700 km lange reisen. De fleste svaneungene klarer reisen og kommer fram til planlagt tid og på akkurat samme sted. Du kan nå kjøpe en bærbar navigator for ca 900 kr, som kan vise deg lengde- og breddegraden du oppholder deg på ethvert sted på jorden med en presisjon på 30 meter. Det ville ikke være nøyaktig nok for enkelte trekkfugler som kommer tilbake år etter år til nøyaktig samme sjø, tre eller skorstein.

Hvordan fuglene klarer dette fascinerer ornitologer, og det fins mange teorier. Enkelte fugler ser ut til å ha en følelse for jordens magnetiske felt. Andre reagerer sannsynligvis på at sollyset endrer vinkel i de forskjellige årstidene (som solbriller med polaroidglass). De kan også finne veien med luktesansen og en fin evne til å registrere forskjeller i lufttemperatur og vindretning. Det kan synes som enkelte av de små hjernene er programmert til å gjenkjenne spesielle terreng, som en målsøkende bombe. Sannsynligvis er det en kombinasjon av alle disse egenskapene og andre som vi ennå ikke kjenner til.

Ornitologer har utført flere harmløse forsøk for å villede trekkfuglene. De har funnet ut at fuglene har en fantastisk evne til å finne igjen riktig retning. En havlire ble for eksempel tatt ut av hulereiret på Skokholm-øya utenfor den walisiske kysten og sluppet fri i Italia. Havlirene flyr vanligvis ikke over land, men denne havliren fant veien hjem over Alpene og det europeiske kontinent, tilbake til det samme hulereiret på Skokholm-øya.

Mer enn mange spurver

For de av oss som tror på en Skaper som elsker livet og elsker oss, kan trekkfuglenes reise være meget oppmuntrende. De overlever. De reiser mot alle odds og lar instinktet lede vei til målet.

Dette er et håndverk av en Skaper som vet og bryr seg om alle detaljene: «Selges ikke to spurver for en skilling?» spurte Jesus. «Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden» (Matteus 10:29). Mente han at Gud styrer skjebnen til den enkelte spurv? Sannsynligvis ikke. Jesu poeng var at en spurvs liv ligger i Guds hender, og bare han kan og vil la den leve, med et godt planlagt miljø, som spurven, svanen, heiloen og alle andre skapninger er tilpasset. Skaperen tenkte på deres velferd, og bryr seg om alle detaljer i deres liv.

Du kan også stole på den Gud som omhyggelig har utstyrt himmelens fugler til sin årlige «troens reise». Den samme Gud har også ledet sin kirke på dens reise gjennom historien. Han leder den enkelte, mennesker som deg, som legger sin åndelige utvikling og mål i hans hender. «Frykt derfor ikke,» forsikrer Jesus. «Dere er mer verd enn mange spurver.» Eller svaner.

HEILOENS PROBLEM - navigasjon over Stillehavet

DET kan virke som et mirakel at fuglene kan finne fram til målet sitt over de enorme avstandene de tilbakelegger. Allikevel er fuglene omfattet av den samme kontante realiteten som en pilot i et fly. De skal nå fram før det er slutt på brennstoffet.

Dr Werner Gitt har skrevet flere populærvitenskapelige bøker om skapelsens underverker. Med utgangspunkt i sine erfaringer fra sin forskning i informasjon har dr Gitt analysert fuglenes trekk ut fra strengt vitenskapelige prinsipper. Fuglenes trekk er et eksempel på nøyaktig beregning av energiforbruk.

Den østsibirske heiloen (pluvialis dominica fulva) er et glimrende eksempel på en fugl som må økonomisere kreftene. Heiloen trekker sørpå fra Alaska til Hawaii for å overvintre. Heiloen må fly over det åpne havet i ett strekk for å kunne gjøre dette. Det fins nemlig ingen øyer på veien der heiloen kan stoppe og hvile seg, og den kan ikke svømme. Flyturen er på over 4000 km - litt avhengig av hvor heiloen starter reisen. Det betyr at heiloen gjør ca 250 000 vingeslag i løpet av reisens 88 timer.

Ved avreisen fra Alaska veier heiloen i gjennomsnitt 200 g, hvorav 70 g er fettreserver som brukes som energi på turen sørpå. For hver time heiloen flyr, har man beregnet at fuglen omdanner 0,6 prosent av kroppsvekten til kinetisk energi og varme.

Selv om heiloen flyr med akkurat den farten som gir best brennstofføkonomi (fettforbruksøkonomi), kan fuglen ikke nå fram til målet på Hawaii, da den ikke har nok fettreserver. Hva betyr det? Jo, etter 81 prosent av flytiden, ca 800 km fra Hawaii, faller heiloen i havet og dør.

Hvordan kan dette stemme? Har vi regnet galt, eller glemte Skaperen å utstyre heiloen tilstrekkelig til at fuglen kunne klare turen? Verken det ene eller det andre. Skaperens visdom vekker forundring. Han ga nemlig fuglen en viktig tilleggsopplysning med på reisen: «Du skal ikke fly alene: fly i V-formasjon! Så kan du spare 23 prosent av din energi og på denne måte klare turen.»

Etter 88 timer har heiloen normalt 6,8 g fett tilbake å tære på. Selv dette overskuddsfettet har en berettigelse. Det kan heiloen nemlig få bruk for hvis den får motvind på turen.

Enhver som ikke betrakter disse presisjonsberegningene som Skaperens verk, har noen store uløste spørsmål å besvare. Hvordan vet heiloen hvor mye energi den har behov for? Hvordan vet heiloen at den har bruk for akkurat ca 70 g fett ved avreisen fra Alaska? Hvordan kan heiloen vite hvor langt det er til Hawaii og hvor mye energi den bruker på turen? Hvordan finner heiloen veien? På hvilken måte kan heiloen navigere nøyaktig nok?

Det er i sannhet et stort under at trekkfuglene uten bruk av instrumenter eller kart greier å navigere over så lange avstander. Værforholdene kan skifte voldsomt under reisens gang, og solhøyden, vindretningen, skydekket og dagens lengde endres underveis.

På en lang havkryssing, som for eksempel heiloens reise fra Alaska til Hawaii, vil selv en liten feilberegning av kursen bety at fuglen utmattes og styrter i havet. Fuglene er nødt til å fly i nøyaktig riktig retning, og har ikke krefter til å eksperimentere underveis. Det store flertallet av trekkfuglene ville aldri nå fram til målet sitt uten en form for navigasjonssystem, og ingen fuglearter ville overleve uten å kunne finne fram.

