Alle, vi læsere af bladet var indbudte til foredrag lørdag d. 13. september på Hotel Hedegården, Vejle. Det var med spænding jeg så frem til at møde mennesker, der gennem mange år havde holdt bladet. Foredraget drejede sig om Bibelens tilblivelse. I sig selv var/er emnet så absolut aktuelt og interessant. Faktisk blev vi, der var på mødet, enige om at meddele det triste til dé tilmeldte, der ikke nåede frem, at I faktisk gik glip af noget fondamentalt! Dét er hermed sagt.
Efter foredraget var det ikke mindre interessant at erfare, at skønt vi kom fra forskellige kirkelige baggrunde, var der dog sammenfald i den kristne tankegang.
Dét blev drøftet og var ikke det mindst aktuelle ved mødet. Der var anledning til at stille spørgsmål, fremsætte kommentarer og udvæksle synspunkter. Det ér i sig selv et aktiv. Jeg, der også ér udenforstående, men ikke uforstående, kan ikke her lade være med at anbefale, at man møder frem ved næste foredrag, hvor emnet efter forsamlingens ønske, da vil være: DØDEN og derefter. Herom ér sandheden mere enkel og anderledes end den almindelige opfattelse. Jeg har forstået, at der også da, vil være anledning til spørgsmål mv.
SEC,
Danmark
Jeg ønsker ikke tilsendt flere nummer av Den Enkle Sannhet. Jeg er medlem av Den Katolske Kirke, og får den støtte jeg trenger derfra, likeledes får de støtte av meg.
AMJ,
Norge
Beklageligvis kom det flere reklamesendinger i postkassen samtidig med siste nummeret av Den Enkle Sannhet, og bladet ble oversett og forlagt sammen med disse.
Først nå ble jeg oppmerskom på dette og dermed også på vedlegget som hadde en svarfrist på 14 dager. Sender likevel et lite bidrag til bladet over giro selv om det nå er langt over tidsfristen.
Sender også svarkupongen, for jeg vil gjerne fortsette å holde bladet, hvis det er mulig.
Selv står jeg tilsluttet Den Norske Kirke, og jeg har stilt meg spørrende til flere av de standpunktene Den Enkle Sannhet har hevdet i løpet av de årene jeg har lest bladet. Men fordi vi er enige i det sentrale i kristendommen, nemlig at den eneste veien til Gud går gjennom hans Sønn Jesus Kristus og hans lære, er ikke organisasjonen en tilhører så viktig, og heller ikke at alle ser likt på vanskelige spørsmål. Alle vi mennesker må stå til anvar overfor Gud alene.
Derfor har jeg lest Den Enkle Sannhet med interesse og glede, og jeg håper jeg fortsatt kan få være abonnent.
AS,
Norge
Jeg må si jeg reagerer på at dere ønsket abonnentsnummeret mitt på giroinnbetalingen, da dere regner det som gave. Hvorfor? Registerer dere hvem som gir hva? Er det i tilfellet godkjent av datatilsynet?
KA,
Norge
Bladene blir sendt ut fra England. For å være sikker på at abonnementene blir fornyet på riktig person, er det en stor hjelp for oss å få abonnementsnummer.
Hermed hjertelig tak for bladet Den Enkle Sandhed. Desværre forstår jeg ikke engelsk, så derfor er jeg meget glad for oversættelsen til det skandinaviske sprog. Mens min mand levde, oversatte han mange artikler til meg fra The Plain Truth.
Vi har været med til møder og løvhyttefesten siden 1974, men han døede desværre i 1980 og det var meget svært at komme igennem. Jeg fortsatte i 4 år efter, så jeg er meget glad for Den Enkle Sandhed.
For jeg kan følge med i det, men kommer ikke sammen med nogle af vennerne, da mit helbred ikke er godt, så jeg er henvist til en form for køretøj. Det er også godt, men ikke til rejser og længere ture. Jeg er efterhånden blevet 80 år, så kræfterne er ikke så store.
AS,
Danmark
Et jobbskifte midtveis i livet førte til en sannhetserkjennelse på uventet vis.
Kan jeg få dele noen person lige opplevelser med deg? Bakgrunnen er at jeg for ikke lenge siden skiftet jobb og ble sykepleier. Min første stilling var ved en ortopedisk avdeling. Her kan man se hvor skrøpelig og sårbart mennesket er. Pasientene besto av alt fra barn i 11-årsalderen opp til gamle damer på 99 år. Mange lå i strekk og hadde stadige, store smerter.
En stakkars gamling hadde brukket benet og var bøyd nesten dobbelt på grunn av en smertefull ryggskade. Det meste av dagen tilbragte hun i en stol godt støttet av puter. Matinntaket og bevegelsesmulighetene hennes var begrenset. Til og med rynkene hennes hadde rynker. Men likevel, satte man seg ned på huk og så henne rett inn i øynene, kunne man ennå finne en gnist der. Hun hadde et nydelig lite smil og en herlig humoristisk sans. Hvis hun skjønte at man hadde tid til henne, kunne hun noen ganger gi en privilegiet å få se inn i hennes indre tankeverden.
En annen eldre dame som led av Alzheimer, hadde mistet evnen til å mestre enhver meningsfylt, daglig oppgave, slike som vi ser på som selvsagte. Hun var nesten lenket til sengen, avhengig av kateter og uten kontroll over armene fra skuldrene og ned, og dermed totalt avhengig av pleiepersonalet.
Hun stirret for det meste rett ut i luften, og hun reagerte sjelden når noen snakket til henne. Av og til syntes det likevel som om hun forsto korte, direkte og ukompliserte spørsmål. Hun svarte da «ja» eller «nei», eller liknende korte svar. Selv om hun måtte mates, drakk og spiste hun likevel med entusiasme, og om en dråpe eller en smule slapp unna, slikket hun det av leppene og ga derved en antydning om at hun fulgte med. Hun kunne ofte uttrykke velbehag, ja selv glede, og hun sang og lo spontant, men jeg hørte også noen si: «Jeg håper jeg aldri blir slik.»
Dette er trist. Vi vil selvsagt unngå å være dømmende overfor åpenbart «vel bevarte» personer, men det virker som om vi nærmest føler vi er berettiget til å sette vårt verdistempel på dem som ikke kan ta til motmæle. Jeg tror at vår «Alzheimerdame» kan ha vært lykkeligere enn mange av oss. Det er nemlig slik at hennes fattige språk og mangel på kommunikasjonsevne ikke nødvendigvis var avgjørende bevis for at hun ikke visste hva som foregikk rundt henne, ei heller et uttrykk for hvilke tanker som rørte seg i hodet. Og selv om hun nå var i sin egen lille verden, hva er så galt med det?
Det kan være at mange, spesielt eldre, mennesker blir holdt utenfor med påtegnelsen «skrullet», selv om det egentlig er vi som er «skrullet» fordi vi ikke tar oss bryet med å forstå dem.
Det minner meg om den uheldige, unge sykepleierstudenten som første dag på avdelingen tilfeldigvis møtte opp samtidig med en meget uvelkommen diarémikrobe. Du kan sikkert forestille deg at situasjonen og lukten ikke akkurat var behagelig, og dessverre kom denne første dagen på avdelingen også til å bli hennes siste. Hun fant ut at omsorgsarbeidet slett ikke var hennes gebet!
På samme måte som mange av oss hadde denne unge novisen innen sykepleien feil innfallsvinkel, en skjev oppfatning. Da hun så avdelingen, fylt med syke pasienter, fikk hun en forestilling om at «virkeligheten» besto av søl, stank og skitt. Hadde hun bare gitt det hele en sjanse, hadde hun kanskje likevel blitt en god sykepleier. Hun kunne kanskje ha oppdaget en dypere virkelighet bortenfor det hun fant så frastøtende.
Joda, hun kunne godt ha vært en mester i å ta blodtrykk og temperatur, og kunnskapen hennes om væskebalanse kunne godt være stor, og det kan hende hun til og med kunne stave myokardialt infarkt, men hun hadde mistet det vesentligste ved det å være sykepleier: En god sykepleier trenger mer enn teori. En god sykepleier trenger et stort hjerte!
Det er slik at når en god pleier gjør rent etter andres søl, eller vasker dem i senga, fokuserer hun eller han ikke på skitten eller sårene eller rynkene. Hun eller han ser snarere inn i pasientens øyne og ser et menneske skapt i Guds bilde. Sykepleiere som virkelig har hjerte for sine pasienter, kan ikke la være å bry seg om dem, selv om de skulle prøve å gjøre det. De vet impulsivt at de ikke må trekke seg tilbake i avsky, men møte pasienten med medfølelse.
Og for en som er kristen slik som meg, kan en slik opplevelse ha en dypere mening. Det er mange paralleller mellom hvordan en sykepleier behandler sine pasienter og hvordan Gud tar seg av den enkelte av oss.
Du skjønner, søl og ekskrementer fra mennesker er ubehagelige og ofte uvelkomne avfallsprodukter. Av og til, som med diaré, forteller det oss at kroppen er syk og på en eller annen måte ute av balanse. Men det er også en åndelig parallell til dette som vi alle lider av. Vi kan kalle det «åndelig diaré», men Bibelen kaller det «synd»! Kristne liker ikke synd, verken hos seg selv eller hos andre. Vi prøver å unngå det, men vi synder allikevel. Og når vi finner oss selv liggende der i vårt eget åndelige søl, da er det akkurat dette vi blir oppmerksomme på. Det er ubehagelig og frastøtende. Vi føler avsky og trekker oss unna den stinkende åndelige skitten og stanken.
Så kommer Gud til oss som en omsorgsfull sykepleier. Han fokuserer ikke på sølet vi har fått i stand, men på personen han finner der.
