Den Enkle Sannhet tar gjerne imot synspunkter. Redaksjonen forbeholder
seg retten til å avgjøre om innlegg skal brukes eller ikke.
Av hensyn til klarhet eller plass forbeholder den seg også retten til
å forkorte og/eller omredigere innlegg helt eller delvis, slik den
vurderer at det er i offentlighetens interesse.
Husk å vedlegge en adresselapp fra Den Enkle Sannhet med all
korrespondanse.
FLERE lesere har skrevet til oss i det siste og spurt hvorfor vi ikke lenger utgir artikler om profetiene. Er vi redde? Det er ikke lenge siden profetiene hadde en betydelig plass i bladet. I over 60 år utga vi artikler med analyser av vårt kriserammede århundre, og vi prøvde å se det i lys av Bibelens profetiske skrifter. Vi ventet helt og fullt at dette var det århundret da Gud ville gripe inn i verdensbegivenhetene. I lys av de tegn vi så, syntes det som om tiden for Guds vrede snart ville være over oss, og vi oppfordret våre lesere til å være rede. 60 år er en god stund. Man skulle tro at vi hadde lært noe om profetiene i løpet av den tiden. Og det har vi!
Vi har gjort våre feil. Likesom mange før oss, og utvilsomt mange i årene som ligger foran, hadde vi en tendens til å være for tidlig ute med å vente verdens ende og Jesu Kristi gjenkomst.
Dette er kanskje en forståelig, og - tror vi - tilgivelig feil, for Jesus Kristus sa klart at han ville komme tilbake til sin kirke, som han omtaler som sin tilkommende brud. Hvilken ventende brud ser ikke med lengsel fram imot bryllupsdagen?
Jesus sa aldri nøyaktig når han ville komme tilbake, selv om han advarte om at det ville komme uventet på verden. Han advarte om at til og med noen av hans tilhengere ikke ville være rede. Derfor, istedenfor å bruke tid på å prøve å regne seg fram til datoen (en ufruktbar søken - se Matteus 24:36), rådet han oss til alltid å være rede for at ikke «den dagen skulle komme uventet over dere som en snare» (Lukas 21:34).
Likevel synes Bibelen å gi noen antydninger om datoen, i hvert fall i generelle vendinger. Men hvis man misforstår formålet med disse antydningene, kan det føre til skuffelser og desillusjonering. Jesu første disipler måtte lære dette; vi har også måttet lære det.
I den berømte profetien som vi finner nedtegnet i Matteus kapittel 24, viste Jesus at hans gjenkomst ville finne sted i en tid med verdensomspennende krise. Senere skrev Paulus at det i de siste dager skulle komme «vanskelige tider». Ikke noe århundre har vært mer fylt av kriser enn dette, og livet i vår tid kan sannelig være vanskelig.
Men andre tider i historien synes å ha vært like så kriserammede og vanskelige for dem som levde den gangen. Hvis du hadde levd i London under svartedauden eller den store brannen, i Tyskland under trettiårskrigen eller i Polen under jødeutryddelsen, ville det ha vært tilgivelig om du trodde at endetiden var kommet. Og selvfølgelig trodde folk nettopp det. Man kan sette spørsmålstegn ved levesettet eller forstanden til noen av dem, men de fleste var oppriktige og seriøse mennesker. De tok Bibelen på alvor, og de hadde et inderlig ønske om å dele med andre det som de mente å forstå, slik at også de kunne «unnslippe den kommende vreden».
Da «vreden» allikevel ikke kom, ble disse og deres tilhengere både forvirret og desillusjonerte. Det ble et hårdt slag for deres tillit til profetiene, og i noen tilfeller også til Bibelen generelt. Men Gud er ikke forvirringens Gud. Paulus skriver i 2 Timoteus at hele Skriften, medregnet profetiene, er nyttig til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Det var aldri meningen at den skulle være en kilde full av kryptiske ledetråder som kunne lure generasjoner av ambisiøse profeter. Dette kan med andre ord ikke være den rette måten å bruke profetiene på. Vi kommer nærmere inn på dette temaet i artikkelen som begynner på side 10. Kommende artikler vil ta for seg den fullstendige, rike og visse forståelsen som denne fascinerende delen av Bibelen kan gi. Du vil få se at profetiene virkelig er en kilde til håp og oppmuntring for alle som vender seg til Gud i vanskelige tider.
Vi har behov for å vite hva disse bøkene inneholder, for vi lever vitterlig i en vanskelig tid. Hvorvidt dette er de vanskelige tidene før Kristi gjenkomst eller ikke, gjenstår det å se. Hvis det er slik, da kan profetiene hjelpe oss til å forvisse oss om at vi er rede. Hvis ikke, er likevel det som Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel og resten hadde å si, fylt med mening og veiledning for denne nåværende vanskelige tiden.
Nei, vi er ikke redde for profetiene, men vi har lært å være forsiktige med å tolke dem. Vi kommer til å drøfte dem videre i kommende numre, behandlet med varsomhet og omtanke.
John Halford
Lekfolk tar det vanligvis for gitt at vitenskapsmenn har svarene på nesten alt. De tror at vitenskapen forklarer verden. Vel, det gjor den ikke.
SOM barn var jeg litt av en vitenskapsentusiast. Jeg leste boker, lagde prosjekter og skrev små fortellinger.
Da jeg ble gammel nok, ga mine foreldre meg et kjemisett og senere et mikroskop. Ofte lagde jeg en stank med kjemisettet, og det gikk ikke mye bedre med mitt arbeid med mikroskopet.
Jeg odlet giftige kulturer for å studere deres encellete innvånere, og stirret i timevis på slibrige eksemplarer av liv i dammer og alle slags kryp og alt som vrimler.
Noen år senere, da jeg tjente mine egne penger, investerte jeg i en sekstommers teleskop med refleks. Etter det tok nattens skjønnheter min oppmerksomhet og jeg sto ute i mange kalde vinternetter og beundret dem.
Vitenskap har forblitt en interesse, og jeg er både glad i og har respekt for vitenskapen og dets utøvere. Jeg er ikke alene om dette. De fleste forskere deler den samme entusiasme. Du skjønner, forskere blir aldri voksne! De holder fast på sin barnlige entusiasme for å utforske verden rundt dem. Alt er en kilde til forundring og skal testes og analyseres.
«Hvordan fungerer dette?» - «Hvorfor det?» - «Hvor mange av disse passer inn i én sånn?» Spørsmål, spørsmål, spørsmål - selve ordet begynner med «spør».
Som de fleste forskere vet bare så altfor godt, har ikke vitenskapen svar på alle sporsmål. På mange områder begynner den ikke engang på alle spørsmålene. Det vitenskapen gjør, er faktisk hele tiden å tilstrebe å gi bedre forklaringer som vil øke vår begrensede forståelse av universet.
En grunn til at lekfolk har så stor respekt for vitenskapen, kan være fagspråket - noe den deler med blant annet filosofi og stadig flere akademiske fag. Hvis du utleder ditt argument på fagspråk, spesielt gresk og latinsk nomenklatur (der ser du, til og med jeg har begynt!), er det enkelt å gi inntrykk av at du vet mer enn det som egentlig er tilfellet. En ikke så lærd leser vil være passelig imponert og skremt.
Faktisk har folk flest uansett utdannelse dype tanker og innsikt fra tid til annen. De har bare ikke ordene og selvtilliten til å forklare det til andre. «Profesjonelle tenkere» er med sitt store ordfårråd bedre i stand til å gi uttrykk for ideene sine.
For å si det på en enkel måte: forskere høres sikrere i sin sak enn det de egentlig er.
Det er ikke min mening å latterliggjøre vitenskapen eller å skylde på noen for å gå ut på å være uærlig. De fleste lekfolk pleier å ta vitenskapelige påstander som sannhet, selv om - eller kanskje spesielt hvis - de egentlig ikke kan forstå det. Hvordan kan de motsi det? Hva vet nå de?
Ideer kommer og forsvinner igjen, de tilpasser seg og utvikler seg etter som de påvirker hverandre og tar med seg ny informasjon og innsikt fra andre fag. Gårdsdagens sunne fornuft er dagens kjerringråd. Det som er en selvfølgelighet i dag, er morgendagens usaklighet.
I sin bok God, The Big Bang and Stephen Hawkin siterer dr David Wilkinson et morsomt aksiom: «Kosmologer er alltid sikre og tar alltid feil.» Dette fenomenet har ikke kosmologer enerett på. Det samme gjelder for flere disipliner, ikke minst vitenskapelige fagområder. Det denne lille sannheten sier til oss, er at kosmologer alltid er sikre på det de tror de vet. Per definisjon kan vi ikke være sikre på det vi ikke vet.
Hvis det er noe oppdagelsene på grensen av kunnskapen de siste 25 år bør lære oss, er det at vi ennå ikke vet alt, og at det vi tror vi vet, kan være helt feil.
Det er som Hamlet sa: «...mer i himmelen og på jorden... enn som er drømt om i deres filosofi» (Hamlet Akt I, sene IV).
Som eksempel, når du ser Concorde eller romfergen, antar du kanskje at vi hadde en ganske god forståelse av lovene for flygning når det gjelder objekter som er tyngre enn luft. Det vil kanskje overraske deg å høre om det velkjente og vidt aksepterte vitenskapelige utledning at ifølge de klassiske lovene for aerodynamikk, så kan ikke humler fly!
Humler er ikke strømlinjeformet. Kroppene deres er runde og pelsaktige, med utstikkende ben, antenner og pollensekker. Vingene er verken stive vinger eller roterende blad som på helikoptre. De både slår og dreier seg i en voldsom hastighet, lager enorme dreininger og virvler. Den som har prøvd å ro en robåt i en strøm, vet hvor anstrengende det er å styre fartøyet i to dimensjoner. Prøv nå å se for deg fire gummiårer (for ikke å snakke om et halvt dusin grener hengende fra det strådekte skroget) og du måtte holde båten rett i tre dimensjoner. Dessuten har små luftstrømmer og virvler, som er ganske ubetydelige for mennesker, enorm effekt på en liten humle.
Med bare to par vinger og en hjerne som er mindre enn en tåre, farer den omkring som den vil med letthet.
Noen høytytende militærluftfartøy opererer så nært grensene for det mulige at en menneskelig pilot ikke kan reagere raskt nok til å fly dem. Det må en datamaskin til for å holde dem i luften. En humle vet hvordan man skal kompensere for luftstrømmer og andre variable og navigerer så presist at den ville vært grunn til stor sjalusi blant profesjonelle luftflygere.
Det må være noe vi ikke vet om lovene om aerodynamikk. Enten det, eller så flyr humlen illegalt!
Kanskje ikke. Selv om det var sånt, ville ikke vissheten om at vitenskapen ikke kan forklare hvordan dette insektet flyr ha noe å si, siden ingen har sagt det til humlen. Hva vi har her, er enda et av de velkjente fakta som er mer velkjent enn faktum.
Den framtredende aerodynamikeren ved Boeing John H. McMasters omtaler dette fenomenet i artikkelen The Flight of the Bumblebee and Related Myths of Entomological Engineering. Han skriver: «Et beryktet eksempel på den leilighetsvise opposisjon av forskere og ingeniører [til studiet av objekter som flyr] er en apokryf historie om en aerodynamiker som beviste at humler ikke skulle kunne fly.» Hvem som er hjernen bak, forblir ukjent, men McMasters foreslår: «En mulig kandidat kan være en nå avdød sveitsisk professor som ble berømt på 30- og 40-tallet for sitt pionerarbeid med hastigheter raskere enn lyden» (American Scientist, bind 77, mars-april 1989, side 164, 167).
Apokryf? Myte? Så synd! Hvorfor la fakta ødelegge en god historie? Fordi sannheten er viktig!