(Ovenstående er oversatt fra side 272 og side 274-277 av Am Anfang war die Information («I begynnelsen var informasjonen») av Werner Gitt, utgitt av Hänssler-Verlag, Neuhausen/Stuttgart. Utdraget er godkjent av forfatteren.)

LYDEN AV STILLHET

Det er mulig at fuglene bruker sin evne til å høre lavfrekvenslyder til å lage et stort «lydkart» over sine omgivelser. Lydkartet kan dekke et område med flere hundre kilometers radius. Forsøk har vist at noen fugler kan høre frekvenser helt ned mot 0,1 Hz (en svingning tar 10 sekunder). Dette er en mye dypere tone enn det vi mennesker er i stand til å høre.

Enkelte lyder i naturen, som f eks brenningen mot en kyst, vinden i fjellet, vannfall eller selv sandflukt i ørkenen, gir en lavfrekvens lyd som kan høres på mange hundre kilometers avstand.

Det er mulig at trekkfuglene «hører» disse lydene og bruker dem til å styre etter.

Man vet også at fuglene hører lyden fra de andre fuglenes vingeslag og bruker den til å holde deres riktige plass når de flyr i formasjon.

HVA er den viktigste ingrediensen i en praktisk enhet? «Når jeg tenker på Tyskland om natten, får jeg ikke sove mer.» Heinrich Heine skrev dette verset i sitt dikt Nattlige tanker for nesten 150 år siden.

Idag er denne tanken igjen relevant for oss tyskere og våre naboer - på en positiv så vel som en negativ måte.

En drøm blir virkelighet

Drømmen om tysk gjenforening har vært virkelighet i flere år nå. Men hvordan ser denne virkeligheten ut i dag? Før november 1989 følte så å si hver eneste vesttysker seg nært knyttet til sine brødre og søstre i øst og omvendt - selv om man ikke hadde noen slektninger i det «andre Tyskland».

Det hele begynte som en overraskelse, så sympatisk og fullt av glede. 2 mai 1989 fjernet ungarerne grensebarrikadene på den ungarsk-østerrikske grensen, og åpnet således veien for masseutgangen fra Øst-Tyskland.

Så 11 september samme år lot den ungarske regjering østtyskere få krysse grensen til Østerrike.

Bare noen få dager senere, 30 september, proklamerte Vest-Tysklands daværende utenriksminister Hans Dietrich Genscher (mens han sto på en balkong på den tyske ambassade i Praha i Tsjekkoslovakia) fri inngang til den føderale republikken for tusener av østtyskere som hadde flyktet til ambassadens område.

Mange hjertevarmende scener fulgte - alle med intens nærhet og inderlighet, fylt med gledestårer. Den nasjonale presse var nesten ute av seg selv med sine ekstatiske utsagn - og mange prominente politikere feiret denne begivenheten med brask og bram. «Vi er ett folk»-følelsen var i full blomst.

Likevel, etter at muren falt i Berlin, reiste en usynlig mur seg merkelig nok i øst- og vesttyskernes sinn. Mange mennesker i det nye Tyskland trodde naïvt nok at når den tyske mark ble tatt i bruk, ville vestlig levestandard følge over natten.

De fleste i den gamle føderale republikken trodde også at denne gjenforeningen ville bli oppnådd uten kostnader.

Straks det ble oppdaget hvor avleggs og ineffektive de ulike østtyske produksjonsmetodene virkelig var, begynte en stemning av overlegenhet å vokse fram blant dem i vest, noe som ikke på noen måte hjalp på selvtilliten til dem i øst.

Brødre utenfor rekkevidde

Den nære, men likevel utilgjengelige bror fra begge sider av jernteppet, hadde nå blitt en for nær, uvelkommen slektning.

Det var som om festen hadde tatt slutt, og bare bakrusen var tilbake. Vennskap stopper ofte straks ens egen lommebok blir involvert.

Vesttyskerne måtte nå se i øynene økte lønnsavgifter, en egen «solidaritetsavgift» og økte folketrygdavgifter på den ene side - med høyere renter, stigende matpriser og økte billettpriser på offentlige kommunikasjonsmidler på den andre. For bare å nevne noen av forandringene.

Skuffelsene som raskt spredte seg på begge sider, hovedsakelig om penger og materialisme, har uten tvil etset seg dypt inn i den tyske bevissthet.

Ideologier - det være seg i øst eller vest - var blitt solid innprentet gjennom de siste tiår, og medvirket således til splittelsen.

Naturligvis medførte gjenforeningen av de to tyske statene en omstilling av formidable dimensjoner. To totalt ulike systemer skulle bli ett. Kommunismens planlagte økonomi måtte konverteres til et sosialøkonomisk markedssystem. En diktatorisk overvåket stat måtte omvandles til et fritt demokrati. Ikke så lett.

Ufrie undersåtter, vant til å bli leid omkring ved hånden, trengte å bli frie individer, klare til å møte vanskeligheter og nye muligheter.

Den tyske prototypen

Mange mennesker, særlig de i tidligere østblokkland, følger det tyske eksempelet med øynene. Hva vil det større Tyskland nå gjøre med sin sjanse nummer to?

La oss bare se på den sosiologiske sektoren. Kirken i det tidligere Øst-Tyskland, som lenge led under presset fra det kommunistiske regimet, ble et samlingssted på mange områder for den fredelige revolusjonen. Den spilte en viktig rolle i omstillingen.

Mange kommentatorer, både tyske og utenlandske, viet spesiell oppmerksomhet til dette ublodige fallet av den kommunist-styrte staten.

Om og om igjen hørte vi om stolthet i bragdene til det kristne Vesten. Men forstår vi virkelig hvilke langtrekkende konsekvenser og hvilken betydning den kristne enhet skulle ha i våre egne liv? Vi kaller oss selv kristne, men er det kun en tom frase - kun i navnet, uten noen synlige konsekvenser i måten vi lever på?

Vår brors vokter

Selv helt i begynnelsen av menneskehetens historie ser vi at en mann nektet å ha omsorg for sin bror. I Det gamle testamentes 1 Mosebok spør Kain: «Er jeg min brors vokter?» (1 Mosebok 4:9). Det innlysende svaret fins i selve spørsmålets struktur. Sannelig, vi er ansvarlige for hverandre. Våre brødres og søstres velbefinnende er enhver persons ansvar.

Var ikke vi i Vesten glade da våre brødre og søstre i øst endelig greide å riste seg løs fra diktaturets lenker? At de nå fritt kunne gi uttrykk for sine meninger, reise uten tillatelse til Lybeck, Hamburg eller Frankfurt? Eller at de nå kunne begynne å skaffe seg kjøleskap og farge-tv mye raskere?