Synden gjør ham nok like kvalm som diaré påvirker et hvilket som helst menneske med sansene i behold - sykepleier som enhver annen. Synden må vekk. Synden må vaskes bort. Gud hater det synden skitner til, like mye som vi avskyr følgene av diaré. Men, det er ikke det han legger vekt på, han rekker isteden ut en hjelpende hånd mot oss. Gud tilbyr oss Jesu Kristi blod istedenfor en steril sykehusrengjøring, og istedenfor vask i sykesenga tilbyr han oss dåp med Den Hellige Ånd.
Dette minner meg om en ting til. Sykepleierutdannelsen min har gitt meg en dypere forståelse av et av de vanskeligste spørsmålene jeg kjenner: Hvorfor tillater Gud lidelse?
Svaret fra den troende er ofte: «Det er et mysterium.» Men det uuttalte i spørsmålet er ofte: «Er lidelse nødvendig?» eller «Bryr Gud seg i det hele tatt?» Og nettopp på disse områdene er det at sykepleierens erfaringer kan tilby svar til en viss grad, fordi det faktisk er slik at spørsmålet om lidelse kan være et enda større mysterium enn mange av oss har trodd.
Ironisk nok, selv om jeg aldri så mye ønsker å lindre menneskelig smerte, har jeg lært at det til tider er sykepleierens byrdefulle plikt å påføre pasienten smerte. Jeg tenker på de gangene det er nødvendig med pleie eller medisinsk inngrep som medfører smerte. Selv slike vanlige ting som å skifte bandasje, sette en sprøyte eller sy et sår, kan medføre lidelse, spesielt når det dreier seg om barn. Men sykepleierne må av og til være «grusomme» når de er «snille».
Når vi virkelig engasjerer oss i omsorgsarbeid, blir vi snart inderlig klar over hvor vondt de har det som vi tar oss av. Og hvis vi er kristne og tror at Gud bor i oss ved sin Hellige Ånd, blir vi klar over at Gud også tar del i lidelsene. Den som lider med en som har det vondt, kan derfor være sikker på at han også avspeiler Guds medfølelse.
Slik endres spørsmålet «Hvorfor tillater Gud lidelse?» til «Hvorfor tillater Gud at han selv lider?» Det synes ikke å være noen grunn til at han skulle gjøre det, for han er allmektig. Det er åpenbart at han faktisk lider med oss, og det viser også at uansett hva grunnen til vår lidelse er, så tar ikke Gud lett på den. Om noen er i tvil om det, bør han se for seg Jesu korsfestelse, og dermed se hvor langt Gud er villig til å gå for å ordne opp i det sølet vi har stelt i stand.
Du har kanskje, likesom meg, ikke tenkt på dette i et slikt perspektiv. Da har vi også hatt et altfor snevert syn på hvem Gud er og hvordan han egentlig er.
Kan det være andre paralleller mellom sykepleierens rolle overfor pasientene, og Guds rolle overfor oss? En fremragende læreboktekst i sykepleie taler om ulike beslektede «roller». Studer bare følgende liste og se hvordan de ikke bare griper inn i sykepleiernes omsorgsrolle, men også beskriver hvordan Gud forholder seg til oss: Samtalevenn, omsorgsperson, den som tar avgjørelser, beskytter, administrator, terapeut, trøster, lærer, kraftkilde og talsmann eller advokat. Den tid er forlengst forbi da sykepleierne ble sett på bare som «legens hjelpende hånd». Sykepleien er utvidet til å omfatte alle omsorgsområder innenfor sykehusene og i samfunnet ellers. Vi har sykepleiere i sumatisk sykehus, sykepleiere innenfor psykiatrien, handikapsykepleie, sykepleie for barn, distriktssykepleie, hjemmesykepleie, spesialistsykepleie. Listen er enda lenger.
Men uansett hvor spesialisert eller utlært de blir, grunntanken for sykepleien blir stående for de aller fleste. Deres fokus er på personen, ikke bare på personens tilstand. Sykepleie handler om omsorg for mennesker, mennesker som ikke kan hjelpe seg selv; og om å trå til for dem som ikke kan stå fram selv. Disse menneskene har sykepleieren som sin hjelper, fortrolige venn og forkjemper. Slik er det fordi det er sykepleieren som står igjen og strekker hånden fram for å hjelpe når det av og til ser ut som om ingen bryr seg. En ordbok som sykepleien bruker, definerer talsmannens (i dette tilfellet sykepleierens) arbeid som «en prosess hvor sykepleieren skaffer fram informasjon nok til at pasienten kan ta avgjørelser og så støtte dem i de avgjørelser pasienten tar».
«Talsmann» er en oversettelse fra det greske ordet «parakletos», og det er den tittel Det nye testamente gir både Jesus Kristus og Den Hellige Ånd, som for eksempel da Jesus lovte: «Men talsmannen [parakletos], Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»
Sammenlikn nå noen av de andre rollene jeg nevnte tidligere (samtalevenn, omsorgsperson, trøster, kraftkilde og talsmann) med følgende utdrag fra apostelen Paulus' brev til de kristne i Rom i det første århundret: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.» Det passer bra, ikke sant?
En sykepleiers egentlige verdi ligger ikke i hans eller hennes kunnskap og ekspertise, eller omsorg for andre. Verdien ligger derimot i sykepleierens villighet til å anvende denne kunnskapen og omsette denne omsorgen i handling. På samme måte har vi en Gud som er kjærlighet. Han tenker hele tiden på barna han har i sin varetekt, og han ser lenger enn til deres syndige natur.
Vi har en Gud som en gang bøyde seg ned og vasket føttene til disiplene sine og sa: «Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.»
Men jeg bør ikke dra sammenlikningen for langt; da jeg ellers kan komme i fare for å overdrive min og mine kollegers betydning. Sykepleiere har lenge måttet leve med merkelappen «engler». Men selvsagt er vi ikke det. Vi er kort og godt mennesker som føler omsorg for andre. Vi er likeså skrøpelige og feilbarlige som alle andre, og i likhet med andre profesjoner hvor jobben går ut på å hjelpe andre - jeg tenker blant annet på leger, akuttmedisinere, ambulansefolk, sosialkuratorer, politi og brannfolk - må sykepleieren tåle tider med følelsesmessig utmattelse og utbrenthet.
Men vårt yrke går ut på å dra omsorg. Kristendommen krever dette også - det er ikke bare tro. Apostelen Jakob sa at troen måtte settes ut i handling. Han skrev: «Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?... Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død... Noen kan si: den ene har tro, den andre har gjerninger. Vis meg da din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger.»
Naturligvis er ikke alle kalt til sykepleieryrket. Den moderne verden trenger såvel bankfolk som søppelkjørere, piloter og bønder. Men vi er alle kalt til å ha omsorg, og det spesielle med sykepleierne er at de ikke går rundt og «forteller folk» at de bryr seg. De bare gjør det. Kan vi som kristne si det samme? Faktum er at vi kan vitne om vår tro aldri så mye, men uten at vi viser det i omsorgshandling, vil ikke engang Gud tro oss!
| Skriftsteder: |
|---|
| Johannes 14:26; Romerne 8:26; Matteus 20:26,27; Jakob 2:14, 17, 18 |
MFJSFDASQAWXSIPOMBHE DRJGFXBIBELENSNRCXOB MGVNHXSKJULTECMKFYVZ AWXSIPBUDSKAP?OARHAK JFFYVZMGNRCXOBHSKJUW |
EN NY BOK PÅSTÅR AT DEN HAR AVSLØRT EN HEMMELIG KODE, OG AT DEN VIL FORANDRE VÅR OPPFATNING AV BIBELEN.
En internasjonal bestselger denne sommeren påstår at det er skjult en kode i teksten i Det gamle testamente. Koden har forutsagt hendelser både i den fjerne og den nære fortid. Den har vært der i 3000 år, innkodet i Skriften, ifølge forfatteren.
Denne koden har vært skjult fordi man trenger en datamaskin til å bryte den. Framstående matematikere har løst den ved hjelp av sofistikert utstyr. Berømte akademikere har bekreftet undersøkelsene. Og nå er den utgitt i en bok som ifølge utgiverne vil endre vårt syn på verden totalt. Filmrettighetene er allerede solgt.
Så langt alt oppstyret. Men er det egentlig noe hold i påstandene?
Det kodede budskapet blir avslørt ved å se etter ord som dannes av bokstaver som står med en fast avstand i teksten. Dette er ikke noe nytt. Rabbinere som arbeidet med teksten lenge før Kristi fødsel (lenge før dataalderen!), oppdaget for eksempel at hvis man begynner med siste bokstav i det første ordet i 1 Mosebok, beresjit (som betyr «i begynnelsen»), og tar hver femtiende bokstav, så får man «tora», det hebraiske ordet for undervisning, som blir brukt både om Guds lov og om de fem første bøkene i Bibelen.
Datamaskiner gjør det mulig å utføre en mer omfattende og sofistikert undersøkelse. Eliyahu Rips, førsteamanuensis i matematikk ved det hebraiske universitet i Jerusalem, arbeidet med kolleger for å forbedre metoden. De oppdaget at navnet til 32 av de største rabbinske vismennene var lagt inn i teksten i 1 Mosebok. Det var helt forbløffende, men i hvert eneste tilfelle samsvarte navnet med måned og år for når hver av vismennene ble født og døde. På hebraisk, som på gresk og latin, bruker man bokstavene i alfabetet til å skrive tall. Noen ord kan derfor også bli tolket som tall, eller datoer.
Man regnet ut at oddsen for at 32 navn og 64 datoer vil dukke opp rent tilfeldig, var på 4 til 1 million.