Men - eventyr eller virkelighet - historien om den ikke-aerodynamiske humlen har et poeng: det at vi ikke kan forklare noe, gjør det ikke feil. Denne vedvarende historien - som ikke hadde blitt utfordret i løpet av 60 år - viser vår menneskelige tilbøyelighet til å velge å tro det hensiktsmessige til fordel for det faktiske. Som Jesus Kristus sa: «Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen i sitt eget navn, ham vil dere ta imot!» (Johannes 5:43).
Hva sier alt dette om vår modell av universet?
Vitenskapelige teorier og formler - hvor høytflygende de enn kan være - gir sjelden en full forståelse av et fenomen. De er oftere lignelser som er skapt av forskere for å bidra til å forklare en liten bit av det hele. Jo mer dekkende lignelsen er, jo bedre er vår forståelse også. Det er en annen nøkkel til okt forståelse - en annen kilde til visdom - som ofte overses.
Bibelen er en rik samling av skrifter som tar for seg hele spekteret av menneskelig erfaring og følelser ved flere litterære stiler, så som historisk fortellende, allegorier og dikt. Selv om Bibelen tydeligvis ikke er skrevet som en vitenskapelig lærebok, er den for all del ikke uten vitenskapelig verdi.
Kosmologiske observasjoner og innsikt er ikke noe nytt. Vi kan se det ved å kikke på den kanskje eldste boken i Det gamle testamente, Jobs bok. Noen av påstandene høres oppsiktsvekkende lik moderne kosmologiske beskrivelser, bare i en dikterisk stil. For eksempel:
(Job 26:7; 36:26-28; 38:4, 6, 24, 31)
Dagens kosmologer gjenkjenner kanskje noen av de grunnleggende begreper som vannsyklusen, tyngdekraften og optikk - om ikke kvanteteori.
Jobs bok har selvfolgelig ikke blitt bevart for å lære oss kosmologi. Likevel minner den oss litt forsiktig om at vi moderne mennesker ikke vet alt.
Som vitenskapsforfatter Richard Milton sier: «Denne sprø tanken, at vi vet praktisk talt alt som er verdt å vite og også er i stand til å forutsi hva som gjenstår å oppdage, griper tak i hver generasjon etter tur, uansett hvor ofte vår menneskelige stolthet er konfrontert med nye oppdagelser» (Richard Milton, Flights of Fancy, Mensa Magazine, mai 1996, side 18).
Stolthet og arroganse ser ut til å være del av den menneskelige eksistens. Vi elsker å ta et standpunkt, og vi står fast på det til vi dyttes av det. Folk tilpasser seg til eller godtar et paradigme som de kan føle seg komfortable med. Så kommer en utfordring til det utbredte synspunkt eller deres personlige forståelse. Snart trekkes krigsmarker, hvis ikke sverd, opp.
En av de mindre sympatiske paradokser i menneskenaturen er vår iver etter å bruke så mye energi på jakten etter sannhet. Hvis vi ikke liker den, bruker vi enda mer energi på å bortforklare det vi har funnet. Det har blitt sagt at kanskje det vanskeligste er å innrømme at man har tatt feil.
Blant alle de store tenkere som gjennom historien har tilstrebet innsikt av et eller annet slag, er det én som skiller seg ut. Han gjorde ikke bare krav på å ha funnet sannheten, men å være sannheten! «Jeg er sannheten,» sa han. Pontius Pilatus, den romerske guvernøren over det første århundrets Judea, anklaget ham en gang og spurte: «Hva er sannhet?» (Johannes 18:38). Som så mange av oss, kunne ikke Pilatus se sannheten da han så den inn i øynene - i Jesus Kristus.
På Jesu tid avviste fariseerne og saddukeerne ham, akkurat som Gud visste at de ville. Om og om igjen prøvde tilhørere av det religiøse samfunn å få tak i Jesus og få ham til å snuble. Det var viktig for dem å bevise at han tok feil, siden han utfordret deres paradigme, selv om noen av dem visste at han hadde rett.
Det var som om de kunne se humlen fly, men lovene deres kunne ikke forklare det. Derfor måtte fenomenet være feil.
I dag er vi ikke stort annerledes. Akkurat som det er nødvendig med en åpen dør for å ønske en gjest velkommen inn i vårt hjem, så er det nødvendig med et åpent sinn for å ta imot nye ideer - og i en sånn skiftende verden har det aldri vært viktigere å ta imot ideer. Selvfolgelig er ikke alle gjester velkommen igjen, og heller ikke vil alle gjester komme tilbake igjen på en innbydelse. Samme prinsipp gjelder for gode nye ideer.
Vi lever i et samfunn hvor forandring har blitt litt overveldende og til og med et mål i seg selv.
Likevel har vi på en måte forandret veldig lite. Sta og påståelige som alltid er vi i opposisjon til forandring på samme måte som våre forfedre. Det er ironisk at den staheten som vi har til felles med foregående generasjoner, er vår utpregede motstand mot å forandre det vi tenker og tror, selv når vi har sett bevis for at vi tok feil.
Så, når den lille humlen flyr summende avgårde på sin gudgitte misjon, vil det alltid være noen som lukker både øyne og ører. Den trosartikkel de har valgt å leve ved, har en tragisk enkel undertekst: «Jeg har bestemt meg. Ikke forvirr meg med fakta!»
De som sta holder seg til sin egen forståelse, fordømmer seg selv til å leve i en fantasiverden hvor humler ikke kan fly.
Denne prekenen ble holdt på den siste dagen under løvhyttefesten på Idre Fjäll i Sverige i år. Den siste dagen på løvhyttefesten har Guds Verdensvide Kirke forbundet med en av de store sannhetene i Bibelens frelsesplan, at alle mennesker til alle tider vil ha mulighet til frelse.
EN dag vil du stå foran Gud ALENE.
Hvordan reagerer du på denne sannheten at du, jeg mener du, en dag vil stå foran Gud alene? Ser du fram til denne dagen med glede? Er du redd, eller synes du denne påstanden er ubehagelig? Eller synes du at det er nokså uvirkelig? Din måte å reagere på forteller svært meget om ditt forhold til Gud.
Tenk at en dag vil alle mennesker stå foran Gud! I dag er det 5,7 milliarder mennesker på denne jord. Neste år vil 140 millioner nye barn bli født på denne jord. Under denne prekenen alene vil det bli født 16000 nye barn!
I dag skal vi se på en av Bibelens store sannheter: at alle mennesker vil få tilbud på frelse, og at vi alle en dag må stå foran Gud alene.
La oss først se på Guds forhold til oss og hvordan han ser på den dagen da vi skal stå foran ham! Sefanja 3:14-17 beskriver den dagen, og legg merke til Guds holdning: stor glede! Han vil faktisk synge for deg! Så glad er Gud for at hans frelsesplan endelig er ferdig. For hva er Guds vilje i dette spørsmålet?
1 Timoteus 2:4: Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst. Det er det han ønsker, det er hans vilje. Han ser ikke på oss for å finne enhver feil for å straffe oss eller finne grunn til at vi ikke skulle få evig liv. Nei, han ser på oss som vi ser på våre barn. Vi ønsker alltid det beste for våre barn, at de skal lykkes.
Vi hjelper dem, av og til irettesetter vi dem - men for deres eget beste, for at de skal lykkes. Slik er det også med vår Gud. Han ønsker at vi skal lykkes, at vi skal bli frelst og få evig liv. Som det er blitt sagt i en annen preken på høstfesten: Gud er i sannhet vår beste venn.
«Gud elsker ikke meg,» sier noen. «Gud gjør ingenting for denne verden,» sier andre.
Gud kunne ikke gjort noe mer for menneskeheten enn det han har gjort. Han har gitt sin Sønn Jesus Kristus, Gud som menneske, for menneskeheten som en soning for all synd. Det er vanskelig for oss å fatte hvor stort dette offeret egentlig er. Men dette offeret gjør det mulig for oss å kunne stå foran Gud med glede på den store dagen.
La oss lese i Åpenbaringsboken 20:11-14.
Som borgere i Guds rike er våre navn allerede notert i Livets bok.
Til og med i oldtiden var det vanlig å skrive ned navnene på borgerne i en by - en oversikt over hvem som bodde i byen. Slik er det også med Guds rike. Allerede i dag er det et register over borgerne i Guds rike. Se Daniel 12:1, Åpenbaringen 3:5 og 21:27.
Legg merke til at det er flere oppstandelser (Åpenbaringen 20:5-6). Den første skjer ved Jesu gjenkomst før tusenårsriket (Åpenbaringen 20:6 og 1 Tessaloniker 4:14-17). De som har del i den første oppstandelsen, kan ikke skades av den andre døden, det vil si at de som har del i den første oppstandelsen, er forvandlet til ånd og har fått evig liv. Resten av de døde, det vil si alle andre som noen gang har levd, oppstår etter at de tusen år er over (Åpenbaringen 20:6). Men de som har del i denne oppstandelsen, er tydeligvis ikke endret til ånd, men er med i en fysisk oppstandelse, da de kan skades av den andre død. De som oppstår i den andre oppstandelse, må få tid til å lære Guds frelseplan og ta et standpunkt. Det står ikke i disse versene hvor lenge denne tiden varer. Men vi vet at Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst, så han vil gi den tiden som er nødvendig.
Det er et interessant vers i Jesaja 60, som kanskje kommer til anvendelse her hvor det er tale om en hundreårsperiode.
Legg merke til Åpenbaringen 20:12-13. Vi vil bli dømt etter våre gjerninger.
Vi er ikke frelst på grunn av våre gjerninger, for frelse er en gave. Men Gud evaluerer om din tro virkelig er tro, om den virkelig bærer frukt i ditt liv, og i tilfelle hva slags frukt. Kristendommen er en livsstil, en måte å leve på - ikke bare at vi går i kirken. Det er ikke nok til å være en kristen. En kristen må leve som en kristen, ellers er hans tro uten verdi, uten substans, og da blir det bare et skuespill. Vi kan lure andre mennesker, men vi kan ikke lure Gud. Siden vi allerede er borgere i hans rike, så vil han gjerne se hvordan vi lever vårt liv, for slik vi lever nå, vil vi alltid leve.
Du er frelst ved Guds nåde, men hvis din tro ikke bærer frukt i ditt liv, i måten du lever ditt liv på, er Guds store gave uten verdi for deg. Det er dette Gud vil vurdere. Hvor stor pris har du egentlig satt på hans gave og tilbud om det evige liv? Det er ikke tilstrekkelig å påkalle Kristus (Matteus 7:21). Vi må gjøre hans vilje og det er å bære frukt (Johannes 15:8), og den frukten er beskrevet i Galaterne 5:22 (kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet). Det er disse egenskapene som Gud er interessert i når vi en dag står fram for ham: hvordan hans gave har forandret vårt liv og om vi har levd vårt liv som han lever, at vi er blitt mer lik ham.
Så vi ser alvoret i situasjonen, men Gud ønsker at vi skal lykkes.
Han vil at alle skal lykkes.
En dag kommer du og jeg til å stå foran vår Skaper, Herre og Gud.
Det er en dag å se fram til med stor glede. Dagen hvor vi er kommet hjem til vår Skaper, vår Gud og vår Far. Han vil synge av glede over deg.
Åpenbaringen 21:1-7 beskriver denne tiden når vi virkelig blir en del av Guds familie som hans barn. Jo, du kan se fram til denne dagen med stor glede, den dagen du skal stå foran Gud.
Mange foreldre ser at det er behov for å ta aktivt del i oppgaven med å formidle verdier, men de vet ikke alltid hvordan de skal gjøre det. Når passer det best å begynne å lære barnet ditt verdier? Hvordan skal du gripe det an? Både lærere, religiøse ledere, redaktører, journalister og foreldre er opptatt av verdier og våre barn. Skolene får kritikk for at de ikke skulle gjøre nok når det gjelder å undervise om verdier.