Er vi ute av stand til å se at folket i øst - våre brødre og søstre - var nødt til personlig å holde ut 60 år med undertrykkelse under det kommunistiske diktaturet - og før det, nazistenes nasjonalsosialisme? Er det ikke på sin plass nå å vise solidaritet i ordets virkelige betydning - for å opprette et følelsesmessig bånd og en sterk enhetsfølelse - slik at problemene på begge sider kan bli løst i fellesskap?

Det er sant at folkene i Øst- og Vest-Tyskland har utviklet seg forskjellig på grunn av svært ulike systemer. Men det fins ikke to like individer uansett. Ethvert menneske er fullstendig unikt. Det fins selvfølgelig forskjeller mellom nord og sør, øst og vest. En fra Hamburg snakker en annen dialekt enn en fra Bayern. Og en fra Sachsen har en annen aksent enn den en innfødt Mecklenburger har.

Sammen har de alle blitt en politisk og økonomisk enhet med en felles framtid. Og nå må vi også oppnå større enhet på et annet nivå: sinnets og tankens.

For noen år siden sa Richard von Weizsäcker, tidligere tysk president, at de problemene vi har med hverandre, må løses, slik at Tyskland kan møte de kommende års vanskeligheter og krav.

Menneskelig sett ønsker alle å vise fram det de personlig har oppnådd i livet: bilen, huset, familien. Fra barndommen av viser mennesket at det er egoistisk. Faktisk er Vestens økonomiske system først og fremst basert på denne egoismen. Vi er født inn i «jeg-generasjonen». Vi bruker våre spisse albuer til å komme oss fram, og kan etterlate et bredt spor av ofre bak oss.

Er ikke dette den eksakte motpol av det Kristus fortalte oss da han sa: «Og som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem...Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig»? (Lukas 6:31, 36).

Dette er den gyldne regel! Dette er den måten kristne skal leve på. «Albusamfunnet» tillater ikke lykke å trives. Det å implementere den gyldne regel, som hjelper og støtter uten egoistiske motiver, er det som virkelig har betydning.

Ett skritt videre

Som en sann kristen er man nødt til å gå ett skritt videre. Et skritt vi alle burde ta, hvis vi virkelig ønsker å gjenspeile Kristi navn. Jesus Kristus viste oss dette skrittet i Matteus 22:39: «Du skal elske din neste som deg selv.»

Heldigvis har Tyskland nå en sjanse nummer to i og med sin gjenforening. Tyskere både i øst og vest har fortsatt mulighet til å bidra til å gi begrepet enhet innhold. På det individuelle plan har vi ikke alltid mulighet og posisjon til å sette i gang forandringer i stor skala, men alle har en unik mulighet til å gjøre noe på det personlige plan.

Dersom vi alle tar positive skritt mot hverandre og oppriktig forsøker å se meningsforskjellene som nyttige - da vil hele samfunnet tjene mye mer på det enn vi tror.

Wolfgang Thomsen
er redaktør av Klar & Wahr,
den tyske utgaven av

JEG vil gjerne fortelle om noe jegopplevde under et besøk i Angolas hovedstad Luanda siste vinter.

Sammen med min venn Jean, som også er prest, ble jeg invitert til gudstjeneste i vår kirke i et av de fattigste forstedene til Luanda. Det var ikke direkte adgang med bil. Vi måtte først gjennom fattigkvarteret, og turen gikk videre langs en ubrukt jernbane som bragte oss til utkanten av slummen.

Dusinvis av fillete barn trengte seg sammen rundt oss. I dette ødelagte landskapet gikk det opp for oss hvilken innvirkning 30 år med borgerkrig og mislykket marxisme hadde hatt på dette potensielt rike landet.

Bygningen hvor gudstjenesten ble holdt, lå like ved en søppelfylling. Det var ikke akkurat slik vi hadde trodd at helligdagen skulle feires. Men det vi fant bak dørene til Iglesia de Deus Mundial sto i krass kontrast med den barske fattigdommen utenfor.

Selv om gudstjenesten allerede hadde begynt, ble Jean og jeg invitert over til de lokale eldste i menigheten. Salen var sparsomt innrettet, men alt var gjort med en kjærlig hånd. Det var flere rekker med ru benker og en hylle hvor noen få fillete bibler var oppstilt. Alteret var et bord dekket med en gammel, men ren, hvit duk.

Det var likevel en ting som virket litt rart. Det hang snorer tvers over rommet, og fra dem hang det strimler med papir. Jean og jeg så overrasket på hverandre. Hva skulle de brukes til?

Rundt 150 mennesker var samlet i den enkle kirkebygningen. De var kanskje fattige, men deres enkle gudstjeneste var fylt med glede. Her satt det folk som visste hvordan det føltes å bli plyndret, folk som var fattige på så mange forskjellige måter. Likevel strålte de gjennom sin fattigdom med en verdighet og en dyp glede som gjorde at evangeliet kunne bli forkynt.

Det er utrolig oppmuntrende å se hvordan disse kristne fritt og uten skam uttrykker sin tro på Jesus, han som har holdt seg levende i deres hjerter. De drar til gudstjeneste tettpakket på planet av lastebiler mens de synger sanger og salmer. For en fin demonstrasjon av ens modige overbevisning og en kristendom uten komplikasjoner! Hvilket mektig vitnesbyrd i et land som fortsatt er så preget av ateisme.

Politikerne og de militære lederne som hadde kjempet om Angola, hadde skrytt av at de ville fjerne kristendommen fra landet. Ethvert uttrykk for tro ville ha ført de kristne i fengsel eller ha kostet dem livet. Men bare etter noen få dager i Angola fikk jeg helt konkret oppleve at troen hadde overlevd alle årene med skuffelser, militær undertrykkelse og økonomisk og sosial nedgang.

Etter gudstjenesten inviterte prestene oss til lunsj i deres enkle hjem. De ønsket å høre hva vi syntes om gudstjenesten deres og sikre seg at alt hadde foregått på riktig måte. Var det noe vi kunne sette fingeren på?

Vi var forsiktige - mye var forskjellig, men ikke nødvendigvis feil. Vi hadde ikke noen rett å påføre vår livsstil på våre afrikanske venner.

Men papirstrimlene som hang ned fra taket, bekymret oss. Jean hadde besøkt Asia, og papirene minnet ham om bønnestrimler som noen ikke-kristne og polyteistiske religioner bruker. Hvis strimlene representerte dette, var det ikke passende for en kristen kirke.

Så etter at vi hadde rost prestene for deres tro og entusiasme, tok vi opp dette spørsmålet med dem. Lederen lyttet alvorlig på oss og kom så med forklaringen:

- Vi har sett bilder av de gudstjenestene dere holder. Vi har lagt merke til at dere pynter rommet med blomster, så det kan se vakkert ut i Guds øyne. Så vi besluttet at vi ville gjøre det samme.