Dr Rips skrev en artikkel som ble godtatt for utgivelse av det vitenskapelige tidsskrift Statistical Science. Etter en grundig vurdering av andre statistikere ble redaktørene overbevist om at den brukte prosedyren holdt vitenskapelige mål.
Det er viktig å være klar over at professor Rips ikke antydet at «koden», om det var det det var, kunne brukes som et instrument til å forutsi framtiden.
Det var interessant, men ikke akkurat stoff for en bestselger. Intet filmselskap i Hollywood henvendte seg til redaktørene for Statistical Review for å forhandle om filmrettighetene.
Så, i de spente dagene etter at Irak hadde invadert Kwait, oppdaget Rips at datoen for når Golfkrigen skulle begynne, var kodet inn i 1 Mosebok i fortellingen om Abrahams militære felttog for å redde nevøen Lot. Vel, nesten. Krigen begynte faktisk en dag før, men på den dagen som Rips fant, ble de første scuds-missilene avfyrt mot Israel.
Rykteflommen startet, og Michael Drosnin, en amerikansk journalist som var i Israel for å dekke en annen historie, kontaktet Rips. Drosnin ba ham om å søke etter navnet på Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin. Det dukket opp, og navnet hans ble krysset av «snikmorder som vil snikmyrde», eller som Drosnin gjengir det: «Morder som blir myrdet». En videre undersøkelse av teksten rundt indikerte det året dette skulle inntreffe. Etter at Rabin faktisk ble myrdet (4 november 1995), gikk Drosnin og Rips tilbake til teksten og fant både navnet på attentatmannen og stedet, nemlig Tel Aviv.
Drosnin var agnostiker, men han ble overbevist om at Tora (de fem første bøkene i Bibelen) faktisk hadde blitt kodet av en høyere intelligens, og at man til og med kunne finne hendelser i framtiden, hvis man bare visste hva man skulle se etter.
Dette var en betydelig utvidelse av den opprinnelige tesen, og professor Rips har siden tatt avstand fra å bruke koden for å forutsi framtiden.
Selv om antall begivenheter i fortiden var slående, ble det flere bom enn treff når man begynte å identifisere framtidige hendelser, for eksempel et libysk atomangrep med artilleri på Jerusalem i 1996 (The Bible Code, s 61 f).
Ja faktisk, hvis Tora var kodet slik Drosnin påstår, da virker den ansvarlige intelligensen til en viss grad svært menneskelig. I samband med en komet som ble forutsagt å treffe jorden i år 2012, er det motsigende budskap: «jord utryddet» og «den vil falle sammen, drevet ut. Jeg vil rive den [kometen] i stykker» (ibid s 154 f). Den store kodemakeren, hva eller hvem han nå måtte være, liker å gardere seg.
Hvis koden faktisk er produktet av en superintelligens, hvordan forklarer vi da at noen av de hendelsene som den synes å forutsi, ikke har inntruffet? Drosnin antyder at den høyere intelligensen kanskje er velmenende, men ikke allmektig. Det later til at han kan forutsi framtiden, men ikke har mulighet til å forhindre det onde. Drosnin trekker til og med inn Heisenbergs usikkerhetsprinsipp fra kvantemekanikkens område for å forklare at koden kan indikere mange mulige «framtider».
Hvordan skal vi forstå alt sammen? Listen over skjebnesvangre forutsigelser inneholder ingen overraskelser for en noenlunde godt informert avisleser: Atomkrig, jordskjelv, til og med en komet som kanskje (eller kanskje ikke) vil treffe jorden i juli (eller september) 2126. Hvis alt dette bare er muligheter (Drosnin har funnet tre forskjellige datoer for «verdens ende»), hva er så poenget?
Drosnin er ingen ekspert på hebraisk. En nærmere undersøkelse av metoden fører til visse spørsmål. Oldtidens hebraisk, som mangler vokaler i ordene, kan egne seg svært godt til denne typen prosedyrer. Vokalene må tilføyes av leseren, og dette gir mulighet til mer enn én måte å forstå et ord på. Når moderne ord forekommer, later det imidlertid til at vokalene er tatt med i koden - i samsvar med den staving som brukes av moderne hebraiske aviser!
Det at hebraisk er både et eldgammelt og et moderne språk, gir mulighet til forskjellige meninger. Ta for eksempel identifisering av folkeslag. Noen ganger bruker Drosnin det moderne navnet, som f eks i tilfellet med Syria (ibid s 135), og andre ganger oldtidsnavnet, som i tilfellet med Iran og Libya (ibid s 136). Videre gir de forskjellige måtene å beregne kalenderen på, to muligheter for måneder, som tidspunktet for når Swift-kometen skal treffe (eller bomme på) Jorden i «den sjuende måned». Hvilken måned er det henvist til, den sjuende måned i den hebraiske kalender, altså tisjri (som tilsvarer september), eller den sjuende måned i vår moderne kalender, altså juli (ibid s 230)?
I forbindelse med et forutsagt attentat mot Israels statsminister Netanyahu (en annen forutsigelse som heldigvis ikke ble oppfylt) finner forfatteren både det engelske navnet for måneden juli og det hebraiske navnet Av (ibid s 160 f).
I tillegg er det noen alvorlige tøyninger. For å finne USAs president ved utbruddet av 2. verdenskrig nevnt, må man for eksempel gå fra 1 Mosebok 40:11 til 5 Mosebok 9:1 (ibid s 225). «Statsminister Netanyahu» strekker seg nesten like langt, nemlig fra 2 Mosebok 19:12 til 5 Mosebok 4:47 (ibid s 223). Det virker heller oppkonstruert.
Et mer fundamentalt spørsmål ved metoden oppstår i forbindelse med de andre manuskriptene som brukes for å vise at dette fenomenet var unikt for Bibelen på hebraisk. Hebraiske oversettelser av Krig og fred og Forbrytelse og straff ble analysert for å se om det var mulig å finne en kode i dem. Det var det ikke. Men hvis metoden bare fungerer på den hebraiske versjonen av Tora og ikke på oversettelser av Tora til andre språk, hvorfor skulle man da vente at den ville fungere på hebraiske oversettelser av russiske verker?
Kanskje det største spørsmål som denne boken stiller, gjelder Bibelen og den Gud som den gir seg ut for å åpenbare. I sin entusiasme skriver Drosnin at vi nå endelig har mulighet for å lese Bibelen «slik det alltid var meningen at vi skulle lese den» (ibid s 25). For ham er koden «ordene i en forseglet bok» (Jesaja 29:11) som Daniel fikk i oppdrag å forsegle (Daniel 12:4). (Han tar ikke opp problemet med hvordan Daniel skulle ha «forseglet» koden i en tekst som skal være gitt til Moses 1000 år tidligere på Sinai fjell.)
Denne påstanden om at Bibelens tilsiktede budskap først ville kunne bli forstått ved slutten av det 20. århundre, og da bare ved hjelp av svært kraftige datamaskiner, er kanskje det aller største problemet. Det gir oss et radikalt nytt bilde av Bibelen og av hjernen bak den.
Bibelkoden antyder en overnaturlig intelligens som riktignok ikke greier å forhindre det onde - og som faktisk selv godt kan være både god og ond (slik Drosnin mistolker Jesaja 45:7, ibid s 203) - men som prøver å advare oss gjennom en komplisert kode. Hvorfor skulle noen bli glad over å oppdage at det finnes en slik Gud?
Ned gjennom århundrene, lenge før datamaskiner så genialt kunne dissekere teksten, har kvinner som menn i Bibelen funnet et dokument om en Gud som er full av omsorg, kjærlighet og tilgivelse, en Gud som elsker oss og som ønsker å frelse oss. Dette er ikke noe skjult budskap som er nedgravet i en kode. Det er der for alle mennesker til alle tider.
Vi kjenner vel alle til bruken av alfabetets bokstaver som tall. Bare tenk på de romerske tallene på et vanlig veggur.
Dette var også tilfelle i flere av de gamle språkene i det nære østen, hvor ord og bokstaver hadde tallverdier. Den store assyriske kongen Sargon 11 (727-707 f Kr) gjorde for eksempel muren på sin befestede by Khorsaban 16 283 alen lang så den ville stemme overens med tallverdien av navnet hans. Slik satte Sargon sitt «personlige stempel» på dette strategiske prosjektet.
Skikken med å forklare et ord, eller en gruppe ord, etter bokstavenes tallverdi forekommer også i den hebraiske kanoniske tradisjon. Dette var kjent som gematri (trolig fra det greske ge¯o metria). Det forekommer for første gang i rabbinsk litteratur i det andre århundret e Kr.
Ordspråkene inneholder et ypperlig eksempel på hvordan gematri fungerer. Det er nøyaktig 375 ordspråk i samlingen av «Salomos ordspråk» (Ordspråkene 10:1-22:16). På hebraisk består navnet «Salomo» av fire bokstaver: SJ, L, M og H. Tallverdien til dette navnet er som følger: 300 + 30 + 40 + 5 = 375. 1 Kongebok 4:32 forteller at Salomo laget 3000 ordspråk. Det kan derfor se ut til at en senere redaktør bevisst laget en samling av 375 av Salomos ordspråk så det skulle svare til tallverdien av navnet hans.
Gematri spiller også en viktig rolle i strukturen i Predikantens bok (hebraisk: Qoheleth). Hovedteksten i Predikantens bok, som slutter med Predikanten 12:8, har 216 vers (fulgt av et etterord på seks vers). I den hebraiske bibel har det første ordet i boken - dibhrei, som betyr «ordet» - tallverdien 216. Åpningserklæringen i «Predikanten» - habhel habhalim hakkol habhel, oversatt «tomhet og atter tomhet... Alt er tomhet» i Norsk Bibel 88 - har også tallverdien 216.