Det virker som om folk flest, uansett tro, kan være enige om fire brede «verdiområder» som skolene bør stå for: Selvet, forholdet til andre, samfunnet og miljøet. Menighetspleie (som for eksempel å hjelpe de gamle) som en praktisk måte til å øke barns innstilling til å ta sosialt ansvar. Men mange ansvarsfulle foreldre er klar over at når det kommer til det å forme den moralske utviklingen i den kommende generasjonen, så er det ønsketenkning å tro at skolen kan gjøre dette alene. Det er stor enighet blant engasjerte foreldre og lærere om at ansvaret ligger hos både familien og skolen.
Når vi denne måneden fortsetter vår artikkelserie om verdier, vil vi gjerne gi en del informasjon som foreldrene kan bruke i arbeidet med barna sine.
Barn lærer på forskjellige måter ved forskjellige alderstrinn. Når vi først forstår hvordan barn normalt tar til seg lærdom ved de forskjellige alderstrinn, blir det lettere å forstå hvor barnet «befinner seg». Dette kan være til god hjelp når vi prøver å velge den beste måten å nå fram til barnets tankeverden på.
Andrew og Dana Silcox er lærere og rådgivere i ungdomssaker (de er også foreldre til fire tenåringer). I oppsettet på de neste sidene har de øst av sine erfaringer for å forklare hvordan barn lærer ved de forskjellige alderstrinn. De skisserer også en del praktiske metoder som du som forelder eller verge kan bruke når du med godt resultat vil lære barnet ditt disse svært viktige områdene ved livet.
Hverdagssituasjoner kan bli verdifulle læremuligheter, hvis du husker på et par grunnleggende hovedpoeng. For å hjelpe deg på vei, har vi valgt ut tre viktige områder eller eksempler, nemlig ærlighet, forholdet til Gud og økonomisk ansvarlighet. Her er noen praktiske ideer som kan hjelpe deg å lære slike verdier til barnet ditt, på et hvilket som helst alderstrinn. Husk likevel på at ethvert barn er unikt, slik at inndelingen i alder og nivåer bare er ment å være en tilnærmet «normal» mal.
| NÅR OG HVORDAN LÆRE OM VERDIER: Praktiske måter å hjelpe ditt barn på | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| ALDER | HVORDAN BARN LÆRER | HOVEDPRINSIPPER FOR EFFEKTIV UNDERVISNING | ÆRLIGHET | FORHOLD TIL GUD | ØKONOMISK ANSVARLIGHET |
| 0-2 | Babyer bruker refleksbevegelser (de suger, griper,
stirrer og lytter) når de begynner å undersøke verden
rundt seg. Så utvikler de mer kompliserte sambevegelser og motoriske ferdigheter (f eks de går, sparker og rekker fram ting). |
Husk at barn lærer alt gjennom sine sanser - og de lærer en masse. Selv om de ikke riktig har lært å fortelle om det, lærer de mer i sine første to leveår enn de vil gjøre noen gang senere! | Gi oppriktige reaksjoner til barnet med omtanke når du vil fremme verdier som disse: Dette smaker godt, ikke dette; dette kan skade deg; når jeg tar på deg slik, betyr det at «jeg er glad i deg»; når jeg sier «nei», så mener jeg nei; jeg vil gjerne utforske din verden sammen med deg, og jeg vil alltid gi deg hjelp du kan stole på. | Overfor et totalt avhengig spebarn representerer du faktisk Gud. Du kan vise barnet ditt uforbeholden kjærlighet og omsorg fra en allmektig «eksistens» på den måten du berører, snakker til, nærer og reagerer overfor det på. I svært tidlig alder merker barn seg også den oppmerksomhet andre viser for Gud (for eksempel når de ber). | Vis dine barn - gjennom din kjærlige rettledning og også indirekte gjennom det de ser deg si og gjøre - at de og andre mennesker og ting har verdi (tonefallet, mild berøring, at du flytter farlige ting unna og så videre). |
| 2-5 | «Symboltenkning» - barnet begynner å bruke ord, ting og handling for å uttrykke seg. Evnen til å forstå, forestille seg og kommunisere øker raskt, etter hvert som barnet begynner å lese fortellinger, lage tegninger og leke i sin egen drømmeverden osv. | Barnet reagerer positivt på felleslek. | Å imitere er noe av det første små barn lærer seg. Vær sikker på at du er ærlig, og innrøm dine egne feil. Lek «er dette sant?»-leken når du vil lære barnet forskjellen mellom sant og usant. Når dere leker på liksom-leker eller leser fortellinger, hjelp da barnet med å finne ut hva som er sant. | Skaperverket viser barnet mange sider ved Gud. Det gjør også tradisjoner og feiringer. Vis dine barn at du bryr deg om dem ved å være sammen med dem og ha omsorg for dem. Les de stedene i Bibelen som handler om barn og Guds kjærlighet til dem. | Vis gjennom lek og opplevelser (lek butikk og bruk litt penger der osv) at det en vare koster, også er en måte å vise hva varen er verd på. Vis gjennom fortellinger og illustrasjoner at Gud har gitt oss midler og metoder til å oppnå ting av verdi. |
| 5-11 | Nå utvikles en mer strukturert og logisk
tenkemåte etter som barnet begynner å forstå den verden
de lever i på en mer konkret måte. Dette leder til egenskaper i å sortere og behandle tall samt mer «effektiv» tenkning. |
Hjelp barnet til å oppnå den dyktighet og det ordforråd (både muntlig og praktisk) som de trenger for å få orden på og forstå verden. | Vis barnet hvordan ærlighet virker og hvorfor. Arbeid med dette gjennom konkrete eksempler og illustrasjoner - hva er ditt og hva er mitt, hva skjer hvis jeg ikke forteller sannheten, hva skjer hvis noen lyver til meg? Hva skal jeg gjøre hvis noen er uærlig og jeg vet om det? Er det uærlig å holde på hemmeligheter? | Vis barnet ditt hvordan det kan bygge opp et forhold til Gud i praksis - hvordan man ber, hva tilbedelse er, hvordan man lærer mer om Gud. Hva er lover; hvorfor vi trenger lover for at samfunnet skal kunne være rettferdig for alle, og hva slags lover har Gud gitt menneskene? | For at barnet skal kunne få et realistisk begrep om hva ting koster, bør vi la det få ansvar for mindre pengebeløp til gavekjøp, lørdagsgodt, kjøp av litt klær og toalettsaker osv. La dem velge hva de vil bruke sine oppsparte lommepenger til. Slik kan de lære følgene av sine valg. Lær dem å gi offer til Gud som en måte å prise og takke ham på. |
| 11-16 | Evnen til å tenke abstrakt øker, og
med det kommer forståelsen for at ikke alt er så
«rettvinklet» som det ser ut til. Det kan finnes mer enn ett godt
synspunkt i en komplisert sak, og ofte kan det være mer enn ett
«riktig» svar på et gitt spørsmål (ja, kanskje
det til og med bør stilles flere spørsmål i en gitt
situasjon). Tenåringer må stri med vanskelige saker og bekymringer: Hvem er jeg? Hva er det jeg bryr meg om? Hva slags mennesker liker jeg å omgås? Kommer jeg lett i kontakt med folk? Hva vil framtiden bringe? Hvordan verdsetter jeg meg selv? Hvordan takler jeg de voldsomme følelsene som begynner å rive i meg? Er det noen som egentlig bryr seg om meg? Denne typen tanker blir ofte blåst opp til svære proporsjoner i tenåringens sinn, og mer «trøblete» blir det fordi den unge ennå ikke har nok erfaring til å føle seg sikker i sine valg og avgjørelser. |
Å oppmuntre en ung person til å «tenke høyt» og å arbeide seg gjennom sine problemer, kan være svært nyttig. På den måten vil de utvikle og øve seg opp i mentale ferdigheter som trengs for å komme seg gjennom andre problemer og valg, både nå og i det voksne liv. | Få fram både de ærlige og de uredelige motivene
som ligger bak handlinger. Hva vil skje om slike motiver kommer inn i politikk
eller forretningslivet, eller andre forbindelser? Hva med rollespill hvor en person er uærlig mot en annen - hvordan føler de seg, hver i sin situasjon? Hva skjer når en er uærlig og senere må «forsvare» løgnen? Er det uærlighet nå noen sier en ting til en person, ansikt til ansikt, for så å vri på historien når han forteller den til en annen? Hvordan kan du være ærlig mot et annet menneske uten å såre vedkommende? Fins det tilfeller hvor uærlighet kan forsvares? Drøft venner, voksne og offentlige personer som har rykte på seg for å være uærlige eller ærlige. |
Diskuter spørsmål som barnet ditt stiller deg om
Gud og om trosretninger som ikke anerkjenner Guds eksistens. Når valg og avgjørelser skal tas, lær da barnet ditt hvordan det kan bruke Bibelen som en «bruksanvisning» for menneskene. Hjelp barnet ditt å oppdage i hvilke tilfeller Bibelen kan brukes som direkte instruksjon (f eks: bær ikke hat til andre); eller hvor den har direkte læreprinsipper (f eks elsk din neste som deg selv - der den ikke direkte forteller hvordan du i detalj kan vise kjærlighet til din neste, men hvor prinsippet er klart). Og vis hvor den ikke har noen direkte kommenta - der det er meningen at vi skal ta ansvar og velge selv ut fra de verdier Bibelen allerede har lært oss. La barna ta del i planleggingen og forberedelsene av kristne feiringer og høytider. Benytt hjelpemidler som f eks spesielt utvalgt musikk og andre ressurser når barnet ønsker å komme nær Gud i sine tanker og følelser. |
Undervis barnet om budsjett og pengehusholdning, slik at det kan
lære å holde orden på utgiftene sine i livet. La det få del i familiens økonomiske diskusjoner slik at det ser hvordan noe av pengene blir brukt. Forklar hvordan den offentlige økonomien fungerer og vårt forhold til den: blant annet om skatt, forsikring og trygdesystemet. Fortell om gjeld, kreditt og bankvesenet o l. Etter hvert som barna dine blir mer klar over foreldrenes finansielle ansvarsbyrde, la dem være forsikret om at du påtar deg dette ansvaret like villig som alt annet du gjør for at de skal ha det godt og trygt - at dette er en del av din kjærlighet til dem. Vis hvordan måtehold og god forvaltning av ressurser også virker til god økonomi. |
| 16+ | Nå burde den unge (som kanskje er ferdig med skolen) være utstyrt med nok viten og kunnskap til å kunne hanskes med nesten enhver situasjon som har med læring og tenkning å gjøre. Det som fremdeles mangler, er selvsagt det perspektiv og den dømmekraft som bare kan oppnås etter mange år som voksen og derav lang erfaring. (Men dette er det få unge som innrømmer før senere!) | Dette er det riktige tidspunktet til å fortelle barna dine at du ønsker å gi dem fullt voksenansvar, på de områdene i livet hvor de viser modenhet til å klare det. La dem likevel forstå at denne avgjørelsen ikke på noen måte svekker din uforbeholdne kjærlighet og omsorg for dem. | Hva skjer når uærlighet kommer inn i forhold som er
bygd på tillit? Hva gjør du hvis du har vært uærlig og vil skvære opp? På hvilke områder i livet kan du komme til å måtte velge mellom ærlighet og uærlighet? (Økonomi, arbeidsmoral, arbeidskolleger og venner e.l.) |
Fortell om grupper, organisasjoner og enkeltpersoner som
«gjør verden til et bedre sted å være» ved at
de lever sitt liv basert på guddommelige verdier. Drøft og les om «helter og heltinner fra virkeligheten» som avspeiler livskunnskap og verdier som du gjerne vil skal føres videre. Hjelp dine barn med å finne måter å være positivt anderledes på i samfunnet, basert på de verdiene de har lært og lever etter. |
Når så utdanningsvalg og karriere kommer mer i fokus,
kan vi drøfte markedsmekanismer, tilbud og etterspørsel og
andre spørsmål innenfor handel og næringsliv. Få kunnskap og opplysninger om forskjellige yrker og karrierekrav og om de finansielle spørsmålene rundt dette. Lær å forstå betydningen av å være en vis forbruker, slik at du beholder et trygt, økonomisk fotfeste. |
Skattekiste eller skattejakt?