- Vi har ikke råd til å kjøpe blomster. Landet vårt må bare brukes til å dyrke mat. Så vi hang opp papirene for å pynte møtesalen til ære for Gud.

Jean og jeg så skamfullt på hverandre.

Vi hadde bare sett gamle avisstrimler - angolanerne hadde sett blomster. Jeg tror Gud så blomster, han også.

Jack Brunet er prest for
Guds Verdensvide Kirke i Belgia.

MANGE mennesker tror at Pisas uvanlige tårn var bygd rett opp og ned, og at det begynte å helle etter at det var fullført. Men det er ikke riktig.

For ca 900 år siden begynte en gyllen tid for innbyggerne i Pisa. De hadde vunnet noen viktige seire over sine rivaler og ble en av de største sjømaktene i Middelhavet.

Deres rikdom kom til uttrykk i planleggingen av et religiøst senter med flere praktfulle bygninger, bygd til ære for Gud. Det ble kjent som Campo dei Miracoli - miraklenes plass.

I 1064 begynte borgerne i Pisa å bygge en katedral, en imponerende bygning av mørkegrå og hvite stein, med en praktfull fasade i farget marmor og massive dører i støpt bronse.

Litt over 100 år senere begynte de å bygge campanilet, et klokketårn som skulle være et supplement til katedralens arkitektoniske prakt. Etter tegningen skulle det være åtte etasjer med bueganger av marmor og granitt og på toppen en søylegang med klokkekammeret.

Men helt fra begynnelsen begynte ting å gå galt.

Dårlige tider

Da tårnet bare var tre etasjer høyt, begynte det å helle mot nord. Byggherrene var ikke klar over at under Miraklets plass lå det lag med gjørme, kalk og sand, en ustabil blanding som ikke kunne støtte tårnets voksende vekt.

Byggherrene prøvde å rette opp på hellingen ved å tilføye noen uregelmessige steiner i konstruksjonen. Men dette resulterte i at bygningen begynte å helle den andre veien! I løpet av de neste 180 år studerte generasjoner av arkitekter problemet. I dag er vi vant til å se høyhus bli bygd i løpet av noen få måneder, men det tok hundrevis av år å fullføre noen av de flotte middelalderbygningene. Det var mulig for en murer å arbeide på en bygning som hans bestefar hadde påbegynt og som hans barnebarn fortsatt ikke ville oppleve å få se ferdig.

Imidlertid kunne tiden ikke rette opp på hellingen av tårnet. I løpet av de neste årene ble det framsatt mange oppfinnsomme planer for å gjøre det loddrett på nytt, men uten hell. Faktisk kom det et forslag om at hele tårnet skulle rives og bygges på nytt på mer stødig grunn. Men vi mennesker liker ikke å innrømme at vi har tatt feil. Så byggherrene bare fortsatte i et forsøk på å kompensere for den voksende hellingen. Resultatet er blitt et tårn som ikke bare heller, men som også buer som en banan.

Til slutt var Tomasso di Andrea da Pontedera klar til å tilføye klokkekammeret rundt 1350. Han satte det i en flott vinkel, i et forsøk på å komme tilbake til det normale. Men det ble bare til et ekstra rart innslag til den allerede rare bygningen.

Desperate tiltak

Gjennom århundrene har det hellende tårnet fortsatt å helle, og i dag har det forbausende 5 meter å rette inn - og har nesten nådd grensen. I 1990 innså myndighetene feilgrepene og lukket bygningen for publikum.

Ingeniører og arkitekter prøver nå å finne ut hvordan de kan stoppe, eller i det minste nedsette, farten på hellingen. Som en utjevning har de dynget mer enn 750 tonn bly på fundamentet som ligger på den andre siden av hellingen. De holder også på å presse betong ned i jorden for å gjøre den fastere. Disse tiltakene vil muligens fungere - men ikke bli overrasket hvis du en dag hører at tårnet er veltet!

Sprøtt skue

Det skjeve tårn i Pisa er en av Italias flotteste turistattraksjoner og det er vel vært et besøk. Å se er å tro - for intet foto kan måle seg med virkeligheten. Ironisk nok er denne bygningen, som var utformet til Guds ære, blitt bedre kjent som et arkitektonisk sprøtt skue. Min første reaksjon da jeg så det var å le. Kanskje er det et arkitektonisk vidunder som bør verdsettes for det det er. Men først må du klare å akseptere dets tåpelige utseende. Det mirakelet som de fleste besøkende til Campo dei Miracola grubler over, er hvordan i all verden tårnet overhodet holder seg oppreist.

Men det er muligens en viktig åndelig lærepenge å hente fra Pisas merkelige campanile.

Levende stein

I likhet med de gode innbyggerne i det gamle Pisa ønsker mange oppriktige mennesker i dag å bygge noe til Guds ære. De fleste av oss kan ikke lage utkast til offentlige bygninger. Det meste av det vi kan by på, er oss selv. Men i Guds øyne er dette ikke noe problem. En viktig del av den kristne omvendelsen er å gi oss selv til Jesus Kristus - og være villige til å bli brukt etter hans vilje.

Jesus var en tømmermann, og i 30 år laget han gjenstand for folk i Galilea. Nå bygger han sin kirke, ikke ved hjelp av trær og steiner, men med hodet og hjertene til dem som tror på ham.

Det er dette apostelen Peter hadde i tankene da han beskrev kristne som «levende steiner» (1 Peter 2:5).

Hvis vi underordner oss under Jesus Kristus, vil han forvandle oss til noe som han kan bruke.

Men det går ikke alltid etter planen. I motsetning til steinene som ble brukt i Pisa har levende steiner en tendens til å ha sin egen vilje. Istedenfor å forme seg etter byggherrens tegning, vil de heller omdanne seg til noe som de tror er riktig. Religiøs overbevisning er en svært personlig sak, særlig når man nærmer seg den på en følsom og oppriktig måte. De som tar troen alvorlig, er de som er mest sårbare overfor konstruksjonsfeil. De trenger å bli minnet om hvem som eier dem som en bygning.

Byggeblokker

Hvor fikk vi 'byggeklossene' til vår tro fra? Et åndeligt 'hus' er ofte en noe falleferdig sak som består av en samling sannheteter, tradisjoner, kjerringråd, tøffe erfaringer, barnetro, overtro, ekte innsikt og ting som vi tror fast på - men som vi egentlig aldri har bevist.