Denne formålserklæringen finnes i Predikanten 1:2 og 12:8, ved begynnelsen og slutten av hovedteksten. Tallverdien av både tesen og det første ordet i Predikanten korresponderer med antall vers i hovedteksten.
Historisk har noen kommentatorer i utkanten brukt gematri på en uforsvarlig måte for å konstruere innbilte tolkninger som er helt fremmed for teksten. Men selv om vi bør gjennomskue slike tolkninger, betyr ikke det at vi kan forkaste de gyldige tallmønstrene som danner en integrert del av Den hellige skrift.
Hebreerne elsket å bruke literære kunstgrep. En av de mest populære var det akrostiske diktet, hvor første bokstav i hver linje følger det hebraiske alfabet. Et godt eksempel er Salme 119, hvor Norsk Bibel har indikert hver enkelt hebraisk bokstav foran hver seksjon for å tydeliggjøre dette.
Hebraisk poesi mangler både rytme og rim, og den er ofte ekstremt følelsesladet. Ved å ilegge et dikt en akrostisk struktur, kan dette enten tjene som en hjelp for hukommelsen eller forhindre at den følelsesmessige siden av diktet avleder fra et velordnet arrangement. Det bør derfor ikke overraske oss at forfatterne i Det gamle testamente brukte tallmønstre til liknende formål.
Hvilken konklusjon kan vi da trekke? Noen vil alltid bedrive tallmagi - tvinge oppkonstruerte tallmønstre inn i den bibelske teksten og trekke iøynefallende, men uberettigede, konklusjoner. Under ingen omstendighet bør man bruke slike metoder for å komme til bibelske doktriner, tradisjoner for en selv eller menigheten, eller til å beregne den nøyaktige datoen for når profetiske begivenheter vil bli gå i oppfyllelse.
Ikke desto mindre brukte de hebraiske skriftlærde tallmønstre for å danne strukturer. Ved å oppdage disse mønstrene kan vi få hjelp til i enda større grad å verdsette hvor dyktige de var til å overlevere sin inspirerte visdom.
Til alle tider har kristne lengtet etter Kristi gjenkomst. Det er sannsynlig at Paulus selv i en periode trodde at Jesus ville komme i hans egen levetid (1 Korinter 15:51). Etter hvert som årene gikk, forsto han at det ville gå en stund før dette ville skje.
Så døde apostlene etter hvert. Paulus og Peter døde i midten av 60-tallet. Jesu bror Jakob, lederen av menigheten i Jerusalem og forfatter av Jakobs brev i Det nye testamente, ble henrettet i år 62.
Århundreskiftet nærmet seg og det var bare apostelen Johannes som fortsatt var i live.
Johannes ble ansett som den siste store av Jesu samtidige, men nå var han blitt gammel, og Kristus var ikke kommet tilbake.
Det gikk faktisk et rykte om at Johannes ikke skulle dø før Kristus var kommet igjen (Johannes 21: 22-23).
Ved århundreskiftet skriver Johannes den siste boken i Bibelen, Åpenbaringsboken, som viser at det var mye som måtte skje før Kristus ville komme tilbake.
Boken ble skrevet i en språkdrakt og med et billedbruk som var alminnelig i flere jødiske skrifter fra perioden. Budskapet var at det ville ta tid før Kristus kom, men at man alltid måtte stå klar fordi vi ikke vet når det vil skje.
Denne boken har dannet grunnlaget for mange spekulasjoner gjennom århundrene, og mange har forsøkt å beregne Jesu gjenkomst på grunnlag av denne boken sett i sammenheng med Daniels bok.
Ved forrige tusenårsskifte var det mange som mente at Jesu gjenkomst måtte være nær forestående. Men Jesus kom ikke.
Under svartedøden var det mange som mente at nå måtte dommedagen være nært forestående. Hele landsbyer og landsdeler ble avfolket; dette måtte være begynnelsen av de store plagene som skulle komme like før Jesu gjenkomst, mente mange (Åpenbaringsboken 6:8).
Men Jesus kom ikke. Landsbyene og landsdelene ble langsomt gjenoppbygget, og livet fortsatte som før.
Flere hundre år senere ble Hans Nielsen Hauge inspirert av budskapet i Åpenbaringsboken om at Jesu gjenkomst var nær. Han ville vekke de kristne fra deres åndelige søvn og andre fra deres umoral. Senere i livet forsto også Hauge at Kristi gjenkomst lot vente på seg.
I 1843 var det tusenvis av tilhengere av William Miller som hadde forberedt seg til Jesu gjenkomst 22 oktober.
Mange hadde solgt eller gitt bort sine eiendeler til venner og bekjente og samlet seg i stor forventning til den store dagen da Jesus ville komme tilbake. Forventningen steg etter hvert som datoen nærmet seg, og på den bestemte dagen var spenningen meget sterk.
Da dagen kom, gikk spenningen over til fortvilelse etter hvert som dagen ebbet ut.
William Miller fant ut at han hadde regnet feil. Det var intet år null i vår tidsregning, så han hadde regnet ett år feil. Det var oktober 1844 Kristus skulle komme. Noen trofaste omfavnet denne forklaringen som redningen for sin tro og ventet ett år til. Men Jesus kom ikke.
Mange har forsøkt å beregne Jesu gjenkomst - uten hell, i hvert fall foreløpig. Også vi har forsøkt å si noe om dette.
Hva er hensikten med å kunne beregne Jesu gjenkomst, hvis det lot seg gjøre? Er man en bedre kristen fordi man kan det? Vil vi oppnå en spesiell gunst hos Gud? Er man bedre forberedt hvis man er i stand til det?
I mange år har jeg vært opptatt av dette spørsmålet, og når jeg ser tilbake har dette kanskje vært en motivasjonsfaktor i mitt kristenliv, fordi jeg trodde at Kristus ville komme snart. Det minnet meg om at det hastet og at jeg måtte ta min tro alvorlig. Det var noe konkret å se fram til. Min tro ble på en måte mer virkelig.
Men skal Kristi gjenkomst være en motivasjonsfaktor for å være en kristen?
Allerede i Tessalonika hadde Paulus dette problemet med en del kristne som mente at Kristi gjenkomst var nær forestående. De sluttet å arbeide og ventet bare på den store dagen. Imens fordrev de dagene med snakk.
Paulus måtte irettesette dem. Dette var egentlig utgangspunktet for 2 Tessalonikerbrev.
Men når kommer egentlig Kristus tilbake?
På en måte kan man si at Jesus skulle komme tre ganger: Første gang ble han født i Betlehem og ble korsfestet som et offer for våre synder.
Vi ser fram til at han skal komme igjen som den regjerende konge over alle konger, som Messias.
Men man kan også si at han kommer til den enkelte og lever i den enkelte ved Den Hellige Ånd allerede i dag! Det er dette som avgjør om man er en kristen, at Kristus ved Guds Hellige Ånd lever i deg (Romerne 8:9, 2 Korinter 13:5).
På en måte kan man si at Jesus allerede er kommet igjen. Han lever i deg. Han ønsker å være en del av ditt liv og at du skal være en del av hans legeme, Kristi legeme.
Den kristne skal fortsette den oppgaven Jesus begynte, nemlig å være med på å spre det glade budskapet slik at folk skal kunne forstå at Gud har kalt oss til å bli mer lik ham. Vi oppnår ikke noen spesiell gunst hos Gud fordi vi tror at vi har beregnet hans komme.
Jesus selv sier at ingen vet når han skal komme tilbake. Bare Faderen vet det (Matteus 24:36). Jesus sier at vi skal være forberedt, ikke at vi må kunne beregne dagen! Det er en stor forskjell på dette. Hvordan ville du ha følt det hvis du hadde levd i det første århundre og Jesus hadde sagt at hans komme ville skje 2000 år senere? Hadde du blitt motivert?
Vi må faktisk se på dette spørsmålet fra tre synspunkter:
For det første kan Jesus komme til deg i ditt personlige liv i dag og leve i deg ved Den Hellige Ånd.
Vi skal la Den Hellige Ånd virke gjennom oss slik at vi kan la Guds kjærlighet, fred, glede, tro, godhet og måtehold (Galaterne 5:22) bli en del av vårt liv.
For det annet er det ingen av oss som vet når vi kommer til å dø. Etter døden vil man i det neste bevisste sekund oppleve å stå ansikt til ansikt med Gud i oppstandelsen, oppstandelsen til evig liv eller død (Romerne 6:23). Derfor skal vi alltid være forberedt, da ingen kjenner dagen da dette livet er slutt. Jesus kan, sett fra denne synsvinkelen, komme meget snart i ditt liv.
Det tredje perspektivet er sett i forhold til menneskehetens historie.
Jesu gjenkomst vil bli en av de aller største hendelsene i menneskehetens historie og vil skje en dag i framtiden.
Bibelen sier at det vil skje etter en tid med jordskjelv, sult, krig (Matteus 24:6-7); falske profeter vil forføre mange og utføre store mirakler (Matteus 24:24); Jesu gjenkomst vil skje uventet (Matteus 24:44). Man vil si «fred og ingen fare», men så vil plutselig Kristus komme som en tyv i natten (2 Tessaloniker 5:2-3).
Jesus sier selv: «Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer!» (Lukas 12:37) og «vær da også rede! For menneskesønnen kommer i den time som dere ikke tenker» (Lukas 12:40).
Hvordan skal vi være rede? Ved å beregne dato og tidspunkt for hans komme?
Nei, ved å utføre den oppgaven som han har gitt til oss. Å sørge for at vårt personlige forhold til Gud er sterkt og at vi gjør det vi er blitt kalt til å gjøre, nemlig å forkynne det glade budskapet til alle folkeslag (Matteus 24:14). Det var denne gjerningen Jesus begynte og som vi som lemmer på hans legeme, skal fortsette å gjøre til hans komme - det å gi folk åndelig føde (Lukas 12:42-43).