Omkring 27 prosent av Bibelen er profetier. Ordene Gud gav Israel gjennom profetiene er tidløse - en rik kilde til visdom og inspirasjon. De kan lede oss til en dypere forståelse av Guds vilje og hensikt hvis vi ikke lar oss forlede og ikke går glipp av poenget.
BIBELEN forteller oss klart at Jesus Kristus vil komme tilbake. Enkelte tror de vet når. De tror at dette er åpenbart i skriftene til de hebraiske profeter. De studerer disse skriftene nøye mens de holder et våkent øye med dagens nyheter med håp om å oppdage en kritisk kombinasjon av kriser slik at de kan profetere at Jesus Kristus er på vei. Så langt har dette vært et av historiens verste blindspor. De feilslåtte spådommene og de falske alarmene er ofte dramatiske, ofte latterlige og alltid ynkelige. Uheldigvis har disse latterliggjort hele emnet om bibelprofetier. Mange av dem som var opptatt av profetier, var oppriktige. De hadde en ekte trang til å søke sannheten og å dele den med andre. Men alle eksemplene på feilslåtte tydninger viser hvordan det er mulig å misforstå hensikten med profetiene. Vi har også begått feil på dette området. I mange år var et av dette tidsskriftets redaksjonelle standpunkt basert på en ufullstendig forståelse av profetiene. Artikler som varslet at enden var nær, eller i det minste nærmere, økte ganske visst antall abonnenter. Men de bidro ikke nødvendigvis til økt forståelse. Derimot kan de være til hinder for å forstå hva Jesus Kristus venter av oss mens vi venter på ham. Vi ønsker nå igjen å fokusere lesernes oppmerksomhet på denne viktige del av Bibelen.
Vi er i godt selskap - Jesu første disipler trodde at han ville vende tilbake mens de ennå levde. Når de forsto at dette ikke var tilfelle, måtte de forberede sine samtidige medkristne på en lengre ventetid. Akkurat som dem burde vi leve og lære. I kommende artikler vil vi gå mer i dybden om hva vi kan lære av de fascinerende 27 prosent av Bibelen som profetiene utgjør. Men vi ønsker også å hjelpe våre lesere til å forstå farene ved å misbruke profetier og å forsøke å tidfeste Jesu gjenkomst.
Går Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel og deres likesinnede like inn i vår tid for å advare oss om verdens ende i vår tid? Det er en fascinerende tanke. Men det er da alltid spennende å tenke på at framtiden på en eller annen måte har blitt åpenbart i fortiden. Dette er grunnen til at vi hele tiden er fascinert av den store pyramiden, sfinksen, Nostradamus og dødehavsrullene. Så hvorfor ikke Bibelen?
Det er åpenbart at noe av det profetene skrev, ikke var for deres umiddelbare samtid. De merket dette og gjorde sitt beste for å forstå. Særlig Daniel tryglet Gud om å forstå detaljer om endetiden. De siste to kapitlene i hans bok har mange fascinerende profetier som ikke er fullt ut forstått selv i dag. Få bibellærde vil være uenige om at profetenes skrifter peker framover i tid. Dersom profetene bare var relevant for sin egen samtid, ville det ikke ha vært noe poeng å bevare dere skrifter. Men det er en helt annen sak å si at profetene skrev spesielt for og til en bestemt framtidig generasjon. Eller at de bare kan forstås i den moderne tids sammenheng. Denne framgangsmåten kan føre til at vi misforstår noe av det viktigste vi kan lære fra Skriften. Vi kan til og med miste vår tillit til det som står i Bibelen. Hvordan kan dette skje?
Bibelen advarer oss ganske visst om at verden, som vi kjenner den nå, vil ta slutt. Eller, for å være spesifikk, det som vil ta slutt, er denne tidsalder der mennesker, forført av Satan, prøver å utforme sin egen framtid eller skjebne. Profetene forutså en tid da hele Jorden ville være under dens Skapers styre. Synd, lidelse og til slutt også døden vil bli avskaffet. Det nye testamente bekreftet dette. Det viser hvordan Jesus Kristus vil komme igjen til krise ved denne tidsalderens ende (Matteus 24:3).
Jesus advarte sine disipler om å være rede for denne tiden så den ikke skulle komme uventet over dem (Lukas 21:34-35). Det er ikke å undres over at folk blir grepet av dette emnet. Studiet av hendelsene i endetiden (kjent som eskatologi) er ganske visst et av de mer interessante emnene å granske. Det er også mulig å bli hektet på dette. De aktuelle skriftstedene det er snakk om, utgjør kun en relativt liten del av de profetiske bøkene. De som blir hektet, begynner å se på disse som den viktigste delen av Bibelen og selve Bibelen blir primært en advarsel om en overhengende dommedag. Det er den ikke. Bibelen er Guds ord til hele menneskeheten både i fortid, nåtid og i framtid og er gitt for å gjøre oss alle «vise til frelse» (2 Timoteus 3:15). Legg merke til at denne visdommen kommer «ved troen på Jesus Kristus», ikke ved noen spesiell forståelse av hendelser i endetiden som bare er åpenbart til noen få utvalgte. Det å legge for mye vekt på profetier slik at andre deler av Bibelen blir glemt, kan bli en besettelse. Som alle andre besettelser kan den gjøre hver troende sårbar. De kan lure seg selv til å tro at de og kun de virkelig forstår Bibelen. De går inn i sitt eget følelsesmessige skall og mister interessen for verden rundt dem. De kan til og med ønske Guds dom over den fordi det vil bevise at de hadde rett. (Oldtidens profet Jona gikk i denne fellen. Han måtte bli minnet om Guds kjærlighet og omsorg for alle mennesker, selv dem som Jona regnet som fiender). Oltidens profeter var kvinner og menn som elsket Gud og sine medmennesker. Deres arbeid var ikke å spre håpløshet. Det dreide seg om det som virkelig betyr noe - ikke noen oppkonstruert hensikt som bare kunne fattes i den fjerne framtid. Selv om noen deler av budskapet var vanskelig å forstå, talte profeten til folk som var på nippet til å oppleve slutten på sin verden. Det han sa, kunne ha reddet dem dersom de hadde lyttet og handlet deretter. De store profetene fra Bibelen oppga ikke sitt folk. De tjente dem, gikk i forbønn for dem med Gud for å forsinke hans dom. De ble ofte mishandlet og misforstått av sine samtidige, men de brydde seg hele tiden om den verden de ble kalt til å tjene.
Bibelen forteller at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider» (2 Timoteus 3:1). Det har vært mange «vanskelige tider» gjennom historien, og aldri mer enn i dette århundre. Når religiøse folk lever gjennom «vanskelige tider», søker de naturligvis Gud og hans ord for hjelp og håp. De vet at Gud ikke vil tolerere til evig tid dem som er umoralske, grådige, onde, krigshissere og de som ødelegger jorden. Når du blir konfrontert med plage, sult, forfølgelse, okkupasjon av en grusom fiende eller kjernefysisk utslettelse er det kanskje forståelig å sammenlikne hendelsene i samtiden med eldgamle spådommer og å konkludere med at det disse oldtidens profeter skrev vil bli oppfyllt til minste detalj.
Er enden virkelig over oss?
Problemet er at helt fram til nå har tingene roet seg ned igjen - og verden går videre. Men nesten-profetenes håp blir knust etter som deres trossystem rakner. De blir bitre og desillusjonerte, og de kan til og med bryte sammen følelsesmessig. Dette er helt klart ikke den rette måten å forberede folk på Kristi gjenkomst på!
I den berømte profetien i Matteus 24 forklarte Jesus hvordan (men ikke spesifikt når) han vil komme tilbake. Han ventet at de av hans disipler som ville være i live på denne tiden, skulle være beredt. De måtte være tålmodige fordi det ville ta lengre tid enn det de trodde. Men når det ville skje, ville det skje på en slik måte at de som ikke var beredt, ville oppdage det for seint. Men hvordan skulle de være beredt? Ved å være de som vant den store Bibel skattejakten? Nei. Ikke bli så oppslukt av å tyde detaljer i Matteus 24 at du overser kapittel 25. Der er det Jesus forklarer hvordan han vil dømme sine tjenere. Det er ikke de som snur ryggen til verdens lidelser som han vil ha behag i. Heller ikke nødvendigvis de som har ropt ut en advarsel om vreden som skulle komme. Noen nesten-profeter kan være fylt av iver og rettferdig (eller kanskje selvrettferdig) sinne. Men ofte fatter de ikke poenget. Jesus Kristus forteller oss at de menn og kvinner han virkelig vil se til, er de som har brukt sine år med venting til å vise godhet, omsorg, sjenerøsitet og mildhet. Dette burde ikke overaske oss. Noen få århundrer tidligere oppsummerte profeten Mika det på en treffende måte: «Han har åpenbart for deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med Gud?» (Mika 6:8). Dette er det Gud venter av sitt folk, uansett hvem de er og uansett hvilken tidsalder de lever i. Mikas samtidige nektet å høre. La oss være sikre på at vi ikke gjør den samme feilen. Vi må leve på den måten Gud ønsker at vi skal leve på, uansett hva som skjer! Da vil vi være beredt.
HAR du noen gang sett et bilde som virkelig fengslet deg? Bildet ovenfor gjorde nettopp det med meg. En venn tok det i Beijing for en del år siden da vestlige besøkende fremdeles var noe rart i Kina.
På dette bildet møtes Øst og Vest, kanskje for første gang. Disse fascinerte barna er bare fylt av undring og forbløffelse. Det virker ikke som at forskjeller i utseende, etnisk bakgrunn eller kultur føles som noen trussel eller noe problem.
Det minner meg om noe som skjedde da min kusine Monique var fire år. En ettermiddag lekte hun i hagen sammen med sin lille kaukasiske venninne Susy. Helt uskyldig ser Susy på Monique og spør: - Hvorfor ser øynene dine sånn ut?
Samtidig trekker Susy i øyelokkene ytterst med pekefingrene så øynene ser skrå ut.
Straks svarer Monique: - Jeg vet ikke. Hvorfor ser øynene dine sånn ut?
Samtidig trekker Monique i øyelokkene med pekefingrene så øynene ser nedslåtte ut.
I en barns verden blir forskjeller tatt som de er uten å bli noen grunn for splid eller skille. Barn godtar bare hverandre for dem de er og det de kan dele.
Men noe skjer når vi blir eldre. Vår identitet styres av de forutinntatte tankene og betingede verdiene som samfunnet setter på vår hudfarge, etniske bakgrunn, sosioøkonomiske status, arv og kjønn.
Fordi vi ikke forstår hvorfor vi ble født eller hvor livet fører oss hen, gir vi ubevisst etter for det vår kultur velger å kategorisere eller merke oss. De som bestemmer seg for å protestere eller gjøre opprør, skaper sin egen identitet ved å søke det bisarre.
Det er sagt at fordommer bare er en følelsesmessig overgivelse til uvitenhet. Vi godtar denne uvitenheten fordi vi ubevisst føler at vi har makt når vi kan definere og kontrollere andre menneskers identitet så vi føler oss trygge i vår egen.