Kanskje vi har basert det vi tror på, på læren til en organisasjon eller en trosretning. Eller kanskje vi har latt vår tro bli formet av et individ som vi indentifiserer oss med. Kanskje er det verkene til en forfatter som har inspirert og opplyst oss.

Noen mennsker utvikler et helt individuelt livssyn. På tross av at andre anser dem for å være rare, ukonvensjonelle, eiendommelige eller fullstendig sprø personer. Selv er de sikre på at det de har bygd opp av tro, representerer Guds vilje.

Alle levende steiner kan bli eksentriske på en eller annen måte. Dette er faren ved gjør-det-selv-konstrusjonen.

Fordreid perspektiv

Det er ikke lenger tillatt å gå opp i det skjeve tårn. Men de som har prøvd trappene, forteller om en rar følelse - en følelse av å bli dratt til den ene siden, med vinkelen av søylene som ga et merkelig perspektiv av utsikten.

Utsikten fra et gjør-det-selv åndelig tårn kan også være fordreid. Ikke desto mindre påvirker det vår mening om musikk, underholdning, klær, sport, mat, drikke, politikk, fortiden, framtiden, det vi leser, det vi tenker og særlig det vi tenker om folk som ikke er av den samme overbevisningen som oss.

Vår holdning er kanskje fordreid, men vi er vant til den. Det er vår oppfatning av sannheten og virkeligheten. En gang imellom tilføyer vi noe, men vi bryr oss ikke om at andre blander seg opp i den.

Skjeve følelser

Når den strukturen vår tro er bygd på, bestrides av noe vi hører om eller leser, eller kanskje av den plagende viten om at den ikke er korrekt, så er vi raske til å forsvare den.

Innerst inne er vi enige i at noe er galt, men det er vanskelig å vrake ideer som det har tatt oss tid å forstå, eller å innrømme at det vi har bygd, heller faretruende. Så på samme måte som de uheldige arkitektene i Pisa, fortsetter vi med å bygge, retter opp på ting, for bare å gjøre allting verre. Og det som til å begynne med skulle vært et oppriktig forsøk på å bygge noe til Gud, vokser ubønnhørlig til et monument over vår egen personlige stahet.

Gale fundamenter

Hvis den som ser at hans eller hennes tro blir bestridt - ja, til og med at den smuldrer - da er svaret: sjekk fundamentet. Forutsatt at fundamentet er sikkert, så kan strukturen utholde forandringene uten fare for at den åndelige bygningen vil falle sammen. Hvis fundamentet likevel ikke er fast, så må man ta mer drastiske tiltakk i bruk. Pisas tårn hadde et fundamentalt problem. Det var bygd på et ustøtt fundament og ikke noen form for korrigering kunne gjøre det rett igjen.

I sitt brev til de kristne i Efesos forklarer apostelen Paulus hvordan troen må være bygd opp på «apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv» (Efeserne 2:20).

Hva mente han med det? Hva er hjørnesteinen? Hvordan kan Jesus Kristus være den?

Enda en gang gjør moderne byggeteknikker det vanskelig fullt ut å forstå denne bibelske analogien. I dag ligger fundamentene ofte under flere lag med parkeringsplasser, og hvis det fins en hjørnestein, har den ofte mer en seremoniell enn en stukturmessig rolle.

I den gamle verden var grunnsteinen den første steinen som ble lagt, og man så godt etter om den ble lagt på det riktige stedet. De andre steinene utgjorde bygningens sokkel, og murene som ble bygd på dem vendet alle mot grunnsteinen. Hvis den lå på feil sted, eller (som i Pisa) lå på ustø grunn, da ville hele bygningen være ustø og skjev.

Dette var analogien til Paulus da han fortsatte: «I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren» (vers 21).

En tro som er basert på den riktige forståelsen av Jesus Kristus, vil være fast, sterk og utholde tidens prøve. Men hvis våre meninger om hvordan ting skal være beveger oss bort fra dette fundamentet, da vil strukturelle feil oppstå. Hvis de ikke blir rettet opp, vil vår åndelige bygning ikke holde.

Prinsippielt er dette lett nok å akseptere, men vanskeligere å leve etter i praksis. Den kristendom som Kristus forkynte, er en dynamisk, igangværende prosess, for han lover at han vil arbeide med oss inntil vi dør. Arbeidet med evangeliet varer en menneskealder. Og det er derfor uunngåelig at etter hvert som vi vokser i forståelse, må vi være villige til å etterprøve de læresetnigene vi har vernet om, gamle vaner, dypt rotfestete fordommer og til og med 'ikke-salgbare' synspunkter ved vår verdensanskuelse.

Noen ganger må vi se fakta i øynene og innrømme at visse deler av vår bygning heller faretruende, og at den trenger drastiske og fundamentale justeringer. Eller at den bør rives ned og reises på nytt. Hvis Jesus Kristus skal være det sentrale referansepunktet, må vi være villige til å rette opp på vårt standpunkt. Men likesom arkitektene bak det skjeve tårn, foretrekker vi å fortsette med å bygge etter den måten vi tror er den riktige.

Det var denne feilen som de religiøse lederne som korsfestet Jesus Kristus begikk. Hans lære utfordret deres læresetninger og tradisjoner. Dette kunne de ikke akseptere. Hvis det Jesus sa var sant, måtte de rette opp på alt de trodde på, og kvitte seg med noen forestillinger som de vernet om.

Isteden var deres løsning å kvitte seg med Jesus, for deretter å gå tilbake og understøtte sitt dødsdømte tårn.

Fast fundament

Nå må vi ikke dømme dem altfor hårdt. Vi gjør det samme når vi blir konfrontert med noe som truer vår trosstruktur.

Vi er blitt vant til å se på det som det er. Med mindre du er villig til å se det du har bygd med Kristi øyne, vil du ikke se behovet for å rette på det. Jesus visste at selv hans mest trofaste etterfølgere kunne narre seg selv og bygge sitt fundament på ustø grunn. Det er derfor han advarte dem med ordene: «Men hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! - og gjør ikke det jeg sier?»

«Hver den som kommer til meg og hører mine ord og gjør etter dem - hvem han er lik, vil jeg vise dere,» fortsatte han. «Han er lik en mann som bygde et hus, og som gravde dypt ned og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt strømmen imot huset, men greide ikke å rokke det, for det var godt bygd» (Lukas 6:46-48).

«Men den som hører og ikke gjør etter det, er lik en mann som bygde et hus på bare marken, uten grunnmur. Strømmen brøt imot huset, og det falt straks sammen, og dette husets fall var stort,» advarte Jesus (vers 49).

Se fakta i øynene

Disse ordene som er åpenbart i Bibelen, er det redskapet Gud bruker for å bygge den åndelige bygningen. På den ene side er de det evige livets kjærlige og oppmuntrende ord. Men de er også byggherrens redskap, som er «skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebreerne 4:12).