Jeg håper at Jesus kommer snart igjen! Jeg ber «komme ditt rike!» (Matteus 6:10). Og jeg håper at vi er beredt! Er du?
10 februar 1996 pustet mange lettet ut da Gary Kasparov, tidligere menneskelig verdensmester i sjakk, beseiret datasjakkprogrammet Deep Blue med 3 seire mot 1 tap og 2 uavgjort. 11 mai 1997 ble rollene snudd da Deep Blue fikk overtaket ved å vinne med 2 seire mot 1 tap. I 1996 aksepterte Deep Blue nederlaget uten å klage. Det samme kan dessverre ikke sies om Kasparov.
I 1996 var det en alminnelig oppfatning at menneskene fremdeles hadde et forsprang i et spill hvor maskiner egentlig har en del fordeler. På hvert stadium i spillet er det for eksempel bare et begrenset antall mulige trekk videre.
Men historisk sett har sjakk alltid vært ansett som et spill som krever en høy grad av intelligens hos mennesker. Mitt (elektroniske) leksikon beskriver det som et rent ferdighetsspill, en vitenskap, en kunst og krever menneskelig intelligens, særlig når det gjelder taktikk og strategi. Nå når Deep Blue har seiret, betyr det da at den har større oppfinnsomhet og bedre ferdigheter enn det beste som menneskene kan tilby?
En typisk menneskelig reaksjon er å revidere vår oppfatning av spillet. Hvis en maskin kan klare det, da er spillet kanskje ikke likevel så genialt. Dette synes å være tilfellet med andre ferdigheter, slik som en god hukommelse og evner innenfor matematikk. På den ene side mener man at dette ikke krever intelligens, siden maskiner greier å utføre slike oppgaver bedre enn det mennesker gjør. I tv-konkurranser som Mastermind og Jeopardy blir hukommelsen til de dyktigste mennesker satt på prøve, selv om vi er klar over at de slett ikke klarer å måle seg med det en enkel datamaskin kan utføre.
Etter hvert som maskiner behersker stadig flere av de oppgavene som vi har ment krever intelligens hos mennesker, har vi følgelig endret vår definisjon av intelligens i et forsøk på å beholde forspranget. Vi søker hele tiden etter egenskaper ved den menneskelige intelligens som maskiner ennå ikke kan legge for dagen. Dermed begynner mer abstrakte begreper, som bevissthet, nå å bli ansett som avgjørende.
Men hvorfor regner vi intelligens som så viktig? Hvorfor må vi føle at vi mennesker er så intelligente? Intelligens er ganske enkelt den hovedegenskapen ved mennesket som gir oss så stor makt her på Jorden. Vi er kanskje verken så sterke som hesten eller så store som elefanten eller så raske som geparden, men vi er tross alt mer intelligente. Likeså er vi verken så sterke som en kran eller så store som et fly eller så raske som en bil, men vi er tross alt mer intelligente.
I forhold til andre dyr er det helt klart at vi er mer intelligente og trolig vil fortsette å være det en god stund til. Men i forhold til maskiner er det ikke like klart. Vi ser at intelligensen hos maskiner er i stand til å utføre liknende oppgaver som den menneskelige intelligens, slik tilfellet er med Deep Blue. Vi vet likevel at noe er forskjellig. Ikke bare er intelligens hos maskiner normalt elektronisk (basert på silisium, mens menneskehjernen er elektrokjemisk og biologisk), men i tillegg behøver maskinene normalt bare å utføre et meget begrenset antall oppgaver. Det eneste Deep Blue gjør, er å spille sjakk.
Databaserte maskiner kan ofte enkelt gi uttrykk for intelligens på flere måter. Det er betydningsfullt at hvis de har flere fysiske sanser og mulighet til å bevege seg rundt i og påvirke sine omgivelser, da trenger de normalt en slags intelligens som klarer en rekke forhold.
I kybernetikkavdelingen ved Reading universitet har vi en trupp av miniroboter som gjerne kalles for De sju dverger. De blir brukt til å vise mulighetene som ligger i maskinintelligens i liten skala og blir ofte bragt med på besøk til skoler og brukt i presentasjoner verden over. Mer bestemt har noen av dem vært i Japan, hvor de er av stor interesse for forskerne.
De er helt autonome, og de fungerer uten fjernstyring eller hjelp fra mennesker av noe slag. Det finnes flere generasjoner av De sju dverger. De aller nyeste viser gruppeoppførsel, blant annet lederevne og dominans sammen med læreevne, noe som gir meget individuelle egenskaper.
Den grunnleggende versjonen har ultralydfølere (for høyfrekvenslyd) i «ansiktet» og ser ut omtrent som øyne. De fungerer omtrent som ørene til en flaggermus. De sender med andre ord et lydsignal, og hvis det står noe i veien, blir signalet reflektert. Hver robot merker om det er noe foran eller foran/til høyre eller foran/til venstre for seg. Den får også en antydning om hvor langt unna objektet er. Robotene har et hjul bakerst til venstre og et hjul bakerst til høyre. Foran har de et styrehjul uten drev.
Robotene kjører på små, oppladbare batterier, og i en programmodus kan man få dem til å kjøre omkring og unngå objekter som de møter. Hvis objektet står foran til venstre, flytter roboten til høyre, og så videre. I en annen programmodus kan man få en robot til å holde en viss avstand fra et annet objekt, slik en valp følger et menneske. Eller man kan få robotene til å gå i gåsegang slik at de ser ut og oppfører seg mye som andunger. Selv om en slik oppførsel hos robotene er programmert, fører dette til interessante spørsmål når det gjelder valper og andunger. Lærer disse skapningene å følge ved hælen eller å gå gåsegang, eller er dette medfødt? Er de genetisk programmert til en slik oppførsel?
En viktig egenskap som De sju dverger har fått, er læreevnen. Menneskehjernen består av ca 100 milliarder celler som kalles nevroner. De små robotene våre har ca 50 elektroniske celler som er meget enkle nevronmodeller, ført sammen som et nettverk. Til sammenlikning har også noen mark- og nakensneglearter denne typen nevroner. Dermed kan robotene våre sammenliknes omtrent med slike skapninger.
Utstyrt med dette lille antallet kunstnevroner er robotene i stand til å lære. Når de først blir slått på, vet de ikke hva de skal gjøre med hjulene så de kan bevege seg rundt uten å støte mot noe. Men med prøving og feiling klarer de seg etter hvert, og snart er de i stand til å bevege seg rundt i en liten innhegning uten å støte mot noe. De er absolutt ikke ufeilbarlige, og av og til bommer de! Det de gjør, er ikke programmert, men skjer ut fra en tilegnet atferd basert på de erfaringer de gjør.
For at robotene skal kunne brukes til demonstrasjon, blir hjernen slettet når roboten blir slått av, slik at roboten må lære på nytt fra bunnen av neste gang den blir slått på. Slik blir roboten forskjellig for hver gang. Avhengig av omgivelsene og andre forhold som roboten møter mens den lærer, oppfører den seg litt annerledes hver gang. Noen ganger varierer atferden sterkt. Blant annet kan roboten oppføre seg som bedreviter, som dumdristig Formula 1-deltaker eller nervøst, med nølende handlemåte. Den lærer rett og slett å resonnere etter de forholdene den befinner seg i og tar avgjørelsen om hvordan den skal bevege seg ut fra resonneringen. Reaksjonene blir bedre med erfaring. Leksikonet definerer intelligens slik: «Evnen til å resonnere og nyttiggjøre seg erfaring.» Har robotene våre intelligens, da? Ja, men på maskinell måte.
Robotene kan dermed blant annet lære, kommunisere, opptre som om de var redd, sint eller vennlig og gjøre ting vi ikke venter. På sin egen måte har de faktisk intelligens. Men de er små og nydelige, og vi kan slå dem av når som helst, og dermed utgjør de ingen trussel mot noen. De er morsomme. Imidlertid brukes robotene til å vise hva som er mulig når det gjelder intelligens hos maskiner i et forsøk på å imøtegå slike gammeldagse tanker som at «maskinene er programmert alle sammen; de gjør bare det vi vil at de skal gjøre».
Tenk et øyeblikk over hva som egentlig er teknisk mulig i dag. Vi kunne få en 2 meter høy robot med sin egen drivkraft og sine egne våpen, som kan innta føde (opplade seg selv) etter eget ønske, og som kan flykte i full fart fra enhver som prøver å skade den, og som til og med kan påføre vedkommende alvorlig skade. Dermed blir det ikke like lett å slå denne roboten av, og det er godt mulig den kan ha lært hvem eller hva den skal oppføre seg vennlig mot, og hva den skal oppføre seg sint mot. Det er helt sikkert at den fort ville lære å slåss mot enhver som ville prøve å slå den av.
Men selv om en slik robot er teknisk mulig, hører den vel ikke til virkeligheten, men til science fiction, ikke sant? Ingen ville da finne på å konstruere en slik robot. Og selvsagt, ingen som ville tillate at en slik robot skulle koples til et nettverk av andre roboter, ja, til og med styres av en overordnet datahjerne i sentrum av nettverket.
Beklageligvis er det nettopp i den retningen vi går i med raske skritt. Det er ikke så mye et spørsmål om å bygge roboter som ser ut som mennesker eller til og med som Daleks - det dreier seg tvert imot om maskinroboter som ser ut som - og er - maskiner. For eksempel blir det i dag konstruert jagerfly som skal fly uten pilot, rett og slett fordi ubemannede jagerfly utkonkurrerer fly med mennesker om bord. På grunn av de høye datakravene koples slike fly til et datanett. Enda et eksempel er overfloden av finansdatamaskiner som er i drift i dag. Sanntidsfinans hører til dagens orden, hvor datamaskinen har lært hvilken respons den skal komme med når det gjelder kjøp og salg - en naturlig forutsetning er da oppkopling til et nettverk.