Dette ble bragt for dagen på en dramatisk måte i Schindlers liste. Bakgrunnen var holocaust, og den hadde to hovedpersoner, nemlig Oscar Schindler, en rik sudettysk industrileder, og Amon Goeth, en offiser i Gestapo.
I begynnelsen av filmen er Schindlers hovedmotiv i livet å bli rik, selv om det medfører at han må samarbeide med nazistene for å utnytte jødene. Det er først når Schindler faktisk er vitne til den fullstendige desimeringen av et jødisk samfunn at han endrer holdning. En sentral scene som viser denne transformasjonen, er da Schindler og Goeth møtes ved et cocktailselskap en kveld, hvor de diskuterer temaet virkelig makt.
Amon Goeth sier: «Oskar... Virkelig makt innebærer at man har kontroll.» Oskar Schindler reflekterer over det Goeth sier. Langsomt går han mot Goeth og stirrer ham i øynene mens han visker: «Amon ...virkelig makt er når vi har alle mulige motiver for å drepe, men lar det være... Det er virkelig makt.»
Halvfull smiler Goeth. Så ler han, hvorpå han bryter ut i gapskratt. Her lurer vi på om han virkelig har forstått Schindlers poeng.
Neste scene er en ung jødisk gutt som ligger på kne mens han desperat prøver å skrubbe vekk flekkene på badet til Goeth. Da Goeth kommer inn, inntar gutten straks grunnstilling. Guttens ansikt er fylt av frykt og angst, mens han stammer fram: «J-jeg må rapportere, herre, at j-jeg ikke har greid å fjerne flekkene fra badet.»
Full av forakt spør Goeth: «Hvorfor brukte du såpe istedenfor lut?» Gutten svarer ikke. Opphisset ser Goeth på gutten og går rastløs rundt. Til slutt sier han: «Sett i gang. Fortsett. Gå. Jeg tilgir deg.»
Begynner Goeth å forstå Schindlers kommentar om virkelig makt? Er det håp for Goeth, selv om den erklæringen han kommer med, «Jeg tilgir deg», gir inntrykk av at han er Gud, den eneste som har kontroll over liv og død?
Vårt håp blir knust når den unge jødiske gutten i neste scene går over plassen i konsentrasjonsleiren. Goeth står på balkongen med en rifle i hånden og sender sleivskudd etter føttene på gutten. Kort etter er den 'tilgitte' gutten død.
Goeth kan ikke endre seg fordi han ikke ønsker å endre seg. Hvis han virkelig skulle tilgi gutten, måtte han ha drept seg selv. Dette greide han ikke. Det er slik som Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det» (Lukas 9:24).
Goeths gamle jeg, den natur som ble ledet av hans usikkerhet, hat og trang til å beskytte hans identitet ved å kontrollere andre, kunne ikke dø. «Hjerte»-kirurgi ville ha vært for smertefullt. Resultatet var at Goeth måtte drepe enhver som han oppfattet som en trussel mot eller utfordring til det han ønsket å være. Under slike forhold kunne «det nye mennesket» aldri oppstå.
Elementer av «Goeth-naturen» fins i alle kulturer, uansett om folk ikke vet hvorfor de er født eller mangler forståelse for livets sanne hensikt. Resultatet er at deres selvverd og identitet blir formet av den dominerende kulturen og meningene til folk rundt dem.
Det er interessant å merke seg at da vår Skaper valgte å gå inn i denne verden, ble han oppdratt som en jøde, men hans sanne identitet ble styrt av en helt annen kultur en den han hadde rundt seg. Etter hvert forsto folk at selv om han så ut og kledde seg som sine samtidige, tenkte og handlet han sannelig ikke som dem. De lurte til stadighet på: «Hvor i all verden kommer han fra?»
Som Gud i kjød kom Jesus Kristus for å åpenbare en ny kultur - Guds rikes kultur. En verden hvor en persons verdi ikke ble bestemt av hudfarge, sosio-økonomisk status, obligatoriske ritualer eller slekt. Borgerne av dette riket ville la «det gamle jeg» dø slik at deres sanne identitet kunne utvikle seg fra deres Skapers bilde og kjennskapet til han (Kolosserne 3:10-11).
Mens Jesus var på Jorden, ble hans identitet ikke styrt av usikkerhetene og fobiene til mennesker som hadde mistet kontakten med sin Skaper. Isteden ble den styrt av Den Hellige Ånd og den kultur han legemliggjorte, nemlig Guds rike.
Etter hvert som Jesus Kristus påvirket flere menneskers vilje, begynte jøder, romere, grekere, makedonere og mange andre å se sin sanne identitet etter hvert som de lot Den Hellige Ånd ånde og leve gjennom dem. Det som trådde fram, var ikke en jøde, romer, greker eller makedonier slik det første århundres samfunn stereotyperte dem, men vidunderlige sider av Gud som verden ennå ikke hadde sett. Det samme er tilfelle også i dag.
Gud hadde en hensikt med å skape mangfoldet. Naturen viser hvordan Gud elsker variasjoner over et allment tema. Når vi begynner å dø for oss selv og lar Den Hellige Ånd rense oss og ånde nytt liv i oss, vil Guds kultur begynne å spire, og de vidunderligste sidene av hver etnisk gruppe og kultur vil komme til overflaten på måter som vi ikke kan tenke oss. Vår sanne identitet vil bli skapt. Fornyet vil vi igjen se på livet som små barn, med virkelig fascinerende og undring.
FØLER du noen ganger at du burde be, men ikke riktig vet hvordan du skal gjøre det? Hva du bør si og hvordan du bør si det? Du har kanskje ofte hørt andre mennesker be, og de presenterer det så veltalende. Men du bare vet at du aldri kunne uttrykke deg så vakkert eller greit. Du vet ikke engang hvor du skal begynne.
Kristi disipler hadde det samme problemet. De spurte ham en gang:
«Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler» (Lukas 11:1).
Man skulle tro de ville ha visst hvordan de skulle gjøre det, siden bønn var en viktig del av jødisk liv.
Rabbiene lærte imidlertid ofte sine studenter korte nye bønner. Kristi disipler så ut til å tro at siden døperen Johannes gjorde det for sine disipler, så ville det kanskje være en god idé om også Kristus lærte dem noen.
Og det gjorde han (vers 2-4), og minte dem med det samme på noe som han allerede hadde forkynt i den berømte Bergprekenen.
Du kan finne dette fortalt i Matteus 6:5-15. Vi kjenner den som Fadervår. Den er mer enn bare en bønn. Den er Kristi håndbok om «Hvordan man skal be».
Kristus betrakter det ikke som et spørsmål hvorvidt man ber eller ikke. Han sier «når dere ber», ikke «hvis dere ber». Men han peker på to måter vi ikke skal be på.
«Ikke…som hyklerne»
Ordene til en som ber, kan lyde godt, og formen kan være imponerende. Men hvis hjertet ikke virkelig er med i bønnen, er den bare et skue for andre mennesker.
For fromme mennesker på Kristi tid var det avsatt faste tider på dagen til bønn. Slik menneskenaturen er, gjorde noen det til et poeng «tilfeldigvis» å befinne seg nær markedsplassen eller utenfor Tempelet når bønnetiden var inne. Og siden bønnene ble framsagt høyt, ville andre høre dem og bli imponert over deres gudsfrykt.
Kristus sa at en slik innstilling hindrer bønnene i å nå Gud.
«Ikke ramse opp mange ord»
Deretter (vers 7) peker Kristus på en dårlig vane som kan bli en fallgruve i så å si enhver religiøs kultur. Liturgien inneholdt spesifikke bønner for alle anledninger og for ulike tider på dagen. Mange av disse bønnene var ganske korte, og de fleste var vakre. Etter en stund tenkte folk som framsa disse bønnene imidlertid ikke lenger på innholdet. De bare «ramset opp reglen».
Så hva bør man gjøre når man ber? Personlig bønn bør være en privat samtale med Gud, hvor du kan snakke med ham med dine egne ord.
«Gå inn i ditt
lønnkammer og be til
din Far som er i lønndom.»
«Deres himmelske Far
vet hva dere trenger til
før dere ber ham.»
Det er din sjanse til å åpne ditt hjerte og være fullstendig ærlig og dele dine mest private følelser og tanker med Gud.
Han ønsker at vi skal utvikle et nært forhold til ham. Han sier til oss at han forstår hva vi trenger før vi ber ham (vers 8), så vi trenger ikke å være forlegne eller usikre når vi betror oss til ham.
Så hva sier man til Gud? Da Jesus besvarte disiplenes spørsmål, presenterte han ikke nødvendigvis en fastsatt bønn som de skulle resitere. Han ga dem et utkast.
Alle kan bruke sine egne ord for å «fylle ut lukene».
Legg merke til prioriteringen i «modellbønnen». Først erkjenner vi Guds storhet og makt. Så vender vi oss til våre egne og andres behov. Vi avslutter med igjen å føre vår oppmerksomhet tilbake til Gud og hans storhet.
«Fader vår…»
Kristus sa ikke «min Far». Han sa «Fader vår». Gud er vår Far. Å si «vår» minner oss om at selv om hver av oss skal utvikle et personlig forhold til Gud, må vi aldri glemme at han elsker alle mennesker.
«Fader» framhever det nære, varme forholdet som Gud ønsker at vi skal ha til ham. Gud har alle de egenskapene som en god og beskyttende far kan tilby. Han gleder seg over å gi til sine barn. Ja, han er ivrigere etter å gi til oss enn vi er etter å be!
«…du som er i himmelen…»
Den store Gud, som har slik mild kjærlighet til sine barn, er også den allmektige Skaper. Ingenting er for lite eller for stort for ham.
«Helliget vorde ditt navn»
«Helliget» betyr å gjøres eller holdes hellig. Det greske ordet hágiazestai kan også bety «betraktet som forskjellig» eller «satt til side». Når Bibelen bruker navn, er det ikke bare et endimensjonalt identifikasjonsmerke. Det omfatter vedkommendes karaktertrekk, gjerninger, personlighet - det individet er. Da David skrev: «Noen priser vogner, noen hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn» (Salmene 20:8), da mente han at man ville tenke på Guds kraft og de store ting han tidligere hadde gjort - ikke at Guds navn staves GUD eller JAHVE.
«La ditt rike komme»
Gjennom hele Bibelen (blant annet Johannes 14:1-3, Apostlenes gjerninger. 1:11 og Åpenbaringen. 11:15) kan vi lese om vårt håp for framtiden. Kristus vil komme igjen i makt og herlighet, og opprette sitt rike i alt sitt fylde - og den første virkelig verdensomspennende fred som menneskeheten noensinne har opplevd.
Men kristne representerer Guds rike nå, i dag. Kristus selv var det perfekte eksempel, og da han var på Jorden, sa han: «Guds rike er inne i dere.» (Lukas 17:21). Det er det fremdeles i alle deres liv som virkelig følger ham.
Så vi kan be Gud hjelpe oss å leve et mer Gud-orientert og Gud-reflekterende liv nå, mens vi også ber for Kristi gjenkomst. Og vi kan be Gud om å nå andre slik at de også kan forstå og akseptere hans løfte om tilgivelse, frelse og evig liv.
«Din vilje skje, på jorden
som og i himmelen»
Dette kan være vanskelig! Vanligvis har vi ikke en klar forestilling om hva «Guds vilje» er, men vi er temmelig sikker på at det vil ikke være noen fornøyelse, og det vil ganske sikkert ikke være det vi ønsker!
Men vi må be Gud hjelpe oss å akseptere det han ønsker når det gjelder våre problemer og vanskeligheter. Vi bør be ham hjelpe oss ikke bare å akseptere hans vilje, men også å se hvorfor hans måte er bedre enn vår ville ha vært.