Hvis vi tar det å følge Kristus som vår Herre på alvor, må hans ord få lov til å forme og danne oss. Det må få oss til å sette spørsmålstegn ved den retningen vi går, våre motiver, alt det vi er, og alt som vi håper på å bli. Det må trenge igjennom oss «helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd» (Hebreerne 4:12).

Au! Og den naturlige reaksjonen til «au» er å komme seg vekk fra kilden til smerten. Og dermed heller tårnet litt mer.

En kristen må ikke løpe fra disse konfrontasjonens øyeblikk. De må sees - ikke som trusler - men som instrukser fra byggherren, en advarsel til oss om at noe kanskje er på skrå, og at det trenger å bli justert i forhold til det eneste trygge og solide fundamentet som vil motstå tidens prøve.

Alternativet? Ja, du kan se det på Miraklenes plass i Pisa. Et velment forsøk på å bygge noe vakkert til Gud - som endte med å bli et monument over menneskets stahet.

Dette ministudiet er ikke beregnet på å være en inngående analyse av emnet. Men hvis du tar deg tid til å gå gjennom spørsmålene og slår opp skriftstedshenvisningene, vil du bli kjent med noe av grunnlaget.

? Hvorfor skulle vi tro at Jesus kommer tilbake?

Fordi han sa han ville gjøre det. Joh 14:1-3. Mange andre steder i Bibelen forteller om det: 1 Tess 4:16-17; Åp 22:20-21; Heb 10:35-39.

Merk: Bibelen besvarer spørsmålet «Vil Jesus komme igjen?» med et klart «Ja!» Men dette leder til andre viktige spørsmål: hvor, hvordan, hvorfor og når? Hva skal vi gjøre i mellomtiden?

? Hvor vil Jesus Kristus vende tilbake?

Apg 1:10-11. Merk: Oljeberget er en høyde utenfor Jerusalem.

? Hvordan og hvorfor kommer han tilbake?

Da Kristus kom første gang, ble han født i Betlehem som et hjelpeløst spedbarn. Hans gjenkomst vil bli svært annerledes. Bibelen viser at han vil komme tilbake i en krisetid og møte stor motstand. En forført verden vil tro at han er en fiende, ikke en Frelser. Åp 11:15-19 og 19:11-21.

Er Åpenbaringsboken ('Apokalypsen') en framtidsvisjon om de geopolitiske hendelsene som leder fram til Jesu gjenkomst? Eller er disse dramatiske versene mer symbolske, en tidløs bildefremstilling av den endelige seier for det gode over det onde? Fortolkningene strekker seg fra vitenskapelig analyse via intelligent gjetning til fantasifull sensasjonshunger.

Lar vi detaljene ligge, ser vi at boken åpenbarer at Jesus Kristus vil komme igjen for å dømme verden og kreve herredømme over hele menneskeheten, og det vil bli litt av en hendelse!

Selv Jesu naermeste disipler misforsto hans oppgave i begynnelsen. De kjente profetiene og trodde at de viste at Messias ville styrte Rom. Se f eks Jes 9:6-7, 11:10-16 og Mika 4:1-7. Men Jesus kom for å oppfylle profetiene på en langt dyrere, åndelig måte, som Frelser for alle, ikke bare for noen få utvalgte.

? Når vil alt dette skje?

Dette er det spørsmålet de fleste ønsker besvart. Noen har brukt hele livet på å lete i Bibelen etter det de tror er datoen for Jesu gjenkomst, gjemt som kode blant sidene.

Bøker er blitt skrevet, kart og tidstabeller tegnet opp, revidert og revidert igjen. Å forutsi dagen for Jesu gjenkomstdag har vært en av historiens største 'jakt på villgjess'.

Mye av Bibelen er om profetier for framtiden. Men vi må passe på at vi ikke misbruker dette. De fleste av profetiene peker mot Jesus Kristus på en eller annen måte. Noen av dem profeterer om hans første komme og hans gjerning som menneskehetens Frelser. Andre av profetiene beskriver hendelser som ennå ikke har skjedd. Det er åpenbart at det kreves grundig granskning her, og det fins mange forskjellige oppfatninger. Når året 2000 nærmer seg, vil vi antakelig se en økt interesse for tolkningen av de mer gåtefulle deler av Bibelen.

Dette kan bli interessant, men det er en fare for at man leser mer inn i Bibelen enn den faktisk sier, og på den måten mister man fokus på hva som virkelig er viktig.

Hva kan vi vite om Jesu gjenkomst? La han igjen noen spor?

Stedet vi først bør lete er i Matt 24 (og i Mark 13 og Luk 21). Mange bøker er skrevet i forsøk på å tolke disse versene. Når du leser dette kapitlet, se da først etter hovedtemaet.

Hva frambragte denne diskusjonen? (versene 1-2).

Merk: Tempelet var senteret for tilbedelse, hovedstedet for 'Det utvalgte folks' spesielle forhold til Gud. Dets ødeleggelse ville opplagt bli ansett som en apokalyptisk hendelse, slutten på deres verden slik de kjente den. Derfor var spørsmålet de stilte Jesus logisk (vers 3).

Les versene 4-35 nøye. Ser du hvorfor mange tror at Jesus talte i koder, nemlig fordi de trofaste, så snart de hadde løst den, ville være klar til å møte ham?

? Men er det det han sa?

Forståelig nok antok disiplene og oldkirken at Jesu gjenkomst ville skje i deres generasjon. Jesus benekter ikke at hans gjenkomst vil bli den avsluttende begivenheten i en verdenskrise. Men Jesus gjør det klart at vi ikke vil vite dagen eller timen (vers 36).

Når vi sammenfatter dette, ser vi Jesus si at vi vil vente lenger enn vi tror på hans gjenkomst, men han vil komme før vi venter det. Såpass mye er i det minste klart av oljebergprofetien.

? Hva bør vi så gjøre?

Bør vi helst glemme det hele, og bare vente og se? Les Matt 24:45-50.

Jesus gjør det helt klart at selv om vi ikke vet når han kommer tilbake, må vi like fullt være klar for den dagen. Vi må ikke vende ryggen til denne verden som vi er kalt til å opptre som lysets tjenere i (Matt 5:14-16). De som bare konsentrerer seg om endetidsspiralens hendelser, burde heller holde seg klar, ellers kan disse begivenhetene ramme dem. Jesus venter at de av sine etterfølgere som lever når han kommer tilbake da er opptatt med å gjøre hans gjerning (vers 46).