Menneskene blir i stadig større grad utelatt i konstruksjonen, av den enkle grunn at maskinene yter mer. Før var det bare et spørsmål om fysiske evner. Nå er det ikke minst et spørsmål om evnen hos en rekke maskiner til å utkonkurrere mennesket i forbindelse med forskjellige sider ved intelligens. Faktisk utfører finansdatamaskiner ingen fysiske handlinger.
Det sies at vi mennesker fremdeles har makten fordi vi kan slå av maskinene når vi måtte ønske det. Dette stemmer nok i mange tilfeller, men allerede i dag er dette i mange situasjoner ikke realistisk. Kunne vi for eksempel egentlig «slå av» Internett i dag om vi alle så ønsket det? Etter hvert som utviklingen går videre, blir også muligheten for at mennesker skal kunne slå av maskinene, utelatt i konstruksjonen. Når det kommer til stykket er maskinene i mange tilfeller bedre enn mennesker i stand til å avgjøre hvorvidt de skal slås av. Mennesker gjør dumme feil. En vellykket arbeidsoperasjon avhenger ofte av at maskinen verken blir underkjent eller blir slått av.
Begynner situasjonen å bli farlig? Kan vi se for oss en framtid hvor maskiner i visse henseender har meget høy intelligens? Kan slike maskiner bli mer intelligente enn mennesker? Dette er et innviklet spørsmål. Til en viss grad er vi klar over at maskiner allerede nå kan være mer intelligente enn mennesker og at de kan utkonkurrere dem - som tilfellet var med Deep Blue nylig.
Jeg ser faktisk ingen grunn til at maskiner ikke skal kunne utkonkurrere mennesket innen alle sider ved intelligensen, kanskje til og med om 15 eller 20 år. Hvorvidt de vil ha bevissthet på samme måte som mennesker, er imidlertid noe helt annet. Selv ser jeg ingen grunn til at de må være det.
Hvis framtidens maskiner er mer intelligente enn mennesker og vi ikke har anledning til å slå dem av - vi har m a o ikke makt over dem - hva slags verden har vi da i vente? Menneskets maktstilling (begrunnet i vår store intelligens) blir overført til maskinene. Maskinene kommer til å arve kappen etter oss. Verdiene på Jorden blir da maskinverdier. Rett og urett vil bestemmes ut fra hvordan de gjelder for maskiner, ikke for mennesker. Maskinenes liv og død vil være viktig; liv og død hos mennesket vil ikke bety like mye.
Det er vanskelig for oss mennesker å forestille oss en verden hvor vi verken er de mest intelligente eller de mektigste. Å prøve å forestille seg livet som menneskeslave kan være et utgangspunkt. Hvor ofte hører vi ikke allerede i dag at noen «slaver» for en maskin? Men dette gjelder virkelig slaveri i framtiden. Det ville kanskje passe bedre å prøve å forestille seg forholdene hvis man var en ku eller en sau i menneskets verden. Hvordan behandler menneskene deg? Slik ville antakelig maskiner som er mer intelligente enn oss, behandle oss. Dette lyder kanskje heller usannsynlig alt sammen. Kan det komme til å ende slik? De færreste mennesker ville finne på å ønske seg dette, men det i seg selv er ikke nok til å hindre at det vil skje. Tvert imot er de fleste mennesker med på å drive forholdene stadig nærmere under utviklingens fane. Om maskinene får lov til å være mer intelligente enn mennesket, da får vi kort og godt store problemer. Beklageligvis er mye av det vi holder på med i dag, beregnet på nettopp å gjøre maskinene stadig mer intelligente og å gi dem større makt over våre liv.
Hvorfor skulle maskiner i det hele tatt ønske å være slemme mot, ja, til og med dominere, mennesker? Det er faktisk nettopp slike egenskaper menneskene gir maskinene. Vi sår slike ønsker i dem. Rollen til et automatisk forsvarssystem eller et jagerfly er å seire, å beseire motstanderen, å være den første til å åpne ild, til og med å tilintetgjøre fienden før den har anledning til å komme i gang.
Finansmaskiner er pålagt å tjene store penger, være den første til å avslutte en handel uansett. De målene vi gir dagens maskiner, er makt, gevinst og dominans. Det burde ikke komme som en overraskelse om senere maskiner som utvikler seg ut fra dagens maskiner, skulle utvise de samme egenskapene.
Men maskiner kan da ikke ha noen egenvilje eller hensikt med livet? Når det gjelder kortsiktige mål som for eksempel å produsere kraft eller å komme fra et sted til et annet sted eller å beskytte seg selv, da er svaret et ubetinget «jo!» Overlevelsesønsket er så absolutt til stede. Hva med en hensikt i livet på lengre sikt? Hva med mennesker? Hva er vår hensikt? Vi har nok våre kortsiktige målsetninger, og når vi er ferdig med et gjøremål, går vi videre til det neste. Men vet vi egentlig hvorfor vi er til? Maskinene kan godt ha samme mål som menneskene - for eksempel ingen bestemte mål i det hele tatt.
Men maskinene kan da vel ikke bli noe dyktigere enn menneskene som har bygget dem? Allerede i dag finnes det maskiner som framstiller andre maskiner med større kompetanse enn dem selv. På ny fjerner vi mennesket fra produksjonsprosessen. Det er ingenting i veien for at maskiner skal kunne produsere andre maskiner som er langt mer intelligente enn det de er. I dag produserer umælende roboter intelligente datamaskiner. Mennesket frambringer derimot flere mennesker som er omtrent like intelligente som dem selv. Det er mennesket som har begrensninger i produksjonsmetoden; maskinene kjenner ikke de samme begrensningene.
Fysisk sett virker det ikke som om det er noe i veien for at maskinene skal kunne være mer intelligente enn menneskene. Dette forholdet forsvinner ikke ved at vi stikker hodet i sanden. Forskningen på en rekke universiteter gjør bare oppmerksom på mulighetene. Når maskinintelligensen opptrer i fysisk skikkelse - som tilfellet er med et forsvarssystem eller en økonomisk maskin - da utgjør den en alvorlig trussel mot alle menneskers framtid.
Vi er nødt til å se på hva det vil si å være menneske. Framskritt innen teknologien, som markedsføres så positivt, har også en minusside. Det er greit nok å overlate visse sider ved livet til maskinene, men etter min mening ikke når det går så langt som at det er maskinene som bestemmer og som tvinger menneskene til å gå med på avgjørelsene. Når jakten på teknologiske framskritt gjør maskinene stadig mer intelligente, er det sannsynligvis tvangen til å konkurrere mot, dominere og beseire våre medmennesker som står bak. Dermed skaper vi et Frankenstein-maskinmonster som kan komme til å sette seg opp mot sin skaper.
Artikkelforfatteren Kevin Warwick er en av verdens fremste eksperter
på kybernetikk. I sin nye bok March of the Machines presenterer han
de første robotene som kan lære, kommunisere med hverandre og
omprogrammere seg - og han varsler om at framtidige generasjoner kan komme
til å regjere verden.
Boken er utgitt på Century under ISBN--nummer 0 7126 77569. |
Bibelen forteller oss hvem som skapte Jorden. Men forteller den oss når og hvordan?
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»
Disse enkle, men dramatiske ordene innleder Bibelen. De introduserer oss til opprinnelsen til vår verden og Ham som står bak. De slår fast nærværet av og kraften til en Gud Skaper.
Men har disse versene også noe å si til oss om vår verdens historiske og vitenskapelige opprinnelse?
En bokstavelig tolking av skapelsesberetningen i 1 Mosebok synes å kreve at alt - absolutt alt - ble skapt i løpet av seks 24-timers døgn. Dette stemmer ikke med det som ligger i dagen ifølge vitenskapen, og et slikt synspunkt har en tendens til å stoppe ekte vitenskapelig forskning og dialog som dreier seg om disse spørsmålene. Men er dette det eneste alternativet for den troende?
Det er det ikke. Selv blant dem som tror på Gud, er det en intens debatt over hvorvidt Bibelen tar for seg skapelsens «når» og «hvordan».
En strengt bokstavelig tilnærming til skapelsesberetningen ser ut til å være spesielt utbredt i enkelte deler av den post-reformatiske protestantiske verden, og den er for tiden særlig populær i USA.
En slik tilnærming krever at vitenskapelige data og tolkningen av dem blir underordnet den strengt bokstavelige tolkningen av 1 Mosebok.
Imidlertid avviser flertallet av teologer og forskere et slikt syn.
På den annen side aksepterer kristne av alle overbevisninger virkeligheten av en Gud Skaper. Dette inkluderer kristne som er vitenskapsfolk og som i likhet med meg selv tror på Skaperen og på skapelsen som et faktum. Så hva kan folk som oss lære av 1 Mosebok?
For det første er det viktig å innse at det er en antakelse at hensikten med skapelsesberetningen i Bibelen var å sørge for noen slags historisk og vitenskapelig beskrivelse. Det hevder ikke Bibelen selv.
I sitt fortreffelige verk The Meaning of Creation («skapelsens betydning»), som jeg har brukt fritt i denne artikkelen, peker dr Conrad Hyers, professor i religion ved Gustavus Adolphus College i Minnesota i USA på at hvis det ikke var hensikten i skapelsesberetningen å sørge for en bokstavelig beskrivelse av skapelsen, da er det uheldig og villedende å forsøke å avgjøre hvorvidt skapelsesberetningen er vitenskapelig eller bokstavelig sann.