«Gi oss i dag vårt daglige brød»
«Daglig brød» var en inderlig bønn fra mennesker som levde i et jordbrukssamfunn på kanten av tørke og fattigdom. Men vi har ennå daglige behov som vi ikke selv kan klare å oppfylle.
Vi kan be vår Far om alt slikt. Og det trenger ikke bare å være materielle ting. Kanskje du trenger oppmuntring, eller visdom til å takle en vanskelig situasjon. Tenk over det: Hva trenger du i dag?
Og ikke bare deg.
Kristus sa ikke: «Gi meg i dag mitt daglige brød»! Andre mennesker trenger også våre bønner. Det er svermer av problemer der ute, og hver enkelt av oss trenger all den hjelp vi kan få. Og det ser ofte ut til at Gud er raskere til å besvare bønner på vegne av andre - det må være noe spesielt med de.
«Og forlat oss vår skyld, som vi
og forlater våre skyldnere»
Det greske ordet afiémi, som betyr «forlat», kan også oversettes med «å sende bort» eller «å la gå». Når vi trekker pusten dypt og bekjenner for Gud de områder i vårt liv hvor vi har «bommet på målet» (det vil si, syndet), er Gud mer enn villig til å tilgi oss (1 Johannes 1:9). «Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss» (Salmene 103:12). Det er da virkelig en oppmuntrende tanke!
Men denne setningen inneholder en 'betingelse': Gud sier at vi må også være villige til å tilgi andre!
«Og led oss ikke inn i fristelse»
Ordet «fristelse» (gresk peirasmós) kan også bety «prøvelse» eller «test». Gud frister oss ikke (Jakob 1:13), men han «tester» eller «prøver» sine barn. Mange kommentatorer forstår dette verset som en bønn om at Gud skal bevare oss fra noen test eller prøvelse som vi ikke kan klare å bære.
Det kan også bli sett som en bønn om beskyttelse og hjelp til å motstå vår egen natur, som ofte lokker oss til syndig handling eller oppførsel.
«Men fri oss fra det onde»
Det greske poneros kan både bli oversatt ond om en ting, en person, feil moral eller djevelen. Denne verden er ikke problemfri å leve i. Så vi kan be Gud om hans beskyttelse mot skade og fare. Gud er en kjærlig Far som ikke ønsker sine barn noen skade.
«For riket er ditt, og makten og
æren i evighet. Amen»
Når vi avslutter vår bønn, er det oppmuntrende å minne oss selv nok en gang om hvem vi faktisk snakker med. Vår Far, som ikke bare elsker oss, men som har suveren makt til å oppfylle alt han har sagt. Han er vår trøst og hjelp nå, så vel som vår trygghet for framtiden.
«Amen» (eller «la det skje») bekrefter alt som vi har snakket med Gud om.
I denne modellbønnen viste Jesus at samtaler med Gud kan dekke en mengde emner. Vi trenger ikke å være redd for å inkludere noe som helst. Gud forsikrer oss om og om igjen om at han elsker oss og har omsorg for oss. Men som enhver far, vil han gjerne høre fra oss.
Så Jesus lærte sine disipler å be. Han kan lære oss, også.
I have attended every Feast of Tabernacles in Scandinavia since 1974. This year's festival was a repetition of the good things of the previous years and, in addition, I was more focused on serving others. I remember being asked by some of my teacher colleagues as they saw me preparing for the Feast: "Are you taking a holiday in the middle of the Autumn term?" "Not exactly, it is a biblical festival with it's sermons, but it will be an interesting one, because there will be participants from all over the world," I replied. One of my students after hearing that there is a lot of Christian fellowshipping at the Feast inquired:"Do you practice wild dances and do you sacrifice animals there?" "No way,"I answered, startled at the mere idea. This time I felt less keen on sports hall activities, which would have been excellent means of brotherly communication. Instead, I relaxed and got refreshed being engaged not only in responsibilities assigned by the festival co-ordinators but also of my own devising such as arranging pancake parties. I realised again that the more open you are to the physical and spiritual possibilities of the Feast the more rewarding it is sure to be. I am looking forward to the next year's Feast of Tabernacles.
Mr Veijo Rataiso Lieksa, - Finland
P.S.Thanks again for the opportunity to contribute to the well being of brethren by making a speech about Finland's history and by serving as MC for the speakers. I am satisfied by the two tasks in all their respects.
I would say that the Feast of Tabernacles is an event that gives me a yearly
'boost' in my Christian life. It is something I look forward to the whole
year, and something that I deem necessary for myself and the church as a
whole. Even if it can be hard work sometimes, you leave the Feast inspired
and spiritually refreshed.
In addition comes the renewal of friendships and making of new ones with
like-minded people that is just wonderful!
The Feast of Tabernacles is a 'must' for any Christian and is more necessary
now than ever in order to get spiritual strength into our calling and into
the church's big assignment to spread the gospel to the world.
I would like to thank everybody that contributed in making the Feast a success,
especially the Feast co-ordinators and the pastor of the Nordic region Mr
Carl Fredrik Aas.
I'm already looking forward to the Feast of Tabernacles 1997 with great
expectation and joy!
Einar Faaberg - Norway
My son and I thoroughly enjoyed the Feast of Tabernacles at Idre Fjall. The beauty of the forests, the friendly welcome by all the Feast-goers, and the solid physical and spiritual diet added up to an inspiring Feast. This was our first time in Sweden, and we received a positive impression of both the land and its people-we will treasure the memories.
Henry Sturcke - Sveits
As coordinators for this year's Feast of Tabernacles at Idre Fjäll in
sweden, we were overwhelmed by the number of kind and positive remarks received
from members of all countries involved.
It quickly became obvious that there was a genuine appreciation of the
family-oriented style the Festival took. We would like to say thank you to
all those who had an active part in making the Festival successful, and to
those who participated, without whom there would have been no Festival.
The Festival 1996 was a truly uplifting, spiritual shot in the arm. 1997
awaits!
Alan & Eva Beal - Festival Coordinators
What a joy, a privilege, and an honour it was to be guests of the Nordic
brethren at the Feast of Tabernacles 1996 at Idre Fjall! The exceptionally
warm and friendly atmosphere provided abundant proof that God's spirit of
love permeated every aspect of the Feast. We will have many fond memories
of our Nordic brethren and those who like us transferred to this millennial
setting for the Feast.
We certainly are indebted to Mr Aas, Mr Dowson, and Mr Sturke for their
inspiring, uplifting and helpful sermons. The excellent sermonettes and the
joyful hymn singing added to a truly bounteous spiritual Feast.
The broad range of activities for all age groups and the co-ordination of
every aspect of the Feast indicated the enormous amount of planning and
preparation that was required to provide such a successful, enjoyable and
memorable Feast. We extend our grateful appreciation to all who laboured
and sacrificed so much to make it all possible. The willing and joyous
participation by so many, both young and old, in the various activities again
showed the loving family spirit and made it impossible for anyone mot to
feel a part of a wonderful Nordic family.
Thanks to everyone for a great Feast!
Charles and Janice Wire - Boston, Massachusetts congregation
The Feast is always an opportunity to grow in the spirit. You have the
possibility to participate in services, hymnal singing sessions and most
likely you will be invited to some brethren in the evenings to talk and
eat.
There are always opportunities to join activities in the morning and in the
afternoon. A sports hall and a swimming pool is always available, plus many
other outings. Buy look out so that you are not booked-up. Too much could
be stressful.
Since we have a fairly small Feast site here, you are a big part of it. So,
you can encourage and suggest your desires both spiritually and physically
since we all are a part of one body.
I have been here now for my third time and have always grown in the understanding
of our Lord but look out so you don't engage yourself too much and forget
the Lord in your daily life.
This Feast is most recommendable for everybody. You will grow in the
understanding of our Lord if not in sermons, most likely in the contact with
other brethren from all around the world.
Marvin Martins - Stockholm church.
God blessed us with a period of spiritual and physical renewal in a lovely
tranquil part of Sweden.
Gud velsignet oss med en periode av åndelig og fysisk fornyelse i en
rolig, stille del av Sverige.
John Armstrong - England
The 'smaller' sized Festival site has proven very helpful for maintaining
the family atmosphere.
Language differences have not proved to be difficulties because of the unity
of spirit and the desire of everyone to be helpful.
The accommodation is very comfortable-in some cases luxurious. And the food
provided by the centre has been excellent in quality, quantity and value.
Services have been uplifting, encouraging and spiritually energising.
Social activities have been times of fun and fellowship and much
friendship-bonding, has been achieved.
We have been blessed with the fellowship of friends from as far afield as
the United States, Barbados and Estonia. This mix of ideas and experiences,
along with our Scandinavian brothers and sisters, has been and enriching
time.
The involvement of our teenagers has been most uplifting and, as a couple
of grandparents, we have been pleased to see that the young people gave things
to teach us.
The feeling of being physically at the top of the world, as we looks from
the summer of Idre Fjall; has been rightly matched with the spiritual uplifting
of all our experiences with our fellow christians at our 'Celebration of
Salvation' 1996.
Barney and Dorothy Dowson - Yorkshire, England.
The 1996 Feast of Tabernacles, Feast of Salvation has been more than ever before an encouraging and spiritually uplifting time of fellowship, learning and sharing. Having begun attending feasts from the age of six years, the Feast is a way of life for me, something I never want to miss.
This year I have come to understand in a way I never have before how difficult
it can be for many, especially when they come alone to come to the Feast.
So, it is up to those of us who have been coming for many years to welcome
and encourage those who come for the Feast for the first time. But it is
so exciting to see many new faces amongst the familiar ones.
To serve and help out in whatever capacity is a great way to feel a part
of the whole.
So, come and rejoice with us. It can be a wonderful, rewarding experience.
Karen Ståhle - Vallenstana, Sweden.
This year's Feast of Tabernacles has made cleat to me the spiritual dimension
which was until now a rather dim hope.
It is now crystal clear to me that I have eternal life, NOW. My salvation
is secure in Jesus Christ. Although I knew this to apply to me, it has not
been as real to me as it is now.
No matter what negative influences the enemy may cause, they do not take
away this free gift of salvation given to me through Jesus Christ. This truth
has given me a lot of confidence.
Throughout the duration of the Feast, I was privileged to be of service,
by carrying out several assignments-five of them in all. With these duties,
my time was richly occupied. Most of the people with whom we carried out
their duties have become my friends.
I enjoyed participating in some of the sports activities. Tell you what,
not only have I learnt new sports, I got myself closer friends-to look forward
to seeing again. These were of different age groups, from Y.O.U. to Senior
members. We have in fact agreed with some of them to be in regular contact.
I look forward to gearing from them, and to seeing them next Feast of
Tabernacles.
David Ssezibwa - Denmark
This Feast of Tabernacles has been for me the best one yet, spiritually.
I have had much closer contact with my Nordic brothers who I really never
got to know before.
The feeling of belonging to a 'family' has also been highlighted! This is
good because it enables the connection to become more intimate, as it should
be in a really well connected family. The feelings of love and trust are
able to flourish in such and environment.
I believe that God has also allowed me to 'plant a few seeds' which hopefully
will grow into very fruitful trees.
I pray that the Scandinavian church will grow and become so strong that we
will be 'seen' for who we are and for whom we stand.
Ann Ezelius - Sweden
These are examples from my write-ups for 'End of Feast Report". It's hard
to think after answering the "4 BIG" questions so I'm copying some of the
things I have written. Please check my spelling!
Feast 1996 in Scandinavia was wonderful! The sermons and sermonettes were
inspiring, well thought and well, focused. The fellowship was just great!