En kristen skal likevel ikke leve i frykt for å falle utenfor eller starte for sent. For Jesus har i virkeligheten allerede kommet igjen til de kristne, og han vil aldri forlate dem. For dem er Guds rike alt kommet.

De kristne er kalt til å fornye Guds nåde nå og rekke hånden ut til andre. De må leve som borgere i riket og gjøre hva de kan for å skinne som lys inn i verdens mørke hjørner.

Jesus Kristus var vant til å tale for store folkeskarer. Men noen av hans viktigste ord ble uttalt mens han så en sørgende kvinne dypt i øynene.

DISIPLENE forlot Jerusalem og Judea på grunn av stadige trusler mot deres leders liv. Nå var den lille gruppen i Perea-området i nærheten av Jeriko. Men selv her kom de ikke unna døden.

Nyhetene kom via et sendebud - Lasarus er dødssyk.

Men Lasarus og søstrene hans, Marta og Maria, bodde i Betania i Judea, like utenfor Jerusalem. For mange av disiplene virket det tåpelig engang å tenke på å dra til et slikt farlig område.

Jesus ventet to døgn før han bekjenntgjorde at de skulle tilbake til Judea. Han talte figurativt, slik han ofte gjorde.

- Vennen vår, Lasarus, sover, og jeg skal gå og vekke ham. Slik tilfellet ofte var, prøvde disiplene å forstå Jesu ord bokstavelig. Så forklarte Jesus: - Lasarus er død.

Tomas, som jo ikke var kjent for et frimodig og positivt syn på livet, svarte: - Flott! Da kommer vi alle tilbake til Judea for å gå i døden med ham!

De snakket ikke mye på vei til Betania. Disiplene var triste. De fulgte Jesus mismodig til Judea.

Og Jesus forsikret dem heller ikke om at ikke noe ville gå galt. Faktisk var han klar over at dette var de siste dagene av hans liv.

Marta tror

Da Marta fikk vite at Jesus skulle komme, overlot hun til sin søster Maria å fortsette med å stå for matlagingen. Hun gikk ut for å treffe ham mens han nærmet seg Betania. Marta var sorgmodig og fremdeles sjokkert over det som hadde skjedd. Hun delte sin byrde med Jesus:

- Hvis du hadde vært her, så hadde Lasarus fremdeles vært i live. Men kanskje er det fortsatt noe du kan gjøre med det. Jeg vet at Gud skal gi deg hva det måtte være du ber om.

Jesus så Marta dypt i øynene og sa: - Broren din skal stå opp fra de døde. Marta trodde på en framtidig oppstandelse til livet. Hun hadde hørt Jesus tale om det, og hun trodde at han nå trøstet henne.

- Det er jeg nok klar over, Jesus. Jeg vet at han skal stå opp fra de døde på den siste dag.

Det neste Jesus sa, er blitt gjentatt titusen ganger fra tusenvis av talerstoler og gravsider, idet sørgende kristne overgir sine kjære til hvilen.

Johannes nedtegnet ordene: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Johannes 11:25-26).

Jesus forkynte ikke disse ordene under en begravelse. Heller ikke i et friluftsstadium under et evangelistisk arrangement. Han så intenst på Marta og forklarte: - Jeg er livet. Livet er meg. Oppstandelsen er meg.

Ofte slutter sitatet der. Det var noe mer Jesus sa. Han så fremdeles på Marta og stilte henne et viktig spørsmål: - Tror du dette?

Det var langt mer enn bare et spørsmål til Marta. Disse granskende ordene er et opprop til alle som gjerne vil følge Jesus. De er en utfordring til deg og meg.

Tror du dette?

Dette er evangeliet. Gud, i Jesu person, kom for å dø slik at vi får leve. Jesus var og er Gud. Han kom i kjødet, levde iblant oss og gikk til korset for vår frelses skyld.

Vi kjemper med synd. Vi er hjelpeløse overfor sykdom og død. Vi er fanger i tid og rom, og vi vet at døden vil kreve sitt av oss alle.

Og vi vet at vår egen synd, vår syndige tilstand, dømmer oss til døden. Det er ikke til å unngå. Enhver av oss avventer sitt eget oppgjør med døden idet vi sitter i dødskøen.

Men det fins gode nyheter. Vi kan få tilgivelse. Vi kan bli reddet fra vår hjelpeløse tilstand og den uunngåelige dødsstraffen. Gud kom fra utenfor tid og rom og kom inn i dette. Han kom fra udødelighet til dødelighet. Han tok på seg en fysisk kropp og la den til sin guddommelighet. For å redde oss. For å frelse oss.

Tror du?

Marta bekreftet stille de samme ordene som Peter tidligere hadde uttalt, da Jesus også hadde presset ham for at han skulle komme med en forpliktelse (Matteus 16:13-16). Han spurte Peter: Hvem er jeg, Peter?

Verken Marta eller Peter sa noe om hvor godt eksempel Jesus var. De forklarte ikke at Jesus var en respektert lærer av verdier og moral. De sa ingenting om Jesu profetier, og heller ikke talte de om helbredelsene hans. De bekreftet begge at han var og er Kristus, Guds Sønn.

Å kjenne ham, eller bare å vite om ham?

Både Peter og Marta visste om Jesus. De hadde tilbragt tid med ham, og de hadde iakttatt ham. De så på ham og kom til å vite mye om ham. Men til slutt presset Jesus på at de skulle forplikte seg mer intimt og varig. Jesus ville vite om de trodde. Han vil gjerne vite det samme om oss.

Kanskje du bare vet om Jesus. Du vet om hans liv og hans lære. Du kjenner kanskje noen av lignelsene hans. Du har kanskje gransket det han sa om framtiden. Du er kanskje intensivt interessert i datoen for hans gjenkomst. Kanskje har du fått vite at han kom for å være et eksempel for oss, og at om vi bare kan gjøre nøyaktig det han gjorde, da vil vi være gode nok til å få frelse.

Men tror du at han er Guds Sønn, den eneste livets kilde? Endrer denne troen ditt liv?

Kom fram!

Du vet hvordan historien om Jesus, Maria, Marta og Lasarus slutter. Etter samtalen med Marta, forlot også hennes søster Maria huset for å treffe ham. Hun sa også til ham at hvis han hadde vært der, da hadde han nok ikke tillatt at Lasarus skulle dø.

Ved graven var det død og sorg overalt. Maria og Marta gråt, og vennene deres gråt også. Det var skikken å leie sørgere, som gråt og skrek i bakgrunnen. Luften var gjennomsyret av håpløshet. Livet var midt iblant dem, i personen Jesus, men døden dominerte og styret deres holdninger.