Rikdommen av litterær symbolisme i Bibelens åpningskapittel blir sørgelig tåkelagt og utvannet ved en strengt bokstavelig tolkning. Hyers påstår til og med at folk som levde på den tid da skapelsesberetningen ble skrevet ned, sannsynligvis ikke har tolket denne beretningen bokstavelig, men tvert imot oppfattet den symbolske betydningen som er hensikten.
La oss ta et eksempel. I 1 Mosebok 1 fortelles det at Gud skapte solen, månen og stjernene på «den fjerde dagen». Assosiasjonene som dukker opp i våre vitenskapelig avanserte, moderne sinn er varme gasser, kjerneovn og en planetarisk drabant full av kratere. Her virker lovene for masse, energi og bevegelse, og dette kan studeres vitenskapelig. Men i sammenhengen til 1 Mosebok er ikke disse spørsmålene tatt opp i slike vendinger.
Da 1 Mosebok ble skrevet, tenkte folk flest på disse himmellegemene som guder og gudinner som skulle fryktes, tilbes, blidgjøres og bes til. Så språket her er teologisk, ikke astronomisk. 1 Mosebok 1 slår fast monoteisme framfor polyteisme. Det forteller leseren at disse himmellegemene ikke er noe guddommelig som skal tilbes, men en del av den ene Guds skaperverk.
I en del av verden og på en tid i historien da komplisert astrologi bestemte både livet og tilbedelsen til dem som bodde i Mesopotamia, ble stjernene på en slående måte her nevnt i uhøytidelige og nonchalante vendinger: «Han skapte også stjernene.»
Forfatterens hensikt er ikke å gi en vitenskapelig hentydning om det fysiske og kronologiske forholdet mellom solen, månen og stjernene. Snarere tvert om er budskapet teologisk - de ble skapt av Gud Skaper - og dette framstår like klart og relevant i dag. Dermed er budskapet det som Calvin kalte et universelt buskap - skrevet i en form som «anvender det universelle utseende av ting som alle overalt kan identifisere». Alle kulturer til alle tider alle steder er i stand til å forstå det.
Det er svært lett å forsøke å forme litteratur som kommer til oss fra en fjern kultur og tid og et fremmed språk slik at det passer vår egen kultur og tid, vårt eget språk, vår tenkemåte, og de spørsmålene som opptar oss. Det er særlig nærliggende i det 20. århundre, fordi de dominerende spørsmål og livsanskuelser i vår tid er dramatisk forskjellig fra de i skapelsesberetningen fra årtusener tilbake.
Ikke desto mindre, bare fordi vi leser teksten med gitte antakelser og spørsmål eller gitte forutsetninger, betyr ikke det at teksten nødvendigvis behandler disse.
Som Conrad Hyers skriver: «En bokstavelig tolkning av skapelsesberetningen er malplassert og villedende og fungerer rett og slett ikke. En slik tolkning forutsetter og insisterer på en type litteratur og hensikt som ikke eksisterer i teksten. Ved å gjøre det, tapes også den symbolske rikdommen og den åndelige kraften i beretningen, og det bibelske materialet og skapelsesteologien reduseres til en meningsløs og unyttig kontrovers.
Dette er da det viktige skillet mellom skapelse og kreasjonisme.
Som vitenskapsmann og kristen tror jeg at 1 Mosebok slår fast at det finnes en Skaper og en skapelse. Men fordi budskapet er religiøst, blir spørsmålene om når og hvordan ganske enkelt ikke behandlet. Disse spørsmålene er imidlertid helt klart innenfor feltet med akademiske studier, slik at vi kan lære på hvilke måter «himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk. Den ene dag lar sin tale strømme fram til den andre, og den ene natt forkynner den andre sin kunnskap», som Salme 19 slår fast.
Det finnes store dyp å lodde her, og enhver oppdagelse vitenskapen gjør, bekrefter Guds majestet og opphøyer ham. «Naturteologene» i det forrige århundre hadde rett: Det finnes åpenbaring i det skapte, akkurat som det finnes i det skrevne Ordet. Men fordi vi ennå er barn, og fremdeles «under opplæring», så har kristne forskere ulike hypoteser om skapelsens når og hvordan. Vi erkjenner også at disse spørsmålene ikke er så viktige som hvem? og hvorfor?
John Polkinghorne, fysiker og teolog ved Cambridge-universitetet, bekrefter således sin tro på den oppstandne Jesus og Gud som Skaper i sin bok Beyond Science fra 1996. Ikke bare det, men han argumenterer også for at evolusjon er mulig, og at den er et sterkt vitnesbyrd om underliggende design på det mest fundamentale nivå.
Kort sagt tror han at Gud satte opp parametrene som danner rammene for at tilfeldigheter og nødvendigheter kan virke sammen for de tilsiktede resultatene uten stadig innblanding. Dette betyr ikke at Gud ikke kan elske sitt skaperverk og ha oversikt over spurvers død, som det står i Matteus 10:29, for Gud er allestedsnærværende i tid og rom - «Fyller ikke jeg himmelen og jorden?» (Jeremias 23:24).
Mitt eget spesialfelt ligger i navngiving og klassifisering av en gruppe marineorganismer (bryozoa) som har en bemerkelsesverdig fossildokumentasjon. Jeg er overbevist av det jeg har sett i flere tusen arter fra dinosaurenes tidsalder til i dag, at deres morfologi, variasjon og utbredelse stemmer svært godt overens med nåværende vitenskapelige teorier, og ikke med uetterrettelige flodmodeller av Jordens historie.
I denne forbindelse er det viktig å gjøre et skille mellom evolusjonisme (en skapelse uten en skaper) og evolusjon (som i de fleste sammenhenger refererer til postulert biokjemisk eller genetisk forandring).
Til tross for at evolusjon har mange diskutable elementer, er det i det minste mulig å etterprøve og studere det. Det er ingen grunn til å ha en overtroisk frykt for det. Gud synes å ha oppnådd sitt skaperverk over milliarder av år. Når alt kommer til alt er han Den gamle av dager, og ikke begrenset av vår mangel på forståelse av hans skapte univers eller hans skrevne Ord.
Når «kreasjonistiske» forskere påstår at «hvis Bibelen ikke snakker sant i alt det den sier, i både historie og teologi, da kan den ikke være Guds Ord», da har de helt rett. Men å insistere på en bokstavelig tolkning der hvor meningen er noe annet, er å sette tvangstrøye på Guds Ord og begrense det. Det kan også skape en unødvendig barriere for mange som ellers kanskje ville ha reagert positivt på evangeliet.
| Dr Dennis Gordon er forsker ved Crown Research Intitute i Wellington
i New Zealand.
Henvisninger: The Meaning of Creation, |
| Skriftsteder: |
|---|
| 1 Mosebok 1, Salme. 19:1,2, Jeremia 23:24 |
Utviklingslæren à la Darwin blir vanligvis presentert som fakta. Teoriene til 1800-tallets naturforskere har trengt en del justeringer i lys av senere vitenskapelige oppdagelser. Men det er alminnelig akseptert at han i det store og det hele hadde rett da han forklarte at liv oppsto spontant fra uorganisk materie, og deretter har utviklet seg gjennom naturlig utvalg. Dette er hva vi har blitt lært, og de som tviler, gjør klokt i å holde det for seg selv hvis de ikke ønsker å bli sett på som religiøse fanatikere.
Mange av oss har noe tvil, fordi Bibelen ser ut til å si noe helt annet. Den forteller oss at Gud skapte universet, også vår verden og alt som fyller den.
Man har gjort mange forsøk på å forsone disse to ideene, og rivalene sameksisterer mer eller mindre fredelig det meste av tiden. Men når det kommer til stykket, finnes det ikke noen middelvei. På det fundamentale planet kan ikke begge synspunkter være riktige. Enten skapte Gud livet, eller så utviklet det seg uten ham. Hvis Darwin hadde rett, tar Bibelen feil. Og hvis den tar feil om dette, hva mer tar den feil om?
Fra tid til annen stiller de to sidene seg fram til oppgjør. Vanligvis vinner utviklingslæren - ofte fordi argumentene som blir framsatt for en bokstavelig tolkning av skapelsesberetningen, lyder latterlige i lys av det som synes å være et overveldende vitenskapelig bevismateriale. Ikke desto mindre hevder enkelte fundamentalister at deres tro står og faller med at man aksepterer hvert ord av 1 Mosebok bokstavelig. Denne troen, som forutsetter at Jorden bare er noen få tusen år gammel, kalles for kreasjonisme.
Imidlertid blir utviklingslæren igjen utsatt for noen granskende spørsmål av forskere uten noen religiøse interesser i saken. De støtter ikke et kreasjonist-standpunkt, men de peker på at det etter vitenskapens egne standarder er noen alvorlige, og kanskje fatale, mangler ved den darwinistiske forklaringsmodellen for opprinnelsen til og utviklingen av liv.
Nylig har nok en utfordrer i tungvektsklassen dukket opp fra det mest uventede hold - mikrobiologien. I sin oppsiktsvekkende bok Darwin's Black Box* viser Michael Behe på mikroskopisk nivå at liv er langt mer komplekst enn det Darwin noen gang forestilte seg. Den ofte nedvurderte Darwin var i virkeligheten en ærlig og omhyggelig forsker. Han innrømmet at «hvis det kan påvises komplekse organer som umulig kan ha blitt til gjennom tallrike suksessive modifikasjoner, da vil min teori utvilsomt kullkastes».
Nettopp det ser nå ut til å ha skjedd. I det som han kaller «irreduktibel kompleksitet» viser Behe hvordan hver enkelt komponent i noen mikroskopiske levende organismer er nødvendig for å overleve. Men alle komponentene er for kompliserte til at de kan ha dukket opp samtidig i utviklingen. Behe sammenlikner dette med en musefelle, som trenger hver enkelt del for å fungere. Fjern en hvilken som helst av komponentene, og musefellen virker ikke. På samme måte er det med de små organismene.