It was beautiful to see the brethren meet in peace and harmony, talking,
smiling and genuinely happy. Even the few who did not speak english (ie
Estonians) were a joy to be with. They may not speak english but they did
not shy away. They mingled and smiled and blurted out Estonian words that
I did not understand. My answer was a nod and a smile and we seemed to have
connected!
It is always uplifting to meet the brethren from different parts of the world.
Scandinavian brethren were friendly people. Such a pleasure to be around
them. And most important of all-they speak english which is truly
admirable!
Another big plus was having a list of the attendees. It was a great help
to know and remember who you met. I did not leave our chalet without it!
Yes, my friends the world would be a better place today if everyone, everywhere
kept the Feast of Tabernacles every year.
..........????????????..............
It is a true saying that you reap what you sow; you only get out what you
put into something and the 1996 Feast of Tabernacles in Idre Fjall brought
out the meaning of these words!
Any land lover would agree with me that flying for 8 hours from Barbados
to London; then one and three quarter further hours from London to Oslo and
then another five hours by bus would be enough to make one weary! And I was!
But on the way we stopped and the child with us who was 6 years old in the
26th got the surprise of his life when everyone sang 'Happy Birthday' and
the Beals had snacks there for him! Actually, I was privy to it but not he
nor his parents!
When we reached the feast site finally something happened that I have never
experienced at anytime during my 15 years in the WCG at any of the sites
I have visited neat North or South America, Europe or the Caribbean-we all
received our own personal greeting in the form of a friendly, warm and sincere
smile and hug which took the chill out of our Barbadian bones like nothing
else could! What a welcome! It was like we were really appreciated at his
site, like you we came!
And the feast continued in this way. On the 6th day of the feast after the
speech banquet my sister and I were standing around waiting on the others
and I said to her "that was great-I enjoyed it!" And something about those
words sounded strange! Know ghat it was? I had said those sane words all
throughout the Feast! Everything was good -the sermonettes, the sermons,
the activities-and the people!! I have never been in the company of a group
of people I had never met anywhere before and enjoyed their company so much!
My sister had to say that this is the only time she can remember saying to
someone she enjoyed an activity and really meant it!
To the coordinators and all who helped to make this feast the great one it
was for me -THANKYOU!!
It has been and uplifting encouraging experience to fellowship with God's
people, and I look forward to continue the christian journey with God's people
yet another year. Thank you brethren for this reunion. God be with you until
we meet again in 1997.
This truly has been a very relaxed 8 days for me and my family. Some questions
we had have been answered and the reunion withe the brethren from all the
scandinavian countries has truly emphasised the family spirit and unity we
have in Christ.
Over the years looking back to the early 70s when I was a bachelor and the
Feast was in Minehead, England with around 2000 attending, I remember that
not all Feasts were something I looked forward to.When you're alone and you
meet a lot of people in one place, and you don't know any of them you feel
lost and uncertain and I had to pray to God to help me in my situation, to
overcome my feelings of isolation and loneliness. These were real feelings
valid or not. I knew that I was not alone in my despair, and that there were
others like me with similar problems.
This, my situation continued until I got varied in 1977. But it was nevertheless
7 years of frustration every year I was to go to the Feast. Were it not for
some really helpful people in England, Norway and Denmark, I think I would
gave given up attending. In 1977 my situation changed dramatically when I
marries a woman who was raised and trained in the church. My problem was
strange to her and I would say that over the years I've come over to her
side and have a different outlook on the Feast.
Now this story has a point, a purpose, because during all these years I've
not been alone in my predicament, and it's for the purpose of those lonely
people still present and still coming into our congregations that I write.
Can we as Christians act as we were a refugee place for these lonely people?
A place they could come back to without any obligations whatsoever, a safe
place where they would feel they are welcome regardless of circumstances;
where they would feel secure. I think we can. This Feast of Tabernacles has
taught me that we can and will! They say 'Every man is an island' and we
all feel lonely from time to time. God is then our natural place of refuge
but we also need human fellowship and this we have found this year at Idre.
The Feast of Tabernacles is a family reunion with God's people and this years'
Feast has been a confirmation of this fact.
As a transplanted American living in Denmark, I felt extremely privileged
to keep the Feast in Idre Fjall this year.
I gad many opportunities to serve others and to be involved in music. The
music at the Feast was a special highlight for me. We enjoyed a small choir,
a lot of hymn singing, songs from soloists and instrumentalists and special
evenings of Scandinavian music and history. Music lifts us to God and helps
us to experience the nature of His love and glory of His presence.
The warmth and friendliness of the setting and the people made everyone come
together as close family and friends. People had many opportunities to eat
and talk together. The first meal in the dining room is always a very quiet
affair. People talk with those they have come with and politely ask the
'strangers' to their left questions like "Please pass the vegetables," and
"When did you arrive?" All is very correct and formal. However seven days
later the atmosphere is entirely different. People are holding three simultaneous
conversations withe all the friends around them. The non-Scandinavian have
learned to ask for the "sovs" instead of the "gravy." The person across the
table is teasing someone he didn't even know a week ago about his second
serving. An atmosphere of friendly informality and acceptance abounds.
This change around the dinner table suns up the warmth and openness that
prevailed at the Feast this year, a warmth and openness made possible by
the work of the Holy Spirit in people's lives.
Beth Shelly - Copenhagen, Denmark.
I år är det tredje gången, som jag medverker i
Lövhyddofesten här i Idre Fjäll. Det är absolut den
bäste hittills, både vad gälles den andliga som den materiella
föden. Tyvärr har vädret växlet vesäntligt mere
vad gör det, då det finnes s¨mycket att göna innom hus.
Programmet har varit väl komponeret och jag tror att alla verkligan
käset sig som i en familj. Gud kärlek och inspiration har
genomstrålad alla evenemang och ?? undervisning om alle för oss
människor från Bibeln och den värld vi lever i och speciellt
den kommande har vi fått många syn lovens?? er om.
Varmast tack till alla som möjliggort denne lövhyddofest.
Här sitter man. Natten före hemresan med gr¨ten i halsen (men
också med hjärtat sprängfyllt av glädje och tacksamhet)
och tänker på de 8 underbara dagar man just tillbringat tillsammans
med Guds folk. Tankarna går och man förundrar sig över hur
i all världen också denna festen lyckades med konststycket att
bli ännu mer fantastisk änden förra. Varte fest är som
en skugga av nästa. Jag har nog aldrig förr upplevt en sådan
värme och gemenskap som i år. Att vi har sjungit oavbrutet (som
det synes mig) har inte gjort saken sämre.
Vart man än har vänt sig morgen middag eller kväll så
har man funnit någonmänniska fylld av Guds Ande som bara längtar
efter att få prata med en. Med vem som helst; var som helst; när
som helst: har djupa andliga konversationer ägt rum, och vi har lärt
av varandra. Man möter Jesus i alla och har fått en försmak
av Guds rike. Jag vill inte åka hem, här är så lätt
att leva n¨r alla bryr sig om varandra och tänker på den
andres välfärd före sin egen.
Tack Herre för en liten försmak av det som väntar oss. Jag
längter till ditt rike.
Jeg kom första dagen utan min klocka, utan att kunna röra min arm
och med tre tonårssöner - två av dessa ville vara var som
helst utom här. Nu på sista dagen har jag fortfarande inget
tidsbegrepp men armen har läkt sig fint (tack vare alla böner)
och mina söner vill inte åka hem.
Det finns ingen bättre plats än där Kristus folk församlar
sig.
Jag sitter h¨r på sista kvällen och längtar till nästa
lövhyddofest.
Mine inntrykk fra høstfesten er mange og fra mange forskellige
synsvinkler. Menneskene fra de mange forskellige landene gjorde et stort
inntrykk på meg. Hele Norden var jo presentert, men også land
som England, USA og ikke minst folkene fra Barbados var unike. Mosi fra Barbados,
en 6 år gammel gutt, besøkte oss en kveld sammen med
forældrene sine.
Jeg som er temmelig nøyaktig 10 ganger Mosis alder, spurte Mosi hva
han ønsket å drikke, og han svarte meg så høflig.
Så vi gikk da sammen til bordet med drikkevarer og fandt det Mosi
ønsket. Etterpå satte vi oss på gulvet og pratet og pratet.
Mosi var en undrende gutt som og spurte mye, og når han ikke spurte,
gjorde jeg det. Og vi tilbrakte en herlig halvtime sammen. Han fortalte om
sitt hjem på Barbados, om St Peter hvor han bor.
Og jeg fortalte om snøen vi har her i Norge. Jeg fortalte ham om mitt
hus som nær hadde forsvunnet under snøen forleden vinter, og
det undret han seg over. Han er en gutt jeg alltid vil huske.
Jeg møtte også en eldre herre fra Jylland. Han var her for
første gang. Også han hadde et spørrende og undrende
sinn. En dag gikk vi en lang tur. Her i området er det mange løjer??
i forskjellig terreng, i lengsder fra 1,25 km til 10 km.
Vi gikk en løp?? på 5 km. Og der var vi i stand til å
fordype oss i hva vi ville. Han fortalte om seg og hand liv. Virkelig
interessant. Han hadde hatt forskjellige yrker livet igjennom. Han hadde
vært bonde, sjømann, lærer og møbelsnekker. Og
derfor hadde han mye erfaring som var verd å lytte til.
Til sist kom spørsmålet opp: Sabbaten, jeg kunne tenke meg å
akkurat ta konklusjonen med. Jeg forklarte ham at i den senere tid hadde
det blitt stort i meg at Jesus er hva allting peker mot. Jesus er vår
åndelige sabbat; tidligere har vi holdt sabbaten, lørdag. Men
det er ikke nok - det er alle syv dager vi skal være kristne. Det er
Jesus som leder. I ham har vi fred. Derfor blir han vår sabbat. Og
så sa jeg at det ikke betyr at vi ikke holder sabbat, men det betyr
at hele vårt liv er et sabbatsliv i Jesus. Jesus er vår sabbat.
Og så møtte jeg gamle kjenninger og oppfrisket vårt
forhold.
Ellers er det jo så mange aktiviteter at tiden går så altfor
fort.
Vårt åndelige samvær - jeg tenker på våre
gudstjenester, daglige gudstjenester som jo varer ca en og en halv time og
er sammensatt med lovprisning av Gud, bønn, to prekener, en kort og
en lengre, er jo hva virkelig knytter oss sammen, for i gudstjenester blir
vi en slags åndelig tjener.
Vi drikker inn fra vårt åndelige samvær med Gud og mennesker.
Og vi får en ny styrke til å gå tilbake til dagliglivet
i Stokke i Norge. Eller hvor vi enn bor.
Jeg kunne ha skrevet mye, mye mer. Mens jeg har sittet her, har min kone
pakket de siste tingene, så nå må vi dra ut i verden igjen.
Hver især til hvor vi kom fra, men det har vært åtte herlige
dager.
Frits Dalby - Norge
Om du er leser av Den Enkle Sannhet og ønsker å vite
mer om Guds Verdensvide Kirke, så er løvhyttefesten en flott
anledning til å bli kjent med oss.
Hit kommer medlemmer og andre som er interessert fra hele Skandinavia, til
og med fra Estland, USA, England, Irland, Barbados og det er fantastisk å
føle varmen og kjærligheten mellom mennesker som ikke kjenner
hverandre fra før. Det er utfordrende og gøy både for
voksne og barn å bli kjent med andre kulturer.
Koordinatørene har stått for organiseringen av det hele, og
de har gjort en fantastisk jobb. De har planlagt og lagt alt til rette for
gudstjenester, festkveler, noe for barna, korøvinger og mye annet.
Om du ønsker å delta med noe som sang, dans, være i kor,
så er du hjertelig velkommen.
Korøvinger har foregått hjemme hos hvert medelm. Det har mottatt
et lydbånd med sanger og øvd etter det. På festen har
de øvd sammen. Det er en fryd å høre hvordan de synger.