Jesus visste at også han snart skulle møtes med døden - og seire over den. Han visste at han ville sone verdens synder på korset. Han ville gjøre krav på seier for alle som skulle tro på ham.

Da han kom til graven og ba om at de skulle fjerne steinen som forseglet den, trodde de at han ønsket å se på liket.

Marta innvendte: - Men han har vært død i fire dager. Liket brytes ned og det blir dårlig lukt.

Jesu kommando: Lasarus, kom fram! er høyt drama. Vi kan nesten høre at gråtingen stanser, vi kan nesten se ansiktene mens de ser intenst på dødens ansikt. Livet ga graven kommando om å slippe løs sitt grep på de døde.

Jesus kaller oss til det samme nye livet, fra vår egen åndelige trelldom og fordervelse. Men før vi kan få det nye liv i Kristus, må gravsteinen fjernes. Vi må være villige til å se inn i dødens munn. Vi må utfordre kjedene, bundetheten og de trossetningene som binder oss, og komme fram.

Da Jesus kalte Lasarus til et nytt liv, forseglet han sin egen dødsdom. Hans fiender kom, og ikke mange dager senere sto Jesus igjen overfor dødens og syndens krefter, da han ble naglet til et kors og hengt for å dø. Denne gangen seiret han over dem en gang for alle. Han døde slik at vi kan leve. Og tre dager senere kom han selv ut av graven.

Ved å stå opp fra de døde beviste han ugjenkallelig at han er Gud i kjødet. Det var det tegnet han ga som bevis på at han er Messias, Gjenløseren og Herren. Han seiret over døden og graven. Ikke bare for sin egen del, men over døden og graven for deg også.

Og nå stiller han oss det samme spørsmål som han stilte Lasarus' sørgende familie.

Tror du?

• Jesus var ikke bare en stor lærer, profet, reformator, rabbi, vismann, undergjører eller morallærer som ga et godt eksempel. Han var Gud, som tilføyde til sin guddommelighet en fysisk menneskekropp slik at han kunne oppleve fysiske smerter og død for å frelse oss fra synd.
• Jesus forkynte at vi må komme til ham og følge ham. Frelsen er gjennom ham og ved ham. Han retter oss mot seg selv. Han sier til oss at han er livets brød, verdens lys, oppstandelsen og livet, veien, sannheten og livet. Vi må komme til Faderen ved og gjennom ham. Bare Gud i kjødet kunne komme med disse påstandene.
• Jesus gjorde krav på å være den Messias som Det gamle testamente ga løfte om. Han forkynte at han ville komme igjen i herlighet.
• Jesus tok imot tilbedelse. Disippelen Tomas, som hadde vært skeptisk, falt ned på kne ved føttene hans og tilba ham etter oppstandelsen, idet han sa: «Min Herre og min Gud!» Jesus stoppet eller irettesatte ham ikke. For å få kjenne, se, tro på og ære ham var det samme som å gjøre det samme mot Gud.
• Jesus tilga synder. Han helbredet mennesker og gjenreiste de døde. Bare Gud kan gi oss nytt liv, helbrede og tilgi oss. Fordi Jesus var og er Gud, sonte hans død på korset hele menneskehetens synder.

MARK Twain ble en gang spurt om han bekymret seg for de delene av Bibelen han ikke forsto. Forfatteren svarte at tvert imot var det de delene han forsto som bekymret ham.

Å produsere et blad kan også ha sine brysomme stunder. Det er artikler som skal skrives og redigeres, produksjonsplaner og tidsfrister som skal overholdes, fotografier som må hentes. Teksten må så omarbeides for å passe til tegnernes uttegning, brev må leses og velges ut, fakta må sjekkes. Du blir aldri helt fornøyd - dette kunne ha vært forklart bedre - dette ser ikke helt riktig ut. Redaktører blir aldri helt ferdige med et nummer. Til slutt overgir de det til trykkeriets tyranniske tidsfrist.

Når du er fordypet i detaljer, er det vanskelig å se hele bildet. Men du når et punkt hvor alt er falt så mye på plass at du kan sitte tilbakelent i stolen og se igjennom nummeret som en komplett pakke. Det er da du oppdager at et tema er dukket opp av seg selv, selv om det ikke var planlagt slik.

I dette nummeret spenner artiklene over den teoretiske og praktiske siden ved kristendommen. Noen av artiklene tar for seg Bibelens læresetninger, blant annet noen av de mer kontroversielle og vanskelige delene. Men andre fokuserer på de mer praktiske aspektene, de enkle læresetningene som er lette å forstå, men vanskelige å sette ut i livet.

For noen måneder siden fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse når det gjelder denne spenningen mellom teori og praksis. Jeg hadde takket ja til en invitasjon om å bli intervjuet på et nasjonalt religiøst radioprogram i Zambia. Verten og jeg ventet i studio mens radiooperatørene i kontrolrommet forberedte opptakene. Ikke vet jeg om disse mennene var personlige kristne, men etter den samtalen de hadde, tviler jeg på det.

I løpet av intervjuet virket det som om verten var mest interessert i å diskutere hvor Guds Verdensvide Kirke avvek fra andre trossamfunn. Etter en stund spurte jeg ham hvorfor vi måtte fokusere på forskjellene. - I dette fattige landet må det da være nok arbeid å gjøre for oss alle, basert på de av Guds læresetninger som vi er enige om, sa jeg. - Hvis vi ikke alle er for slitne etterpå, kan vi så diskutere læresetningene oss imellom på slutten av dagen.

Operatørene i kontrolrommet klappet spontant. Det var en fin påminnelse om at verden som helhet verken vet eller bryr seg om de esoteriske detaljene i troen. De gåtefulle profetiene om endetidene i det 24 kapitlet av Matteus er fasinerende. Men vi må ikke glemme det 25 kapitlet med sine praktiske formaninger om å gjøre noe med de lidelsene som verden står midt oppi nå.

Vi håper derfor at dette nummeret vil by på mye av interesse. Og mye å tenke over. Kanskje ting dere er uenige i. Men det er også en formaning om å være aktiv, å bidra med noe, påminnelsene om at Jesus Kristus ikke bare vil gripe inn i menneskenes anliggender en gang i framtiden. Han merker verdens smerter nå og minner oss om at «alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).

Det var muligens disse versene som bekymret Mark Twain. De burde bekymre oss også, for det glade budskapet om Guds rike kommer tydeligst fram i den måten vi lever våre liv på, ikke ved hjelp av styrken i vår argumentasjon rundt våre læresetninger. Kristne mennesker må bli sett av andre hvis de skal vente å bli hørt.

John Halford
Regional redaktør

Opphavsrett © Guds Verdensvide Kirke, 1996