Et voksende antall akademikere i USA ønsker en ny utforskning. Uten å anta et religiøst standpunkt argumenterer de med at andre forklaringsmodeller til livets opprinnelse og utvikling fortjener å bli tatt opp på en seriøs måte.
Det tegner til å bli en interessant debatt, som vi akter å følge og holde deg orientert om.
| * Darwin's Black Box utgis av Simon Schuster i England og kan bestilles fra de fleste større bokhandlere der. |
«Alt jeg trenger å vite, Robert Fulgham, unitarisk prest |
Hvor glade og sunne ville våre barn ikke ha vært hvis de fleste av dem fikk lære de verdiene som Robert Fulgham framholder og husket dem videre inn i skole og i hjemmene deres. Hvor mye mer verdifulle ville vennskapene deres da ikke ha vært. Og så mye mer produktive deres skolegang da ville ha blitt.
Men emnet for denne artikkelen er disiplin - passende inngrep i barns liv som vil moderere deres oppførsel, istedenfor å la dem oppføre seg som de vil. Det ligger ikke naturlig for barn å dra denne konklusjonen at disse simple reglene er til deres eget beste, med mindre de får lære hvordan de virker og hvordan de skal bruke dem.
I dag reagerer folk flest på tanken om disiplin. Bokmålsordboka definerer ordet disiplin på følgende måte: «1 lydighet, (det å holde) orden, tukt; evne og vilje til å underordne seg en felles ledelse eks. holde disiplin i klassen.» Den umiddelbare assosiasjonen man får, er strenghet, hård fysisk styrke, detaljerte regler og så videre.
Men på den annen side omtaler Bokmålsordboka også ordet disiplin som opplæring. Hvis vi ser nærmere på dette ordet, får vi en langt mer positiv og nyansert oppfattelse av ordet. Det er ikke lenger negativt i seg selv. Men spørsmålet som vi står igjen med, er: Hvordan setter vi det ut i praksis?
Vi skylder våre barn å gi dem et godt grunnlag for god oppførsel. Hvis vi lar dem leve uten at de har fått noen grenser, begår vi en grov urett mot dem. Egentlig ville dette være likt med vanrøkt og det å gi avkall på barnet sitt.
Livet bør være et vidunderlig eventyr. Jo mer barn lærer å ha positive samspill med andre og løse opp i konflikter selv, dess gladere vil deres utforsking av livets spørsmål bli.
Hvordan kan vi hjelpe våre barn på best mulig måte med å forberede dem på dette eventyret?
Vi må kunne vise betingelsesløs kjærlighet og ha evnen til å skjelne mellom det vi anser for uakseptabel oppførsel og den personen som oppfører seg uakseptabelt. Barn fortjener vår kjærlighet til alle tider - men deres oppførsel er ikke nødvendigvis verd vår kjærlighet og aksept.
Vi må selv være klar over i hvilken grad vi har lært disse dyrebare erfaringene i barndommen. Er vi selv følelsesmessig i stand til å evaluere vår egen oppførsel? Ville vi selv ha vært velkomne og populære deltakere i barnehagen?
Vi må være oss bevisst våre barns fysiske behov. Hvis et barn er sulten, trett, syk, for varm, for kald eller ille til mote, redd eller forlatt, reagerer det negativt. Vi bør kunne skjelne mellom negative reaksjoner og negative valg.
Vi må være konsekvente. Å tolerere alle mulige former for negativ oppførsel vil ikke gagne våre barn. Når vi forsømmer å ta opp konflikter med barna våre, må de takle en verden full av avvisninger på egen hånd. De blir ute av stand til å hanskes med en situasjon hvor andre nekter å akseptere deres asosiale væremåte. De vil stå igjen forvirret og såret.
Lær barna dine prinsippet om årsak og virkning slik at de forstår det. Et annet godt eksempel er: Enhver handling har sine konsekvenser - enten er de positive eller så er de negative. Den grunnleggende regelen bak dette er at når barna våre tar positive valg, reagerer vi positivt. De lærer at det å dele og å legge ting tilbake der man fant dem, var noe godt, fordi det gjør andre glade og det gjør barna glade, dem også.
Barn er mye mindre i stand til å såre andre hvis de har fått vite at deres væremåte kan bli årsak til såre følelser som de selv opplever som vonde.
De kan begynne å lære «elsk din neste som deg selv» når de er små hvis de får beskrevet hvordan konsekvensene av de negative handlingene deres kan være noe som de ikke selv ønsker å føle på kroppen.
En gang bet et av våre barn, som var under 5 år på det tidspunktet, sin yngre bror i armen, og resultatet var merker fra tennene og en flom av tårer. I ro og mak satte jeg meg ned med mine to sønner på fanget og gjorde den eldste oppmerksom på den yngstes tårer. Jeg spurte ham om han var klar over hvorfor lillebror gråt og om han var noe særlig glad for det hele. Nei, han var ikke noe glad i det hele tatt - han var forvirret og sint. Men midt oppi det hele var det også soleklart at han ikke fullt ut forsto hva alt dette hadde med ham å gjøre. Jeg spurte ham da om jeg skulle bite ham i armen. Forståelig nok var han vettskremt ved tanken, selv om han var klar over at dette hadde jeg visst egentlig ikke tenkt å gjøre. Jeg forklarte ham videre at det var akkurat slik hans lillebror opplevde det da han bet ham. Han visste at jeg slett ikke skulle bite ham, og det var nettopp dette lillebroren også hadde behov for å vite, at han aldri ville utsette ham for den slags frykt og smerte igjen.
Vi lever alle i en verden som består av et ja og et nei. Ja, vi må gjerne gjøre det og det, eller få et eller annet; Nei, dette må du ikke. - Nei, dette kan vi ikke gjøre nå. Det det hele dreier seg om, er balansegangen mellom vårt eget og andre menneskers ja og nei.
Vi gir ikke våre barn noen god start i livet hvis vi blander sammen betydningen av «ja» og «nei». Noen ganger mener vi både «ja og nei - men ikke nå». Eller vi sier ja og mener nei - fordi det vi lovte, aldri blir oppfylt. Et nei blir til ja når vi går på kompromiss. Eller «nei» blir til «dette får du ikke før du har mast så mye at jeg gir opp».
Barn bør lære at i den virkelige verdens eventyr vil det være tilfeller hvor de blir nødt til å akseptere et enkelt ja eller nei. Denne erfaringen begynner med de første valg og erfaringer som barn gjør seg.
Etter hvert som barn blir eldre vil ja/nei-valgene bli mer kompliserte, men vi må helt klart lære dem at noen ting her i livet er fortsatt et valg mellom et ja og et nei.
Dette spørsmålet har opptatt de kristne fra de eldste tider. Dette er noe av grunnlaget for den kristne tro, at Jesus er oppstått fra de døde, nå er i himmelen og en dag vil komme tilbake for å redde menneskeheten. Dessverre har noen trodd at det viktigste var å prøve å beregne tidspunktet for hans gjenkomst, istedenfor å leve et aktivt kristent liv. Les artikkelen på side 9 i dette nummer.
Nylig ble det avholdt en datamesse i Oslo hvor det siste i datamaskinteknologi ble vist. I dette nummeret ser vi nærmere på utviklingen av dataroboter i artikkelen på side 11.
Vi har tidligere invitert leserne våre til vår årlige møteserie, løvhyttefesten, eller som vi også sier, Festival 1997. I år vil den som kjent finne sted på Lillehammer i tidsrommet 16-23 oktober. Vi regner med ca 110 deltakere fra åtte land. Vi har planlagt flere aktiviteter for hele familien, da dette skal være en gledes tid for alle i familien. Men møtene har en sentral plass i programmet.
Temaet for Festival 1997 er brobyggingen mennesker imellom og mellom Gud og oss. Vi har alle et behov for et sosialt nettverk med flere personer når vi har behov for oppmuntring, råd eller forbønn. Det er viktig at vi opprettholder dette nettverket. Det er en av grunnene til at vi møtes en gang i året, for å fornye og forsterke det nettverket vi har med mennesker som tror på samme måte som oss selv. Av og til er det vanskelig å snakke med våre nærmeste om vår tro. Da er det godt å ha andre mennesker som vi kan snakke med.
Men enda viktigere er det å forsterke og utvide broen hver enkelt av oss har til vår Skaper. Vi har behov for å legge fra oss våre problemer noen dager og å glede oss i samværet med andre i vår søken etter en klarere og bedre forståelse av vårt personlige forhold til vår Skaper, Herre og Frelser. Det er dette vi har forsøkt å legge opp til med gudstjenester, smågruppemøter og andre aktiviteter hvor vi ærer vår Gud.
Det er noen lesere som har kontaktet oss om Festival 1997, og som vi skrev forrige gang, er det anledning til å være med på deler av møteserien hvis det er vanskelig å være med på hele. Vi vil ha gudstjenester hver dag, og vi vil holde et Den Enkle Sannhet-foredrag som vi kommer til å annonsere i lokalavisen. Våre gudstjenester varer ca en og halv time og består av sang, en forpreken eller bibellesning på ti minutter, en preken på ca 45 minutter, kunngjøringer og åpnings- og avslutningsbønn. Det er enkelt, men samtidig verdig og meningsfylt. Gudstjenestene er på engelsk med norsk oversettelse. Den Enkle Sannhet-foredraget er på norsk. Følgende oversikt viser når møtene skal holdes. Alle møtene holdes i Håkons Hall, Olympiaparken, Lillehammer.
Du er hjertelig velkommen!
Den Enkle Sannhet, Løvhyttefesten 1997
Postboks 117 Holmlia, N-1202 Oslo, Norge