Gudstjenestene har foregått på engelsk, men med muligheter ti
lå få høretelefoner med norsk eller svansk oversettelse.
Vi har hatt fire fellesmåltider, hvor vi har hatt muligheter til å
bli kjent med mange. Det er lett å komme i kontakt med andre, barna
har lekt med hverandre, selv om de ikke forstår hverandres
språk.
Om du har spørsmål du ønsker svar på, kan du snakke
med en av prestene, som alle er veldig hyggelige og hjelpsomme.
Ønsker du å reise på løvhyttefesten, så ikke
nøl - meld deg på til neste år! Vi ser fram til å
bli kjent med dere.
Kitty Helene Borlaug - Norge
Vi har hatt meget stor nytte av festen i år. Møtet med nordmenn
var virkelig en fin ting og en god anledning til å ta opp
spørsmål. Det er meget positivt med «møtene»
for barna.
Underholdningen om kveldene har vært flott. Lars er flink som
«toastmaster» og rådet ser ut til å fungere fint.
Det er godt at vi kan få anledning til å snakke ut om våre
problemer og bli forstått. Vi føler at vi blir tatt alvorlig
og blir tatt vare på. Vi er imponert over arbeidet som er gjort i
løpet av året. Vi er imponert over koordinatorene og alle de
som har gjort festen til det som er. Maten har vært flott, samværet
med andre medlemmer har fått oss til å føle oss som en
del av Guds plan om kjærlighet.
Takk for en kjempefin fest og for at våre «problemer» ser
ut til å bli løst.
Kitty og Øyvind Borlaug - Norge
Løvhyttehøytiden 1996 var den beste til nå. Det skal godtgjøres å greie å gjenta en på god fysisk planlegging, og gjennomføring. Det var utrolig hvor mange givende aktiviteter det var tilbud om. Åndelig sett var felleskapet, enketen og harmonien også større enn noensinne. Dette var omfrudet?? av kirkens nye og modnere bibelsyn.
Bjørn Inge Holand - Norge
Jeg er en enslig kvinne som kom hit til Idre for å feire høstfest
for ca en uke siden. Å være alene blant mange mennesker kan ofte
føles svært ensomt. På forhånd hadde jeg skrevet
at jeg gjerne ville dele hytte med noen andre. Jeg har nemlig årøvd
å bo alene under høstfesten tidligere. Denne gangen fikk jeg
bo sammen med to andre damer som jeg tidligere ikke kjente, men som ble gode
venner i løpet av uken. Når man bor sammen slik, føler
man omsorg for de man bor sammen med, men ikke minst får man masse
omsorg tilbake. Dette er nesten noe av det fineste ved høstfesten.
Man føler at ens familie virkelig blir utvidet.
I løpet av uken har jeg også vært med på et «lite
gruppemøte». Dette var bare en introduksjon, men var likevel
en fin opplevelse. Jeg var litt skeptisk på forhånd. Under
møtet følte jeg en spesiell samhørighet utvikle seg.
Dette kan jeg bare gi Gud æren for. Jeg tror Gud virkelig vil at vi
skal komme nærmere hverandre og bli en sterkere åndelig familie.
Navn holdt tilbake
Norge
Högsta betyg!
Lövhyddohögtiden i Idre Fjäll 1996 har varit perfekt balanserad med idel upplevelser av förnåmsta slag. Låt oss sammenfatte:
- Dagliga gudstjänster - som alltid vid denne högtid av rik andlig halt, utomordentligt framförda och förtjänstfullt folkade via nörtelefoner till flere språk.
-Svårslagen bostadsstandard med bokstavligen allt: underbar utsikt, magnifikt vardagsrum, tre sovrum, diskmaskin, basta, kyl, frys, allt i fråga om porsling, glas, bestick, etc., etc.
Oerhört bekvämt för själuhus¨åll och för bjudninger. Därför mycket ekonomiskt om flere delar "hyrum".
-Utomordentlig underhållning: Två föredragskvällar, en med talare från varderea fem nordiska länder (Estland inkluderet), en med ämnen av inspirerande och underhållande karaktär. En allsångs- og artistkväll. En klassisk musikkväll. allt mycket bra.
-Utmärkta rekreationsarrangemengs. Tre stycken utflykter: en gemensam "walk, talk and company-hike"; ett besök vid ett lappläger med presentation av en lapp/renågare med översättning till engelska av en kyrkemedlem.
-Fyre "familje-måltider", dvs läckra luncher eller middagar där alla festdeltagere är med, allt inkluderat i priset.
-Rikt musikprogram med dagliga inslag av kör- eller solistframträdanden vid gudstjänster, etc.
Jag framför mitt djupt kände tack till arrangörerna för ett förnämligt resultat och rekommenderar envar att inte missa lövhyddofesten 1997.
Göran Bring - Stockholm
Lövhyddotiden är en av de mest viktiga för mig att deltag i, därför att det är en "guldgruva" av lärdom och gemenskap med människor som förstår och ser på livet ifrån en biblisk perspektiv.
Det tar inte långt tid efter det att jag har kommit hem innan jag börjar längta efter lövhyddotiden igen.
Det verkar - som det är nu - at lövhyddodagar blir bara bättre och bättre för varje år tills den tiden som de här dagarna symboliserar har kommit! Tror jag.
Nancy G. R. Olson - Sverige
Det här var min 24:e höstfest. Jag har alltid upplevt dem som glädjefyllda, inspirerande, givande och trevliga. De har blivit årets höjdpunkt, något jag ser fram emot med stor förväntan.
Men årets högtid har överträffat allt jag kunnat drömma om. Vi har haft privilegiet att få lyssna på utroligt inspirerande och intressanta budskap, vi har fått fascinerande inblickar i vad Bibeln lär, våre öron har smekts av underbar sånd och musik. Och vi har bjudits på varierad och roande underhållning.
Men det bästa har nog ändå varit den atmosfär som präglat dessa dagar. Den anda av glädje, samhörighet och familjegemenskap som växt sig allt starkare gör att vi kan ptervända till våre dagliga v¨rv med nya krafter och med en ny glädje, och i visshet om att Gud är med oss och att han aldrig kommer at överge oss.
Sven R. Löf - Sverige
For meg har denne høytiden vært særdeles oppløftende og full av glede. Det var som å bli ladet opp på ny! Det ble fokusert på frelsen vi har i Jesus Kristus i prekenene. Jeg synes disse var oppmuntrende og hjelper meg å fokusere på de ting som er vesentlige.
Atmosfæren under denne høytiden har vært helt vidunderlig. Alle har gjort sitt for at denne festen har blitt vellykket. Alle er vennlige, det er lett å få kontakt, å blir kjent med de man ikke hadde truffet før. Ved å lytte til andres erfaringer har jeg fått mange impulser som vil bære til hjelp for meg i tiden framover.
Navn holdt tilbake - Norge
När vi kom hem från Festen i Idre och slog på TV:n, blev vi genast påminda om den brutala verklighet vi omges av till vardags. Då insåg vi nog tydligare än någonsin, att vi under Festen levat i något av ett reservat, ett fridlyst område før vår gemenskap i Kristus.
Det är märkligt, aatt man mitt i vår oroliga tid kunnat finna en så lugn plats før vår lilla skara där, halvvägs upp på ett fjäll. Just dette att få vara så helt borta från den stress och den oro, som världen praäglas av, har under dyra år i føljd gjort Idre till en idealisk plats før den, som søkt en retreatplats både i inre och yttre måtto. Där har man haft møjlighet att i samklang med den storslagna natguren få tid før självrannsakan och både andlig och fysisk återuppbyggnad. Detta att människor får lämna allt det vardagliga bakom sig før att uteslutande ägna sig åt det intima personliga livet med Gud, är väl den bästa 'avkopplingen' man kan få. Om man sedan har lyckan att få träffa vänner från tidigare fester eller att knyta nya kontakter med systrar och brøder från andra delar av världen, blir gemenskapen extra fin.
Den andliga uppbyggnaden førstärks av det fysiska välbefinnandet; den rena luften och stillheten däruppe ger oss nya fysiska krafter, som gør att koncentrationsførmågan blir bättre. Att efter morgonmålet få komma ut i naturen och därefter syremättade gå till gudstjänsterna skapar de bästa førutsättningar før att bli goda lyssnare och därmed ta till sig budskapet bättre.
Efter årets Fest, som vi upplevde som den bästa hittills, kunde vi därfør ta med oss hem något nytt i bagaget, som dessutom inte tyngde!
Lennart och Anna-Greta Elveman - Danmark
Det er ikke altid godt at lave noget nyt. Jeg håber ikke bladets navn bliver lavet om. Den Enkle Sannhet er et godt navn. Det siger, at det handler om »Den Enkle Sannhet« og så er det en fordel også, at det er et gammelt navn, som er indgroet i vort sind og vore tanker, men det bedste er, at det handler om »Den Enkle Sannhet«, og derfor skal det blive ved at hedde Den Enkle Sannhet!
K.J. Danmark
Det har ofte irritert mig! Hvis sandheden er så enkel, hvorfor så
forklare den måned efter måned, år efter år? Det
vurde være nok at henvise folk til Bibelens ord og den fornuft, Gud
har givet os.
Som Oscar Wilde sagde: »Sandheden er aldrig ligetil - det er løgnen
som regel« - hvorved han måske har ment: »Sandheden har mange
aspekter, men løgnen kun ét - fornægtelse af
sandheden.«
Nyt navn? Nej! Vi har vænnet os til, at Den Enkle Sandhed er
navnet på et godt blad.
E.D. Danmark
Jeg har gjennom mange år mottatt deres blad, men ber dere nå
om å stryke «abonnementet».
Jeg er selv ikke kristen eller troende - og ser ikke for meg at de mange
religioner og deres enda flere avskygninger, kan redde verden.
Likevel har jeg hatt nytte av bladet som informatsjon, og jeg vil herved
rette en hjertelig takk til dere for tilbudet.
K.A.T. Norge
Vil nå at andre kan få bladet Den Enkle Sannhet. Jeg takker for bladet som jeg har fått tilsendt i flere år, som jeg og har hatt glede av. Jeg er gammel og sier det opp så en annen kan få glede av det.
A. J. Norge
Vi setter pris på din sjenerøsitet. Dessverre fulgte det ikke noen adresselapp ved dette brevet. Da vi ikke ønsker vå slette feil abonnement ved en feiltakelse , har vi ikke kunnet oppfylle ditt ønske.
Jeg vil be dere om å stoppe all utsendelse av blad og trykksaker til
meg, da jeg får så mye tidsskrifter og annet tilsendt at jeg
ikke rekker å lese alt.
Dessuten reiser jeg en del og er borte i perioder.
L.S. Norge
Kan dere hjelpe meg med følgende? Jeg ønsker å abonnere
på Den Enkle Sannhet (navn, adresse etc. står på
vedlagte slipp som jeg fant i et gammelt blad). Jeg ønsker å
få tilsendt litteratur i henhold til vedlegg.
Er det mulig å få hjemmebesøk? Lurer på en hel del
ting som jeg ønsker svar på. I tillegg kunne det vært
hyggelig å komme i kontakt med andre.
På forhånd takk!
A.B.M. Norge
Vi skal føre deg opp som abonnent, og samtidig sender vi deg et par gamle numre av Den Enkle Sannhet.
Dessverre utgir vi ikke lenger den litteraturen du ber om, men vi tar oss den frihet å sende deg heftene Dette er levende tro og Hva er frelse? isteden.
Det gleder oss at du ønsker kontakt med likesinnede. Guds Verdensvide Kirke har en menighet i Oslo. Vår prest Carl Fredrik Aas tar gjerne kontakt med deg. Vi har videresendt ditt brev til ham.